Translate

tirsdag 28. juni 2016

Når livet skal nytes...



Kjære deg...


Etter jeg hadde skrevet forrige innlegg "Hva trenger du?" , bestemte jeg meg for at det neste skulle handle om noe godt og positivt for å ha balanse i innleggene. Det har tatt lang tid, men nå er jeg tilbake ved pc'n, og gleder meg til å dele noen tanker med deg. Det blir ikke så alvorlig og dypt denne gangen, men etter å ha jobbet med et annet tema i flere dager, valgte jeg til slutt å lytte til den "indre stemmen" som heller ville fortelle denne historien...

Jeg har gjort mange oppdagelser den siste tiden, og en av dem har ført til at jeg virkelig har kjent på hva det vil si å "nyte livet". Vet du hvordan det føles? Har du kjent det i kroppen, ikke bare i tankene?
Det er en fantastisk befriende følelse, og jeg er sikker på at bilen som kom kjørende bak meg tenkte at hun der vet ikke at vi ser henne.. og det gjorde jeg ikke før det var for seint.


Jeg gikk tur med hunden, og siden vi bor på bygda er det ikke akkurat mange biler som passerer.
Jeg gikk og tenkte på noe en venn hadde skrevet til meg på fb, "Nyt livet".
To enkle ord som utfordret meg til å kjenne etter hva jeg ønsket for meg selv. Hvordan nyter man livet når sorg og savn er en del av det? Er det mulig å bestemme seg for at NÅ skal jeg tenke på noe godt fordi det er bra for meg?

Ja,det er mulig å tenke tankene, men hva med den gode følelsen? Hvordan skulle jeg gi den mulighet til å komme frem når jeg trengte den?
Jeg visste bare om ett alternativ som kunne fungere, og det ville være å sette på en helt spesiell sang som har en deilig reggae/funky groove og se hva som skjedde. Det skjedde absolutt ingen verdens ting og jeg ble skikkelig skuffet. Nei, det var ikke tiden for å nyte livet. Ikke i dag ihvertfall.. kanskje i morgen.

Dette kunne vært en helt vanlig dag, lik alle andre men denne gangen tok jeg grep og bestemte meg for at jeg ville prøve en gang til, men da skulle jeg spille sangen samtidig som jeg kikket opp mot himmelen og tretoppene istedenfor å se det som var rett foran meg.
Jeg aner ikke om det faktisk skjer en eller annen form for "omkobling" i hjernen eller om det er noe jeg bare innbiller meg, men det føles som om tankene og følelsene blir dradd opp mot lyset, de får mer plass og kjennes lettere.
Første gangen jeg oppdaget det, var fordi jeg ikke skjønte teksten på en sang og måtte konsentrere meg for å lytte. I det øyeblikket jeg løftet blikket opp mot himmelen, ble også sangen mye tydeligere. Etterpå har det hjulpet meg når jeg har strevd med å få vonde tanker til å slippe taket.

Med disse tankene fant jeg tilbake sangen og skrudde volumet opp enda noen hakk. Jeg hadde bare en tanke i hodet; Jeg ønsker å føle meg FRI!!
Fri fra de tunge tankene som holder meg nede, Fri fra angst og bekymring og ikke minst FRI fra den dårlige samvittigheten som kommer krypende når jeg helt bevisst prøver å legge bort Nathali-tankene en liten stund. Jeg ønsker å føle meg fri til å nyte livet slik Arvid ba meg om, og slik Nathali ville ønsket.

Play...
Rytmen treffer hjertet akkurat der den skal være, og stråler ut i kroppen. Skrittene blir lettere, rumpa svinger mer fra side til side og armene henger ikke rolig ned langs siden lenger. Smilet blir bredere og bredere og ender opp med at jeg ler av meg selv..herlighet så skrudd jeg er, men så deilig det er å være meg akkurat nå ;-)
Jeg elsker å danse, men har aldri gjort det mens jeg går tur med hunden langs veien. Denne gangen ga jeg fullstendig blaffen i om noen så meg for jeg ville bare nyte det som skjedde, og jeg visste at akkurat der og da syntes jeg at livet var utrolig godt, og jeg sa til meg selv ; DETTE er å nyte livet!!



Jeg kjente ikke bilen som kom bakfra, og jeg tror ikke de har sett så mye, men hvis noen hører rykter om ei som danset med bikkja langs vegen, kan dere bare si:
Ja, det er sånn Bente gjør når hun opplever et deilige øyeblikk og virkelig føler at livet er godt!!
Man trenger nemlig ikke være i syden, på stranden eller stor båt for å kunne fortelle at man nyter livet.
Det kan like gjerne skje mens man går tur med en hund på en grusveg  i nabolaget..


God sommer!!
Klem fra Bente

(Min sang var "Save The World" m Dan Reed Network.. Hvilken sang er din?? )

lørdag 6. februar 2016

Hva trenger du?



Kjære deg...

Livet er umulig å forutse, men når man ser tilbake på ting som har skjedd kan man noen ganger lure på hvorfor man ikke er mer forberedt på å skulle takle det som dukker opp.
Helt fra vi var små har vi måttet løse utfordringer, så vi har lært enormt mye underveis.

Vi havner stadig i nye kamper, men vi har også med oss mer og mer erfaring for hver gang. Vi begynner ikke leve hele livet på nytt hver dag selv om det er ny dag og nye muligheter, men vi kan velge en ny veg.

Det er lenge siden jeg har skrevet, for jeg har nok en gang hatt en periode der jeg har famlet rundt i dypt mørke og brukt all energien på å prøve å lete etter "fyrstikker" slik at jeg kunne tenne et lite lys inni meg selv.
Noen ganger må man faktisk senke forventningene man har til hvordan man ønsker å oppleve dagene ned til et minimum for å klare å finne ro og glede i de små øyeblikkene. Det har virket som en evighet, men jeg fant dem til slutt.
Følelsen av å ha et tykt skall som skiller utsiden og innsiden var og er delvis der fortsatt, men det føles allikevel veldig godt.

Dette høres kanskje ut som en merkelig beskrivelse for mange, men for meg føles det veldig naturlig å prøve å sette ord på ulike følelser, for da blir de litt mindre farlige.
Det er ikke farlig å ha det vondt, men det kan være veldig skremmende dersom man begynner å tvile på om det noen gang vil gå over.
Jeg begynner å få ganske god erfaring på at livet mitt ikke alltid tar den retningen jeg har planlagt, men det har også ført til at jeg gang på gang får oppleve hvilken fantastisk følelse det er når jeg kjenner at jeg er tilbake i livet slik jeg ønsker å kjenne det.
Jeg har innsett at når jeg begynner å tenke at jeg ikke orker å kjempe mer, så er det godt å snakke med noen som vet at jeg egentlig bare ønsker å kjenne på noe annet, noe godt, men at jeg ikke finner veien selv...

Når jeg skriver om disse tankene og følelsene vet jeg at jeg forteller mye om meg selv, men jeg vet også at jeg ikke er den eneste i verden som har det sånn. Jeg er sikker på at jeg heller ikke er den eneste som har møtt andre som sier "nå orker jeg ikke mer"..
Det kan være noen ord i forbifarten fordi man er stresset og frustrert over alt man føler man burde gjort, men ikke rekker, eller det kan være noen ord som gjør at vi blir alvorlig bekymret for et annet menneske.

Jeg har brukt, og bruker fortsatt ordene innimellom, men nå vet jeg mer hva de handler om.
Jeg må tåle å møte hver eneste dag uten Nathali, og noen ganger blir det rett og slett for mange vonde dager etter hverandre.
Noen ganger sier jeg det i dyp fortvilelse fordi jeg ikke klarer å se fremover, men ordene kan også fungere som en ventil for å slippe ut noe av trykket jeg går og bærer på.
Det kan være tøffe ord å høre for andre, og jeg har fått erfare hvor usikre andre mennesker blir dersom jeg sier dem.
Det er helt naturlig å bli usikker, og man vet ikke hva man skal si siden man er fryktelig redd for å si noe galt.
Jeg blir som regel møtt med "hva kan jeg gjøre for deg? Er det noe som helst jeg kan hjelpe til med, så gjør jeg gjerne det."
Det er godt ment og jeg har sagt det mange ganger selv fordi jeg har hatt et inderlig ønske om å hjelpe personen i en vanskelig og fastlåst situasjon. Vi vil så gjerne hjelpe, men vet ikke hvordan og som regel vet ikke den vi spør heller...

Nå har egne erfaringer lært meg at det finnes noen andre ord som treffer dypere og som faktisk kan bidra til å komme nærmere kjernen i det som oppleves så vondt.
Jeg har hatet det og blitt frustrert mange ganger, men det er fordi det har truffet noe i meg som har vært vanskelig å forholde seg til. Istedenfor å få tilbud om hjelp, har jeg fått et spørsmål som krever svar.. "Hva TRENGER du nå, Bente?"

Joda, som regel har svaret vært "vet ikke", siden ja/nei ikke har vært noe alternativ, men nå vet jeg at et eller annet sted ligger svaret, og det er bare jeg som vet det. Det kan være en vanskelig og tøff prosess å lete etter det, men det er nettopp denne prosessen som er så viktig for å sortere hva dette egentlig handler om.

Jeg har erfart at når angsten fører til at jeg mister kontakten med virkeligheten, trenger jeg at noen holder rundt og gir meg trygghet.
Når hodet er som en bisverm av inntrykk, følelser og tanker, trenger jeg å være helt alene. Når jeg føler meg ensom, trenger jeg å bli sett, og når livet føles tomt og svart kan jeg trenge å oppleve noe som føles godt.
Men det vanskeligste har nok vært å si at jeg trenger noen å snakke med. Jeg sier at dette er en prosess fordi man ofte må gå mange runder for å klare å komme lenger inn i kjernen, men dersom man tør å være ærlig ovenfor seg selv og tør å kjenne etter, kan man klare det.

"Hva trenger jeg nå??" Mange mener at vi er altfor opptatt av oss selv og snakker om at vi blir selvsentrerte av å vende blikket innover istedenfor utover, men vi trenger begge deler.
Det kan være en utfordring i dagens samfunn at vi blir altfor opptatt av oss selv og egne behov, men for meg har det blitt et veldig klart skille mellom hva jeg virkelig trenger i livet mitt, og hva jeg ønsker meg.
Jeg har skjønt hvor avhengig jeg er av gode relasjoner med andre mennesker, og hvor enormt viktig det er for meg å føle trygghet.
Istedenfor å tenke hva andre kan gjøre for meg, har jeg heller blitt mer ydmyk. Jeg ser at jeg må bidra og gi av meg selv for å finne det jeg leter etter hos andre.
Noen ganger krever det at jeg må forandre meg eller være mer åpen for å oppnå det, eller jeg må ta noen vanskelige valg fordi jeg har forventet mer av andre enn de har hatt mulighet eller ønske om å gi.

Jeg kan føle lettelse over at andre forteller hva de trenger i vanskelig situasjon, men jeg har også kjent på egen lettelse når jeg forstår hva dette handler om. Da er jeg også mer åpen for å begynne den neste prosessen som handler om å se etter løsninger for hvordan jeg kan få det jeg trenger.

På listen over ting jeg vet jeg pleier å glede meg over, står konserter høyt oppe. Jeg skjønner nå at dette handler mye om at jeg kan få være meg selv akkurat slik jeg er, men samtidig få muligheten til å ta imot noe andre formidler.
Det er ikke alle konserter som gjør inntrykk på meg, men i forrige uke opplevde jeg at det føltes som om det harde skallet som har holdt det vonde på innsiden slo store sprekker, og det flommet inn masse lys og enorm glede.
Så til dere som følger meg på fb og har sett at jeg har delt mange videoer med Åge Sten Nilsen & Dan Reed .. dette er rett og slett bare min måte å fortelle det, og si takk :-)



Jeg håper at jeg med dette innlegget har gitt deg noen tanker du kan ta med deg videre.
Jeg vil nok en gang minne om at selv om jeg trekker frem spesielle episoder eller erfaringer fra eget liv, så betyr ikke det at det jeg skriver, ikke kan brukes i helt andre situasjoner.
Alle mennesker opplever å være triste eller ha det vondt, og jeg kunne nevnt mange dagligdagse eksempler, men da hadde jeg aldri blitt ferdig.
Det kan også hende at dette føles helt feil for noen, men jeg stoler på at du som leser vet dette best selv.

Jeg håper derfor at du tar til deg det du føler er riktig for deg, og bruker det slik du selv føler er godt eller nyttig.

Varm klem fra Bente


søndag 11. oktober 2015

Den store dugnaden...

Kjære deg...

Jeg håper ikke overskriften skremmer deg fra å lese, for jeg vet at dette ordet kan fremkalle mange blandede følelser hos enkelte.
"Åh nei.. ikke dugnad nå igjen, jeg har ikke tid til det for det er så mye annet som skjer akkurat nå, og sikkert neste gang og muligens gangen etter det også...
Noen mennesker finner alltid på en unnskyldning for å slippe, mens andre synes det er en flott måte å gjøre noe helt konkret sammen med venner, naboer eller at man gjør noe for barna sine eller andres.
Vi er forskjellige, men dette innlegget handler om en gjeng mennesker som virkelig har lært meg at dugnad handler om mye mer enn bare å arbeide sammen noen timer for å nå et mål.

I 2004 ble ordet Dugnad kåret til Norges nasjonalord, og når jeg slo opp på Wikipedia fikk jeg vite at det stammer fra norrønt dugnaðr som er beslektet med norsk duge, og det betyr «hjelp, god gjerning, kraft». Med dette i tankene fikk jeg enda litt mer dybde i det jeg skal fortelle om, for beskrivelsen passer perfekt til det jeg opplevde.

Vi bor i ei lita grend der alle kjenner alle, men vi er som alle andre opptatt med våre egne liv i hverdagen. Vi snakker sammen når vi møtes, men dagene kan bli mange mellom hver gang vi er sammen som naboer og venner. Ja, for naboene våre er også vennene våre, og de er noen av de varmeste, fineste og mest støttende menneskene man kan ønske å ha rundt seg, men de er også noen viktige brikker i livet vårt.

Vi føler oss enormt heldige som fikk bli en del av dette trygge og gode miljøet når vi flyttet hit, og Nathali elsket tilstelningene på "gamleskolen" der bygda var samlet, enten det var 17 mai, juletrefest, loppemarked eller dugnader. Vi vet ikke hvordan det ville vært dersom vi ikke hadde hatt dette samlingspunktet som binder bygda sammen, men vi vet at vi ikke hadde reist rundt for å bli kjent med folk når vi flyttet hit. Vi var jo fra byen, og der snakker man som regel med de nærmeste naboene. Vi tenkte jo ikke på dem som også bor 2- 4 km borti vegen ;-) Vi dro derfor bort på skolen på 17 mai feiring for å bli kjent med folk og fra den dagen følte vi at vi ble en del av bygda.

Siden vi har fått kjenne hvor viktig grendehuset har vært for oss og Nathali, prøver vi å være med når noe skal gjøres. Noen ting klarer vi ikke være med på siden det er veldig triggende og vondt, men dugnader der latteren sitter løst, arbeidet utføres sammen med gode venner, kakefatene frister og "alle" stikker innom hvis de kan, ja det er rett og slett noe vi ser frem til.

Jeg ønsker å kunne være til nytte, jeg ønsker å utfordre meg selv i trygge settinger og jeg ønsker å være en del av en gruppe. Jeg ønsker alt sammen, men noen ganger stopper jeg meg selv med tanker som forteller meg at jeg ikke vil klare det, at jeg ikke må si at jeg kommer for deretter å melde avbud i siste liten, at jeg ikke er klar nok til å forholde meg til folk i en presset situasjon. Nei, det er nok tryggest å unngå situasjoner som kan bli vanskelige, for da har jeg kontrollen. Disse tankene satt jeg med når de skulle ha folk med i en loppemarked-gruppe, og jeg vet ikke helt hva som skjedde, men plutselig hadde jeg sagt meg villig til å bli med.. Hvordan i all verden skjedde dette??
Jeg vet nå hva som skjedde... Det er så utrolig godt å være sammen med disse folkene og jeg ønsket virkelig å bidra til at skolen fortsatt blir "hjertet i bygda". Disse gode tankene rakk jeg nesten ikke registrere, men jeg vet at det var hjertet som snakket... Nathali hadde ønsket det.

De som har besøkt et loppemarked vet at det inneholder utrolig mye rart som folk har gitt bort. Vi hadde også levert bort noen av tingene til Nathali, og jeg visste jeg ville møte dem. Jeg visste hvor de var, og forberedte meg på det som kunne komme av følelser. Selv om jeg var litt stresset følte jeg at jeg hadde kontroll og jeg klarte meg bra...helt til jeg kom inn i skjulet og fikk se sykkelen hennes. Jeg husket ikke at Jarle hadde satt den der, og det utløste en kraftig reaksjon der jeg plutselig så henne sykle bortover vegen, det stolte smilet hennes og sykkelhjelmen som falt ned i pannen fordi hun ikke hadde tid til å stramme den skikkelig. Det var så vondt å stå der og oppleve alt dette, men så kjente jeg en arm på ryggen og noen nydelige og trøstende ord. Jeg var ikke alene med sorgen, og jeg fikk en følelse av å bli ivaretatt av noen som også var glad i henne, og i meg. Tusen takk, Gerd..

Jeg prøvde å få tilbake fokuset, men valgte å reise hjem fordi det ble for vanskelig. Jeg var lei meg fordi jeg ikke hadde klart det og følte meg totalt mislykket. Når jeg parkerte kom jeg til å tenke på en øvelse Malin (behandleren min) har lært meg som jeg skal bruke når jeg trenger et raskt skifte av fokus. Jeg har gått rundt med "huske-lappen" i vesken for å øve, og jeg har prøvd den i hverdags-situasjoner der jeg har ligget bak en kjøreskole-bil når jeg hadde dårlig tid, når jeg har måttet ta en telefon jeg gruet meg til og når noen av de velkjente bekymringstankene dukker opp. Jeg har prøvd å integrere øvelsen i livet mitt rett og slett. Det er ikke sikkert at jeg gjør den helt riktig i forhold til det hun forklarte, men jeg er utrolig takknemlig for å få muligheten til å prøve det ut.

Vi mennesker opplever stadig vekk å møte på ting som gir ubehag. Det trenger ikke handle om vonde tanker om sorg, egenverd eller alvorlige ting, for det kan være nok at du oppdager at melka er sur i det du heller den over frokostblandingen eller at bilen foran kjører altfor seint. Jeg kan ihvertfall bli skikkelig irritert av dette, og skjer det på samme morgenen, er det stor sjanse for at stresset også er på et meget høyt nivå. DET er ubehagelig!!
Jeg har alltid med meg hånden, og på den har jeg fem fingre. (til og med i bilen..) Det fungerer veldig bra for meg å flytte fokus fra tanker i hodet og over på noe mer synlig for å få klarhet i ting, og denne øvelsen gjør det. Jeg bruker fingertuppene og trykker så jeg kjenner berøringen godt. Hvis du gjør det sammen med meg, tror jeg det er lettere å skjønne...

1. Tommel mot pekefinger : STOPP!
Se for deg en politimann som stopper en kø. Han holder opp et stopp-skilt, og du vet du må bremse ned og stoppe. På samme måte som politimannen stopper deg, kan du stoppe opp i tankerekken som er på veg i full fart.
Jeg var på veg inn døren hjemme, men jeg stoppet meg selv et øyeblikk og sa til meg selv:Stopp!! Vent nå litt..  gå til 2

2. Tommel mot langfinger: DU HAR ET VALG
Du kan velge å bryte det du holder på med. Vil du fortsette med de ubehagelige tankene og kjenne på ubehaget så kan du stoppe her og øvelsen er ferdig. Hvis du ønsker å prøve en ny retning, går du videre til 3
Jeg hadde et valg. Jeg kunne velge å bli hjemme eller reise tilbake til de andre.

3. Tommel mot ringfinger: HVA ØNSKER DU?
Jeg ønsket å bli kvitt de vonde tankene og få fokus på noe annet som var bedre. Når jeg tenkte nøyere etter, kom jeg frem til at jeg ønsket jo å være med på dugnaden fordi det var spennende og morsomt, og jeg ville være en del av den fantastiske gjengen... De er bra for meg!

4. Tommel mot lillefinger: HVORDAN?
Hva kunne jeg gjøre for å oppnå dette?
Denne gangen hadde jeg ikke mange alternativer, og jeg bestemte meg for å reise tilbake til dem og prøve en gang til...

Dette er et helt konkret tilfelle der jeg brukte øvelsen fordi jeg ønsket å finne en løsning på en tankerekke som var på vei nedover i en spiral. I de andre tilfellene har jeg brukt musikk for å roe ned.. Da begynner jeg alltid å synge, og da skjer det også et skifte i tankene. Jeg synger veldig sjelden, men alene i bilen gjør jeg det :-) Andre måter kan være å ta en kopp te dersom jeg er stresset og ønsker ro, eller jeg går ut i hagen og plukker noen blomster. Det som er viktig er at jeg blir bevisst på hva jeg ønsker og hvordan jeg kan finne det jeg trenger.

Det kan være vanskelig å komme tilbake til en gruppe dersom man føler man må forklare og fortelle om ting man egentlig ønsker ikke hadde skjedd. Jeg kunne latet som ingenting, jeg kunne funnet på en unnskyldning (som jeg gjorde når jeg reiste) eller jeg kunne være åpen og si det som det var..
Selvfølgelig visste jo folk det, for de hadde jo sett meg, og jeg kjente på en enorm trygghet og støtte når jeg tuslet bort til dem. Jeg skulle ønske at alle mennesker fikk oppleve den følelsen jeg hadde, for jeg var sårbar og de ga meg styrke, jeg var alvorlig men de fikk meg til å le og jeg kjente en deilig varme fordi de fortalte at det var godt jeg kom tilbake.

Når jeg tenker tilbake på denne episoden og en til som var nesten tilsvarende bortsett fra at jeg klarte å ta øvelsen på en krakk ute istedenfor å dra hjem, (hurra for det!!), har jeg oppdaget at denne loppemarked-dugnaden har gitt meg noe veldig verdifullt.

Jeg ble fortalt hvor viktig vår åpenhet har vært for dem også. De kjente oss når livet var på stell og vi var en liten familie som koste oss med å være "tøysebønder", de visste om utfordringene vi hadde når jeg fikk depresjonen og ble innlagt , men de ble berørt på en dypere måte når vi, men også bygda, mistet Nathali.
Åpenhet kan selvfølgelig bli en belastning dersom det bare fokuseres på hvor vondt man har det, men åpenhet kan like gjerne handle om at man forteller at man ønsker, og er takknemlig for å være en del av gruppen selv om man kanskje ikke klarer å yte 100%. Når vi kan fortelle de rundt oss at det er trygt og godt å være sammen med dem og at vi ikke ønsker at de skal være annerledes enn de pleier, gir det dem trygghet i at de også kan være seg selv sammen med oss.
Som en avslutning på "dugnaden" må jeg få takke denne flotte gjengen som bor på Klevarsida. Dere betyr mer enn dere aner...

Etter å ha skrevet om folka i bygda, har jeg fått frem et koselig "bilde" i tankene. Jeg kan ofte føle meg som det triste eselet Tussi i historiene om Ole Brumm, men sammen med disse kan jeg være like glad som Tigergutt, eller trosse svakhetene og vise styrke som Nasse Nøff. Og det er flere som meg her ;-) Ole Brumm grublingen gjør jeg her på bloggen sammen med deg ;-)

Tenk på det neste gang du føler deg svak, er bekymret for noe eller føler du er annerledes enn andre... I hundremeterskogen er alle like viktige, de utfyller hverandre og disse særegenhetene gjør at historiene får liv. Hvem du identifiserer deg med vet bare du, men jeg er helt sikker på at uansett hvem du ligner, er det noen som er veldig glad i deg akkurat sånn som du er.

Varm klem fra Bente

søndag 30. august 2015

En reise i livet...

Kjære deg...

Nå er det lenge siden jeg har postet noe, men etter å ha fått spørsmål om ikke jeg kan skrive litt igjen, kjente jeg på gleden over kanskje kunne gi noe til noen andre selv om dagene er tøffe. Det er en fin måte å skifte fokus.
Dette ble visst ganske langt, men jeg måtte ha med alt.

Jeg er fortsatt mye i hagen og blomstene gir meg ro, men også utfordringer. Jeg har en klatrerose som måtte bindes opp, og den fortalte meg at buddhismen har rett i en ting ihvertfall: Lidelse finnes! Ikke bare de store lidelsene som berører selve livet eller sykdommer, men de finnes også i hverdagen. De små tingene som gir oss en følelse av ubehag eller motvilje på en eller annen måte. Jeg kunne selvfølgelig klippet ned rosen og unngått alt sammen, men jeg tålte smerten det var å bli rispet opp av alle tornene, og jeg håper til og med at den blir enda større og finere til neste år.

Jeg er igrunnen ganske flink til å håndtere normale kroppslige ubehag siden jeg ikke har noen sykdom som fremkaller smerter, men jeg er ikke like god på det som skjer med tanker og følelser.
Når jeg skader meg fysisk vet jeg hva som er årsaken, jeg vet hvor det gjør vondt og jeg har kunnskap og erfaring som kan gi meg en pekepinn på når jeg blir bra igjen.
Dette er igrunnen en ganske enkel del av livet som vi ikke tenker så mye over, og hvis det samme gjaldt vonde følelser, ville de kanskje blitt enklere å forholde seg til. Vi vet jo ofte årsaken, vi kan kjenne igjen følelsen og hvor det sitter i kroppen, og vi kan si at denne følelsesbølgen vil roe seg igjen. Stikker jeg meg på en torn gjør det fryktelig vondt med en gang, men jeg vet det går over. Men hvis noen sier noe for å såre meg. kan de små ordene bli med resten av livet, og skylle over meg som en ny bølge dersom det dukker opp en trigger,

Jeg gjør mange øvelser som skal hjelpe meg å akseptere og romme det som kommer, men det krever at jeg har fokus nok til å stoppe opp. Det er ikke så lett å snu et godt innarbeidet mønster, men jeg prøver, og det er det dette innlegget handler om.

For to år siden skrev jeg et innlegg om tunnell-angsten, og hvordan vi valgte å kjøre utenom. (Du finner det HER) Det kan være vanskelig å godta at livet plutselig tar en annen retning, men det kan føre til at man oppdager nye ting man ellers ikke ville sett. Man gjør nye erfaringer og det kan gi den unike, personlige og verdifulle styrken man trenger for å komme seg videre.
Og det er nettopp det som har skjedd for meg. Jeg har kommet et skritt videre, og nok en gang kan jeg takke tunnellene for det...

Jeg har tidligere skrevet om at vi ville kjøpe oss en liten campingvogn, og det førte også til noen tanker om hvordan vi opplever livet. Mulig det høres litt merkelig ut for nye lesere, men du finner det HER.

I sommer skulle vi til Nordkapp, og de som har reist endel i Norge vet at landet vårt består av mye fjell. Noe bildene fra turen beviste ca 500 bilder av ..fjell ;-)! Siden det fungerte greit å kjøre utenom de lengste tunnellene var jeg sikker på at det ville bli en flott tur siden jeg klarte meg greit gjennom de andre. Men har du tenkt på hvor enormt krevende det er å tåle og stå i noe du egentlig ønsker å flykte fra? Man tenker kanskje ikke så mye over det i dagliglivet, men det kan være enormt utmattende å prøve å overbevise seg selv om at alt er bra når kroppen reagerer på noen signaler som betyr fare.
Jeg har lært endel om dette, men på denne turen fikk jeg et nytt "bilde" på hvordan vi bevisst eller ubevisst kan flykte fra vanskelige følelser. Og dere vet jo at jeg elsker slike bilder som hjelper meg å se ting på nye måter ;-)

Vi hadde kjørt langt og begynte å bli slitne. Når man er sliten tåler man også mindre og det er fristende å velge alternativer som krever mindre energi slik at man føler at det er en viss balanse. Det kom selvfølgelig en tunnell, og lettelsen var stor når gps og kart fortalte at det var en veg på utsiden som ville komme inn på hovedvegen lenger nede. Ahh, så utrolig deilig å slippe unna!!
Har du noen gang tenkt over hvor "oppfinnsom" du er når det dukker opp tanker og følelser som er ubehagelige? Jeg har levd i mange år, og har fått erfaringer som forteller meg hva som virker og hva som ikke virker. Noe som pleier å virke, er å prøve å unngå det man ikke ønsker kontakt med. Jeg sier ikke at det virker og at man finner ro, jeg sier: prøver å unngå..

Nå vet jeg at det kan være en forferdelig dum måte å løse problemet på, for nå har jeg erfart at det kan føre til mye verre ting enn å møte det man frykter.
Tilbake til kjøreturen vår.. Etter å ha kommet litt inn på vegen, skjønte vi at dette var noe av det dummeste man kunne gjøre når man kjørte rundt med campingvogn. Vegen ble smalere og det hadde gått ras ut i vegen med både steiner og trær. På den andre siden var asfalten begynt å brekke av kanten siden massen under var borte, og det var rett ned i noe jeg ikke engang torte å se på. Det var ikke noe alternativ å begynne å rygge innimellom dette, så vi kjørte på med hjertet i halsen og ba en sterk bønn om at vegen ikke skulle være stengt i enden.
Denne hendelsen var veldig skremmende, og jeg kan forsatt se for meg trærne og steinene som fortalte at det var et farlig område, og jeg kan kjenne frykten for at vi skulle komme for nær kanten slik at den ville gi etter.
Det gikk heldigvis bra og vi kom oss ut.

Men hva skjer når man velger alternative veier for å håndtere vanskelig følelser? Vet man at man velger en trygg og sikker veg, eller tar man sjanser når trykket blir så stort at man ikke holder ut lenger.
Kombinasjonen campingvogn og smal veg ble et bilde på at når man sitter med tanker og følelser for seg selv blir det veldig trangt og innestengt, Det er ikke rom for noen andre og man kan ikke snu noe sted. Man må rett og slett bare følge veien selv om man ønsker at man kunne rygge tilbake til tryggheten. Men, er man alene er det heller ingen til å dirigere...
Trærne og steinene som hadde rast ble et symbol på alle hindringene som dukker opp underveis. Kanskje den vonde følelsen kom fordi du hadde møtt et menneske tidligere på dagen som hadde sagt noe sårende for mange år siden. Jo mer du tenker etter, jo flere ting dukker opp. Du tenker på andre episoder som ligner, du kjenner kanskje på sinne eller sorg som kan være vanskelig å håndtere, kanskje du føler deg dum og svak fordi du ikke klarer å tenke at det bare er en liten bagatell og la være å bry deg, slik "alle andre" ville gjort. Dette er et hverdags-eksempel, men jeg vet også at det kan være fristende å "lindre vonde følelser" med ulike former for rus, overtids-arbeid eller overtrening dersom det hjelper, men da kan det bli større ras og hindringer. Da kan det gå utover familie, jobb, økonomi, helse osv..
Hindringene ligger et eller annet sted, og du må komme deg forbi på en eller annen måte.
En slik "kjøretur" kan bli forferdelig tøff, og når du kommer til det stedet der asfaltkanten mangler fast dekke under, kan tankene om at du mister fotfestet og ikke klarer mer, komme...

Dette ble en strabasiøs ferd, så jeg kan jo ikke stoppe når de verste tankene jobber for fullt. Det ville vært dårlig gjort av meg. Derfor...
Det finnes HÅP!!

Dagen etter skulle vi kjøre videre og da merket jeg hva som hadde skjedd.
Jeg var sikker på at vi skulle nå målet vårt, og vi skulle kjøre inni tunnellene så sant det ikke var en stor og trygg veg utenom. Jeg ville fortsatt kjenne på frykten, men samtidig var det en viss trygghet i å vite hvor lang den var og at den kanskje var laget for vår sikkerhet.
Som en avslutning på denne historien vil jeg ta med den største og beste oppdagelsen.
På den smale og utrygge vegen var man helt alene og måtte klare seg selv. I min jakt på trygghet inni tunnellen begynte jeg å fokusere på alle sos-telefonene. Jeg registrerte hvor tett og synlige de var, men hang meg opp i en ting. Hva stod SOS for? Jeg visste at det er et nødsignal, men ikke hva bokstavene betydde. Mens jeg satt og grublet kom det mange tanker om ulykker, så jeg måtte ut av det på en eller annen måte. Kunne jeg finne noen gode ord som erstattet nød-tankene?
Etter å ha tenkt litt dukket de opp: Sikkerhet og Støtte!!!

Alle mennesker opplever at det dukker opp vanskelige og vonde følelser innimellom, men det finnes noe i oss som avgjør hvordan vi møter det. Jeg tror ikke det finnes løsninger som visker bort det vonde, så det ER tøft å forholde seg til det som er ubehagelig, smertefullt og vanskelig.

Jeg vil derfor minne deg på at dersom du klarer å stoppe opp et øyeblikk, kan du ta noen valg som kan forandre måten du møter det på. Kanskje du kjører ut på den smale sideveien uten å egentlig registrere det og oppdager det når hindringene dukker opp. Pust rolig.. det er åpent når du ønsker å komme ut igjen. Du har full mulighet til å velge noe annet neste gang, eller du kan fortsette slik du gjør. Det er ditt valg.

Hvis du er redd og sliten fordi dette er krevende og utrygt, kan du velge en annen veg. Den kan være enda vanskeligere, men den kan være bredere og rettere. Du kan velge å møte det som er vondt. Kanskje du ikke orker å tenke på det engang, men du bestemmer selv hvor lang denne "tunnellen" er. Kanskje den ikke varer lenger enn noen sekunder, men det kan være mye tøffere enn de andre alternativene Du vil ikke bli stengt inne i den, for det er en stor og lys åpning i andre enden.

På samme måten som jeg er redd for ulykker inni tunnellene, kan det føles veldig farlig å skulle møte det som er vondt. Hva om det skjer noe og jeg ikke kommer ut av det, hva hvis tankene setter seg fast, det dukker opp vonde bilder eller jeg ikke får puste?
Det er da du ser at den vanskeligste veien er den som er sikret best.. SOS-telefonene!
Har du god og trygg familie eller venner, kan du kontakte dem for å kjenne Sikkerhet og Støtte. Kanskje dere er to som trenger det samme og kan lage en avtale som gjelder begge veier? ( kan bloggen brukes som en åpning for en slik samtale, får den en funksjon utover det jeg skriver)
De som ikke har noen å snakke med, vil alltid ha denne tryggheten i de ulike hjelpetelefoner som finnes. (oversikt finner du HER) Der sitter det mennesker som ønsker å være tilstede for deg for å gi trygghet, sikkerhet og støtte i en vanskelig situasjon.

Det ville ikke være bra å skulle møte alle vonde følelser på disse måtene, og da finnes det en veg til som går utenom. Det er den alternative ruten som kanskje tar litt lenger tid, men som føles trygg fordi det er god plass til å stoppe opp litt, det er mulig å se lenger enn bare det som er rett foran, og den er fin å oppleve sammen med noen andre. Jeg opplevde denne for 2 år siden, og den vil alltid være der når jeg trenger å se klart...

Når jeg skriver om mine tanker, høres det ut som jeg har vært på tur alene. Det ville ikke vært mulig.
Jeg vil derfor rette en stor takk til mannen min, Jarle som var sjåfør tur/retur Nordkapp.. med campingvogn bak og ei til tider utfordrende kone ved siden av :-) Takk for en flott tur!!

Med dette ønsker jeg deg en god tur videre i livet. Norge har mange fjell, mens livet har mange utfordringer. Det er ikke nødvendig å bestige alle toppene dersom du finner glede og ro med å sitte på en liten stein...



Varm klem fra Bente






onsdag 20. mai 2015

Jeg er ikke alene om å føle det sånn...

Kjære deg...

Dagene kommer etter hverandre en etter en, og vi har kommet til årets vakreste måned der alt er friskt og grønt etter en lang vinter. De tunge klærne pakkes bort og sommerklærne tas frem.
Dette er tiden for letthet og lysere dager, men det er også en måned der mange familier og relasjoner blir satt på prøve fordi mange inviterer til en helt spesiell fest for en helt spesiell person...Konfirmasjon.

I år var det niesen vår Maritha som skulle konfirmeres, og hun betyr enormt mye for oss. Det ville bli en utfordring, men nå kan jeg se tilbake og tenke at vi klarte den også, og det var en flott feiring av jenta vi er så glade i.

Når jeg tenker tilbake på alt som skjedde før lørdagen, ser jeg at jeg har gjort noen erfaringer som kanskje kan være til hjelp for andre som gruer seg til slike sammenkomster eller lignende situasjoner.(17 mai var nok like utfordrende for noen..)
Jeg tror nemlig ikke jeg er alene om å grue meg til situasjoner der jeg vet jeg vil møte følelser som er gode, men som kan være vonde, triste og vanskelige på samme tid. Jeg gruet meg ikke for å være sammen med familien eller høre det som ble sagt i taler, men jeg var redd for mine egne følelser og reaksjoner. Ville jeg klare å håndtere både gleden over at Maritha var konfirmant og sorgen over at Nathali aldri ville bli det? Ville jeg klare å se familien samlet, samtidig som jeg så tydelig at det var en person som manglet?
De siste ukene hadde jeg gått rundt med konstant tankespinn der jeg prøvde å finne frem til de tankene som ville gi meg ro. Jeg prøvde rett og slett å kontrollere det jeg skulle tenke i håp om at det ville feste seg, selv om jeg innerst inne vet at det ikke nytter. Jeg måtte finne andre måter å håndtere dette på, siden det aldri var noe alternativ å melde avbud. Vi ville i konfirmasjon koste hva det koste ville..
Noen dager før hadde jeg en prat med terapeuten min og ba om noen råd og øvelser jeg kunne prøve ut. Hun kjenner meg godt nå, og det skulle vise seg at det hun foreslo hjalp meg i dagene før, i konfirmasjonen, og jeg vet at jeg kan bruke det i hverdagen hvis jeg fortsetter å øve på disse nye tankene som forhåpentligvis er bedre for meg enn "dette må jeg bare tåle /holde ut/ distansere"-tankene. Det er denne erfaringen som er årsaken til at jeg skriver nå, med håp om at du som leser kanskje kan få noe godt du kan ta med og videreutvikle i eget liv.

Jeg skulle registrere når de vonde følelsene og tankene kom, og tenke at "der kommer dere igjen..dere som er så vonde og som gjør at jeg gruer meg. Men ok, det er slik det er akkurat nå".
Jeg skulle tillate meg å møte dem når de dukket opp, men jeg skulle også prøve å tenke i et større perspektiv. Jeg skulle tenke over at vi som mennesker er sårbare. Vi strever alle med vårt, og det finnes mange andre som kjenner på noe lignende som meg akkurat nå. Jeg er ikke alene...

Det er andre som også har mistet barn, og kanskje de skal ha fest for en søster eller bror. Det er foreldre som opplever at livet har falt i grus fordi ungdommen ruser seg bort fra familien. Det er familier som har opplevd samlivsbrudd der bitterhet og sinne mellom de voksne gjør at de ikke vil være sammen eller delta. Det sitter nok mange konfirmanter som gruer seg eller føler på sorg og savn rundt omkring. Dette gjelder ikke bare voksne. Det finnes foreldre som bare får ha begrenset samvær med barna, eller som ikke har kontakt med dem av ulike årsaker. Noen av disse menneskene er de som inviterer til konfirmasjon, men det finnes mange gjester som sitter med sine tanker rundt eget liv når talene og sangene kommer på rekke og rad.

Jeg vet av erfaring at når jeg klarer å tenke på andre som også opplever vanskelige ting, så blir mine tanker og følelser mer naturlige og jeg klarer å se at dette er felles menneskelige reaksjoner. Det er ikke jeg som er utenom alle andre, jeg har noe felles menneskelig med alle de som opplever slike utfordringer og jeg er ikke alene om å føle det sånn...
For å ikke bli sittende fast i alt det negative skulle jeg finne ut hva som ville være godt for meg når disse vonde stundene kom. Hva trengte jeg å gi meg selv som kunne være godt og lindrende for smerten? Hvilke ord trengte jeg å høre?
Jeg bruker mye musikk eller pusler med blomstene hjemme, men det tar seg ikke ut å plugge inn ørepropper eller finne frem en potte med jord og frø midt under en middag. Det måtte bli noe enklere og jeg endte opp med det som er det enkleste og beste for meg.. en hånd på hjertet. Jeg vet at dette kan føles veldig unaturlig for mange, og noen ganger passer det ikke, men det finnes mange måter man kan støtte seg selv som er mer diskre'. Når jeg tenkte over dette, husket jeg første møtet med en nabo etter vi mistet Nathali, og jeg kommer aldri til å glemme følelsen jeg fikk da hånden hans klemte meg på skulderen når han gikk forbi. Jeg følte virkelig at han brydde seg bare ved måten han tok på skulderen min. Det var støttende og fylt med omsorg.
Berøring kan være så mye. Jeg har funnet noen ting som hjelper meg, mens andre kan stryke seg selv over kinnet(eller haken, som jeg registrerer at mange menn med skjegg gjør ;-) ), gi seg selv et trygt og sterkt håndtrykk for å fortelle at dette går bra, eller bare gni to fingertupper mot hverandre. Vi er så forskjellige, men de fleste kan finne en måte der berøring føles naturlig, trygt og beroligende.

Jeg fikk også i oppgave å finne en god setning eller ord som skulle hjelpe meg, og  som jeg skulle si til meg selv. Det skulle være et ønske om å skape gode intensjoner, ikke skape gode følelser. Dette kan være setninger som "Jeg ønsker å føle meg trygg", "Jeg ønsker å bli akseptert for den jeg er", eller "jeg ønsker å bli fri fra lidelse" Dette oppdaget jeg virkelig når jeg prøvde ut forskjellige ord og setninger. Jeg kom hele tiden tilbake til at jeg ønsket å være sterk. Det jeg ikke tenkte på, var at jeg hadde en forventning om at jeg skulle føle meg sterk og rolig på en eller annen måte, men det skjedde ikke. Det skjedde absolutt ingen verdens ting, og det ble også en stressfaktor. Jeg ville så gjerne få det til, men glemte at det aller viktigste var at jeg hadde et ønske om det, ikke forventet det.

Etter å ha brukt mange dager på å finne en setning eller et ord, dukket den plutselig opp og den skulle vise seg å bli enormt viktig: "Jeg ønsker å føle kjærlighet og glede".

Første gangen jeg virkelig kjente at dette hjalp var når jeg skulle finne frem bunaden noen dager før. Jeg hadde glemt at den hang sammen med Nathali sin, og jeg ble veldig satt ut. Hva skal vi gjøre med hennes?
Jeg prøvde ut øvelsen der jeg kjente på hvor vondt det gjorde, jeg tenkte på andre som av ulike årsaker gråt ved synet av en bunad, og jeg la hånden på hjertet og gjentok ordene for meg selv: "Jeg ønsker å føle kjærlighet og glede"..
Jeg vet ikke hva som skjedde, men noe løsnet og tanken dukket opp. Jeg skulle bruke søljene hennes i tillegg til mine og bruke hårbåndet. For første gang ga jeg fullstendig blaffen i alt som handler om "bunad-regler", og det spilte ingen rolle om jeg ville se rar ut med hårbånd. Det måtte bare være sånn, og det føltes utrolig godt. Jeg har aldri følt meg så fin i bunad som denne dagen. Jeg var hel...

Andre gangen jeg brukte øvelsen var under middagen. Vi er heldige som kunne komme med et ønske om å sitte nærme døren fordi vi kanskje kunne ha behov for å gå ut for å samle oss dersom det ble tøft. Jeg gikk ut og tok øvelsen når jeg kjente det bygget seg opp, og den hjalp denne gangen også. Jeg ble rolig. og det dukket opp gode tanker

Jeg fikk det for meg at jeg ville ha mange bilder av meg sammen med barna jeg er tante til, og vi skulle ha det morsomt når de ble tatt. Jeg ville fokusere på gleden og kjærligheten jeg føler sammen med dem, istedenfor å stå på sidelinjen å ta bilder av at de var sammen med andre. Jeg trengte å være en del av dem, og det ble en fantastisk opplevelse i lekerommet i lokalet. Når jeg ser bildene etterpå, ser jeg at kjærligheten og gleden jeg ønsket å føle vises i smil, latter og blikkene vi gir hverandre. Jeg følte meg utrolig fri og glad, og det var først etterpå jeg tenkte hva de andre gjestene måtte mene om dette. Men den tanken slapp fort. Jeg sørget for å gi meg selv, men også barna morsomme og gode minner fra denne dagen. Og jeg kan ta dem frem når jeg vil fokusere på noe godt.


Grunnen til at jeg skriver dette innlegget er et ønske om at den som trenger litt støtte i en utfordrende situasjon kan finne det ved å gå i seg selv for å kjenne etter hva som kan være godt, trøstende og samtidig gi styrke. Det kan være vanskelig, men finner du en liten ting kan det være nok til å lage en ny tankerekke som kan gi deg et nytt fokus på samme situasjon. Vi lever i et samfunn der vi lett blir sett på som egoistiske og selvopptatte dersom vi fokuserer på egne behov, men jeg håper dette innlegget kan vise at det motsatte skjer dersom man våger å tenke på seg selv og egne erfaringer i et større perspektiv der vi deler noe som er felles for alle mennesker. Vi trenger å bli møtt med vennlighet, aksept og medfølelse, og det gjelder også når vi møter oss selv...

                            
Når lykkens dør lukkes, åpnes en annen,
        men ofte ser vi så lenge på den lukkede døren at vi ikke legger merke til den som har blitt åpnet for oss.
                                                                        Helen Keller
Varm klem fra Bente

Dagen etter jeg postet dette fikk jeg en fantastisk nyhet. Terapeuten min, Malin som jeg har skrevet om her i innlegget, og som har betydd så enormt mye for meg, har skrevet boken: Mindfulness og medfølelse: En vei til vekst etter traumer.sammen med Katinka Thorne Salvesen som er psykologspesialist ved Modum Bads traume­poliklinikk i Oslo.
HER  finner du et utdrag fra boken og en liten podkast, og det tilfører innlegget mitt noe helt spesielt og unikt siden det handler om akkurat den øvelsen jeg skriver om.. 
Og som dere skjønner...dette er gode øvelser for meg ihvertfall :-) 
Gratulerer med boken begge to!

mandag 23. mars 2015

Et åpent hjerte kan romme mye...

Kjære deg.

Nå har jeg satt meg ned for å skrive igjen, og det er en god følelse. For meg blir dette et veldig konkret bevis på at jeg har det bra, og at jeg har lyst til å dele noen tanker med deg.
De siste dagene har vært fylt med store utfordringer, glede og ny kunnskap om livet. Jeg har vært på seminar som har handlet om hjertet og hjernen, tanker og følelser og hvordan alt henger sammen og påvirker oss uten at vi tenker så mye over det. Siden jeg opplevde så mye, skal jeg prøve å konsentrere meg om en erfaring jeg gjorde som kanskje kan fortelle noe av det jeg har lært..

Seminaret var i Gøteborg, og jeg skulle reise alene. Jeg hadde ordnet alt på forhånd, men allikevel ble det en kjempeutfordring når dagen nærmet seg. Alle bekymringstankene om alt som kunne gå galt surret rundt i hodet, og katastrofetankene kom og gikk jevnlig. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd det var noe galt med hjertet, men jeg vet at dette handler opp følelser der redselen for et eller annet overskygger gleden ved å kunne få oppleve noe godt. Jeg var redd, men allikevel fast bestemt på å prøve. Jeg vet at slike voldsomme følelses-bølger roer seg en eller annen gang, og det er ikke farlig. Det var ikke noen tøff person som stod reiseklar på morgenen, men heller en person som visste at det hun skulle gjennom ville bli tøft.
Venninnen min kjenner meg godt nå, og kom med følgende kommentar når hun skulle kjøre meg til bussen: "Sett deg inn, så kjører jeg før du rekker å ombestemme deg..." Takk Hilde!

Av en eller annen grunn skjedde det ingenting galt på turen. Alt gikk bra helt til jeg skulle ut av terminalen. Plutselig følte jeg meg fullstendig omringet av tiggere og folk som skulle selge bladene sine. Det ble en skremmende opplevelse fordi de ikke ga seg, selv om jeg sa nei. Jeg hadde ingen mynter eller svenske penger og prøvde å si nei på en høflig måte. Jeg prøvde også å si at jeg nettopp hadde kommet. Blikkene de ga meg var ikke hyggelige og jeg ønsket bare å komme meg bort så fort som mulig. Jeg var i utgangspunktet veldig stresset, og etter denne opplevelsen kjente jeg at hjertet snørte seg sammen og pulsen økte, bare jeg så noen komme mot meg med en kopp eller et blad. Jeg var rett og slett redd, og jeg følte meg truet. Det var en lettet og takknemlig Bente som sjekket inn på hotellet den ettermiddagen...
Dagen etter skulle jeg gå bort der seminaret skulle være, og forberedte meg på møte med tiggerne. Jeg gruet meg, men visste at jeg måtte gjennom det. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å være mer avvisende fordi jeg hadde sett andre oppførte seg slik, og de fikk gå videre. Var det måten å holde dem på avstand, tro? Jeg kunne jo prøve, selv om det føltes veldig,veldig feil. Jeg prøvde å overse dem, men det gjorde noe med hele meg som var vondt. Jeg tenkte på alt som er skrevet om at dette er mennesker som ikke bør få penger, samtidig som jeg tenkte på om enkelte av dem kanskje ofret alt for å skaffe penger til familien. Uansett oppførte de seg på en måte som ikke var ok, og jeg prøvde å forsvare meg mot at de kom for nærme.

Det var et flott seminar, og jeg lærte veldig mye. En av de tingene som festet seg ekstra godt var forklaringen på hvordan vi kobler inn følelsene når vi ser eller opplever noe vi har erfaringer på fra tidligere. Når jeg for eksempel ser en person som såret eller skremte meg sist vi møttes, kommer disse tankene, men de er ikke alene. De har fått selskap av en følelse. Tankene sitter i hodet, følelsen sitter i kroppen. Av en eller annen grunn fester negative tanker og følelser seg bedre enn positive. Forsvarsmekanismene og overlevelsesinstinktet ligger lagret i oss, så de trenger vi ikke øve på. De setter inn når vi føler oss truet på en eller annen måte, og vi trenger ikke tenke engang.
Var det dette som skjedde hos meg når jeg møtte disse menneskene utenfor terminalen? Var det møtet med den første personen som gjorde at jeg ble redd for alle de andre som lignet før jeg i det hele tatt hadde nærmet meg dem? Er det mulig at hjernen min sorterte og plasserte alle sammen i gruppen "fare" ut fra erfaringen og at hjertet, nervesystemet og resten av kroppen rett og slett bare har handlet på instinkt for å hjelpe meg å flykte?
Med dette i tankene ble resten av foredraget veldig spesielt, siden det også handlet om å "slippe taket" og vende oppmerksomheten mot noe annet. Det kunne være pusten, lukter, det å kjenne en kroppsdel eller se på noe vakkert som ble assosiert med en god følelse.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle være bevisst på dette når jeg skulle tilbake til terminalen neste dag. Jeg ville gi meg selv nye erfaringer ved at jeg skulle møte disse menneskene med åpent hjerte og medfølelse for at de kanskje ble tvunget til dette fordi de var født inn i en familie der dette var "jobben". Jeg skulle smile, men jeg skulle også avvise på en måte som viste respekt for dem som menneske, selv om jeg ikke støttet alle sammen med penger. De ba om å få, men det var mitt valg om jeg ville gi.

På veg ut av hotellet neste dag, trakk jeg pusten dypt noen ganger og fokuserte på en bestemt tanke: Jeg skulle fortelle meg selv at jeg hadde et stort, romslig og varmt hjerte som kunne gi noe annet enn penger. Selvfølgelig syntes jeg tanken var helt idiotisk til tider, men jeg ville prøve allikevel for å se hva som skjedde. Og det er mulig noen trodde jeg hadde vondt i hjertet siden jeg ofte la hånden på det og pustet dypt for å huske hva jeg skulle fokusere på ;-)
Av en eller annen grunn oppførte de seg annerledes denne dagen, og det var jo ikke så mange av dem, heller. Det var da veldig rart på en lørdag med masse folk i byen? Hvor var de alle sammen? De jeg møtte gikk det greit å smile til og si nei takk når de tilbød meg bladet, og jeg kunne si beklager når de ba om penger. ( men jeg ga med glede til noen jeg ønsket å hjelpe)
Var det virkelig så enkelt at jeg kunne forandre andre ved å forandre og gi av meg selv??
Når jeg satte meg ned og begynte å tenke, forstod jeg mer... Jeg var stresset og i "alarm-beredskap" den dagen jeg kom og forsvarsmekanismen ble utløst når den første personen dro meg i armen. Jeg ble redd. Jeg var redd for at den neste skulle gjøre det samme, og jeg så etter utveier fordi jeg følte meg fanget når den tredje kom mot meg. Dette var bare tre av dem, men jeg så nok alle andre på plassen som trusler og de var overalt. Det var slik min hjerne, hjerte og nervesystem oppfattet situasjonen, men betyr det at de hadde rett i dette tilfellet? Var det alle andre som oppførte seg dårlig, eller var det hos meg "feil-koblingen" lå? Jo mer jeg tenkte på dette, jo klarer ble det for meg at dette handlet mye om at hjernen og kroppen fant frem en gammel opplevelse når den kjente igjen noe, og den gjorde så godt den kunne ut ifra tidligere erfaring. Ved å vende oppmerksomheten til noe annet og godt i samme situasjon, fikk jeg en ny og god opplevelse som kunne erstatte den gamle. Jeg fant en begrunnelse jeg kan godta, og jeg kommer til å prøve det i andre situasjoner der jeg  kjenner sinne, at noen har såret meg eller andre "hverdagsfølelser" som oppstår når jeg møter andre. Kanskje jeg oppdager at det ikke er alle andre som er årsaken til min lidelse, men at det faktisk er jeg som opplever en "gammel reaksjon" uten at jeg er klar over det.

Med alle de gode tankene og følelsene lagret i hjernen og hver celle i kroppen, var jeg klar for å ta bussen hjem.
Jeg hadde gjort mange erfaringer underveis, men den aller siste jeg gjorde på svensk jord, var å oppleve hvor fort man vender tilbake til gammelt mønster dersom man lar oppmerksomheten får frie tøyler. Jeg avsluttet nemlig oppholdet med å bli sint på en dame som kom overraskende på meg og var altfor pågående. Hun var veldig truende, og snakket om barna sine. I min frustrasjon bøyde jeg meg mot henne og sa at hun var enormt heldig som hadde barn, og at vi hadde mistet vårt. Da kikket hun overrasket på meg, tenkte seg litt om og ville ha 100 kroner isteden. Jeg fikk følge helt ut til bussen ;-) Alt det nye jeg hadde fokusert på var borte, og jeg handlet ut fra gammelt mønster og instinkt. Jeg var bare et helt vanlig menneske som handlet slik helt vanlige mennesker kan gjøre når man havner i en situasjon man ikke liker.

Hadde jeg egentlig ikke lært noen ting, og var all fokuseringen på å "åpne opp hjertet" bortkastet?
Nei, det var ikke det, for når jeg satt trygt på bussen oppdaget jeg en viktig ting.
Istedenfor å fokusere på denne siste personen tenkte jeg på alle de andre jeg hadde møtt, og da slo det meg..
Jeg hadde ikke vært redd!! Jeg hadde møtt dem med åpent hjerte og smil, jeg hadde sett dem i øynene men jeg hadde også  klart å sette tydelige grenser... Det føltes utrolig godt.
Jeg hadde nok plass til å romme disse menneskene i hjertet denne dagen, og det er disse tankene, følelsene og erfaringene jeg ville skrive ned og lagre i håp om at de fester seg.
For husk dette: "Det man fokuserer på, vokser"...

Med dette ønsker jeg det aller beste til deg som har lest.
Varm klem fra Bente

søndag 1. februar 2015

Når isen smelter...

Kjære deg...


Jeg har herved fått bekreftet at selv om man gjør en smertefull erfaring en gang i livet, betyr ikke det at man ikke gjør den samme dumme tingen igjen...og igjen..og igjen. Og det er akkurat like vondt å brenne fingrene hver eneste gang!!
Ja, jeg er utrolig klønete og nok en gang tok jeg en sjanse selv om jeg egentlig visste det kunne gå galt. Med hånden godt plassert under rennende vann, sørget jeg for å gi meg selv en skikkelig skyllebøtte der jeg virkelig fikk høre hvor dum jeg var, at jeg burde tenkt det ville gå galt og at det var min egen skyld. Akkurat slik man ville sagt til et lite barn...eller??
Ville du sagt det på denne måten? Nei du ville ikke kjeftet og brukt de samme ordene. Du ville kanskje overreagert med en gang fordi du ble redd, men så ville du trøstet, og sagt at "ja, det er veldig vondt å brenne seg, og det var ikke noe lurt å ta på den gryten, men du må ha hånden under vann for at det skal bli mindre vondt." Du ville gjort det du kunne for å lindre smerten, og du ville mest sannsynlig brukt rolig stemme for å roe ned barnet, gi omsorg og trygghet om at det ville gå bra.
Hvorfor ble det så stor forskjell på det jeg sa til meg selv og det jeg ville sagt til et lite barn. Hvis dette handler om at jeg er voksen, ville jeg sagt det samme til Jarle,venninnen min eller foreldrene mine dersom det var de som hadde brent seg? Jeg ville antagelig trøstet med at dette kan skje alle, og det er menneskelig å gjøre slike ting. (men så er jeg jo bare et menneske som sier mange dumme ting, så det kunne muligens kommet et smil og en liten kommentar om at det var litt, ehh...klønete?? )
Når jeg tenkte over dette etterpå, kom jeg frem til at alle andre i hele verden kan gjøre denne tabben med æren i behold..bortsett fra meg!

Av en eller annen grunn er det mye enklere å skrive om fysiske ting enn om det som handler om psyken vår. Jeg skal allikevel prøve å sammenligne fysisk og psykisk smerte slik at du kanskje kan få noen tanker om hvordan du kan ha et lite "medisinskap" for psykisk smertelindring også.
Når vi opplever fysiske smerter ønsker vi å lindre dem så fort og så effektivt som mulig. Vi ønsker jo ikke å ha det vondt. Akkurat det samme gjelder når vi har det vondt innvendig. Vonde tanker og vonde følelser.
Hva gjør vi når de kommer? De som kjennes ut som innvendige smerter og som setter seg i hjertet, brystet, magen og kverner rundt i hodet så vi ikke finner ro. Hva gjør du når du er lei deg, føler deg verdiløs og utilstrekkelig, eller hvis du er sint, sjalu eller bitter. Er dette noe du må tåle frem til det går over av seg selv, sier du strengt til deg selv at du ikke skal ta hensyn til det, eller har du metoder som faktisk kan lindre. Jeg vet at mange tyr til "selv-medisinering" med alkohol, rusmidler, selvskading, spiseforstyrrelser eller overdreven trening i et fortvilet forsøk på å takle det som skjer, men da begynner også sirkelen som er vanskelig å komme ut av. Hvis disse "medisinene" blir borte, kommer nemlig følelsene frem igjen...
En annen ting jeg ser er på veg til å bli "medisin" er å spre frustrasjonen ut til alle andre på nettet.
Men husk! Også de sterkeste følelsene går over, mens det som blir skrevet blir stående igjen. Selv om du sletter når ting har roet seg, kan du ha ødelagt mye for andre mennesker...

Jeg har aldri lagt skjul på at jeg får hjelp til å "få livet mitt på beina igjen", og jeg føler meg utrolig takknemlig som har fått bli med på et kurs som tar for seg akkurat dette med " Indre medfølelse"/Self-compassion. Programmet bygger på Kristin Neff's forskning og Christopher Germers kliniske erfaringer på området. Jeg har prøvd mye forskjellig, men dette er noe som faktisk gir meg indre ro og som jeg tror kan hjelpe meg på sikt.
Foreløpig øver jeg meg på å kjenne igjen følelser og tanker som kommer i dagliglivet, som stress, bekymring, og selvkritiske tanker, og bare der er det er mer enn nok å ta av. (som denne lille episoden med brente fingre) Jeg prøver rett og slett å bli kjent med reaksjonsmønsteret mitt slik at jeg skal kunne møte det vanskelige som kommer med vennlighet, støtte og aksept, fremfor å dømme, kritisere og "mobbe meg selv" fordi jeg ikke får til ting bra nok. (Nok et eksempel på hvordan vi ville snakket annerledes til et barn eller et annet medmenneske enn til oss selv.. ;-) ) Noen vil kanskje tenke at dette er egoistisk og selvsentrerende, men for meg handler dette om indre trygghet når ting blir vanskelig, at jeg kan akseptere svakhetene mine som en del av det å være menneske, og ikke minst at jeg skal klare å "romme"alt som har skjedd på en slik måte at jeg også kan klare å komme ut i jobb og sosialt liv igjen selv om ting er som de er.

Jeg skal derfor fortelle om en liten opplevelse jeg hadde under en av øvelsene.
Temaet var "oppmerksomt nærvær", og vi fikk utdelt en kopp med snø. Øvelsen gikk ut på at vi skulle holde en snøklump i hånden i 3-4 minutter, vi ble instruert underveis for å huske hva vi holdt på med, og vi skulle være oppmerksomme på hva som skjedde. Hvordan er det å sitte med snø i hånden i noen minutter, rett og slett..
En ting må jeg si før dere eventuelt prøver dette selv..IKKE gjør det dersom du er ømfintlig for kulde!  For dette er kaldt og det er vondt!!!
Ja, jeg fikk virkelig kjenne på hvordan en snøklump forandrer seg når den får varme fra hånden, hvor kald den er mot huden, hvor utrolig vondt det blir inni hånden og ikke minst hvor enkelt det ville være å slippe den for å unngå smerten. Der satt vi altså en gjeng med ulike kamper i livet og skar grimaser på grunn av litt snø i en hånd.. En effektiv og morsom øvelse på mange måter, og for meg fikk den en dobbelt betydning. Det forteller jo også litt om at tankene vandrer selv om man prøver å fokusere på noe helt konkret.
Jeg sammenlignet smerten i hånden med den smerten jeg hadde gått med de siste ukene fordi lengselen og savnet etter Nathali har vært veldig tungt å bære. På samme måten som isen verket i hånden min, verker det i hjertet. Det er vondt, men jeg klarer ikke få det bort uansett hvilke tanker jeg bestemmer meg for å tenke.
Jeg visste jo at det var forskjell siden jeg bare kunne slippe isklumpen, men jeg bestemte meg for å holde ut. Det var da jeg oppdaget hva som hadde skjedd...
Snøen hadde forandret seg til en liten isklump, og det falt små drypp ned på gulvet. Det var fortsatt like vondt, men jeg begynte å tenke på at varmen fra hånden min symboliserte den støtten og varmen jeg kan gi meg selv når jeg har det vondt. Jeg kan tenke at alle foreldre som mister barnet sitt kjenner på samme smerten, og det er noe som er felles menneskelig. Vi er mange som har opplevd å miste, og når jeg tenkte på de andre følte jeg enorm empati og omsorg. Jeg er ikke alene om å ha disse sterke følelsene. På samme måten kunne jeg kjenne på sinne, frustrasjon og håpløshet over livet som tok en annen veg. Det er vondt, men det er også mange andre som kjenner på akkurat det samme. Vi har ulike grunner for at vi tenker og føler som vi gjør, men jeg tror denne "forståelsen" for at jeg faktisk ikke er så annerledes enn andre i min situasjon kan hjelpe meg å komme videre i prosessen. Jeg vet at andre klarer det, og da gir det håp til meg også.
Jeg synes fremdeles det er skummelt å åpne opp døren til de tyngste tankene og følelsene, men denne gangen våget jeg å åpne døren på gløtt for å "se" og føle smerten noen minutter for så å lukke igjen. Alt dette skjedde med hjelp av en isklump i hånden og en rolig stemme som hjalp oss å holde ut til øvelsen var over.
Og vanndråpene som traff gulvet?
De ble et viktig bevis på at klumpen faktisk ble mindre når jeg tilførte varme. Kanskje det samme gjelder klumpen i hjertet? Isåfall fikk disse dråpene et navn...tårer..

Med dette vil jeg ønske deg et fin søndag, og håpe at du kan finne noen gode tanker til deg selv dersom du strever med noe. Jeg håper du kan finne motivasjon til å ta sjansen selv om du ikke tror det virker. Hvis det er vanskelig kan du jo se for deg at det er jeg som forteller deg det. Jeg dømmer ikke eller sier at du ikke er verdt noe. Du og jeg er mennesker, vi gjør mange feil og tabber, og det er en av de tingene vi har felles...
Men ikke glem at vi har mye godt i oss også!!

Varm klem fra Bente

(Jeg kom plutselig til å tenke å¨at jeg har skrevet om dette temaet tidligere også i Ta vare på deg selv.. Det må jo bare bety at jeg lærer noe nytt og viktig fremdeles :-)


torsdag 1. januar 2015

Det finnes håp...

Kjære deg...

Nå har vi startet på 2015, og jeg vil aller først si Godt Nytt År til deg som leser. Jeg sier dette fordi jeg faktisk ønsker at du skal få oppleve noe godt i året som ligger foran oss. Vi er mange som håper på nye muligheter og ønsker at livet skal bli bra.
I dag har jeg sittet og lest hva folk har skrevet når de har tatt et tilbakeblikk på året som har gått, og jeg blir påvirket av de som er ærlige og sier at det har vært mange utfordringer underveis, og at de takker menneskene rundt for støtten. Det føles så ærlig og naturlig, for jeg tror de aller fleste har kjent på det samme. Vi snakker jo tross alt om 365 dager, og selvfølgelig skjer det mye i denne tiden. Jeg har nok en gang fått bekreftet at utfordringer og vanskelige ting er en del av livet til oss mennesker. Det er det som er naturlig, ikke et liv der man bare opplever at livet er en eneste stor fest. Jeg liker å omgi med med ekte mennesker, og da må jeg også forholde meg til det de har følt er vanskelig.
Det er dette jeg føler for å si noe om nå, for jeg vet at det finnes mennesker som ikke har hatt et godt år.
Hvordan ville du reagert dersom du møtte et menneske i dyp krise som sa at livet hadde rast fullstendig sammen. Kanskje du ikke kjente forhistorien engang, men fikk servert denne setningen fordi du spurte om hvordan det gikk. Hva ville du sagt? Noe må man si, for man kan jo ikke være stille eller forlate personen, men tankene arbeider kanskje ikke fort nok til at du finner ordene.
Jeg opplevde å komme i denne situasjonen, og det har gjort noe med meg etterpå. Forskjellen på meg og mange andre er at jeg har brukt de samme ordene om mitt eget liv, og da handlet det om mye mer enn bare ord om at jeg ikke hadde det bra. Jeg har kjent hvor ille det kan være, og disse følelsene kom tilbake når jeg skulle prøve å finne ordene som kunne trøste.

Jeg rakk nesten ikke tenke, for plutselig dukket det opp et ord og et bilde..Jordskjelv. Et enormt følelsesmessig jordskjelv som hadde rammet dette mennesket som jeg er så glad i. Et jordskjelv som hadde lagt igjen et liv i ruiner der tanken på fremtiden virket fullstendig håpløs.
Hva sier man for å trøste i en slik situasjon?
Jeg vet ikke hvorfor vi, inkludert meg selv ofte får behov for å si : "Det kommer til å gå bra, det ordner seg nok etterhvert, eller så ille er det vel ikke..se på alt det gode du har rundt deg". Det er ment som trøst og håp, men kan like gjerne få en betydning om at det den andre personen opplever ikke er så ille og at de bør ta seg sammen. Det føles naturlig i våre tanker fordi vi ikke sitter midt oppi det selv. Vi ser det fra utsiden og har allerede laget noen bilder om hva dette handler om ut ifra egne erfaringer. Disse har vi med oss i møtet med det andre mennesket, og de kan være avgjørende for hvordan vi takler det.
Vi har opplevd vårt jordskjelv ved å miste ungen vår, men kan jeg bruke noen av disse erfaringene dersom jeg møter en tenåring med dyp kjærlighetssorg, hvis jeg møter et menneske som har fått beskjed om at det har fått en alvorlig sykdom eller at noen har mistet jobben? Disse tre eksemplene er veldig forskjellge, men alle tre kan sitte med akkurat den samme følelsen av at livet rett og slett føles fullstendig håpløst, utrygt og fryktelig vondt. Kan jeg bruke mine erfaringer mot så forskjellige tema? Ja, det kan jeg!
"Bildet" som dukket frem er resultat av egne erfaringer og tanker, men det er et bilde du også kan se for deg, selv om du ikke har opplevd dyp krise.
Jeg så for meg en nyhetssending der det ble fortalt om et jordskjelv et annet sted i verden. Bildene viste hus i ruiner, redde og fortvilede mennesker og enorme ødeleggelser. Folkene hadde kanskje mistet det kjæreste de hadde, tryggheten og håpet. Det var så vondt å se og høre dem. Jeg hadde muligheten til å se bort, men jeg kunne ikke late som det ikke hadde skjedd, at det ikke var så alvorlig eller tenke at det ville ordne seg om ikke så lenge. Jeg hadde hørt om det, og derfor visste jeg om det.
På samme måten kan vi møte mennesker som forteller at livet deres har rast sammen. Vi må forholde oss til det som har skjedd, og følelsene de sitter med der og da. Ville du sagt til et jordskjelv-offer at h*n måtte ta seg sammen, at det var overdrivelser eller at alt kom til å bli bedre snart? Jeg tror ikke det...
Du ville kanskje sagt at det var vondt å se, at du synes synd på dette menneskene og at du egentlig ikke kunne sette deg inn i deres situasjon. Vi kan ikke påvirke hva andre føler og tenker. Vi må lytte til det de forteller og vise respekt for at det de sier er slik de opplever eget liv.
Men vi kan påvirke på en annen måte. Vi kan fortelle at innimellom ruinene kan det ligge verdifulle ting som ikke er skadet. Vi kan fortelle at vi skjønner at det ser håpløst ut å skulle bygge opp igjen livet på nytt, men at det er mulig dersom man gjør det i riktig rekkefølge. Man kan ikke bygge et nytt flott hus oppå en ruin og tro at det vil være nok. Man må faktisk fjerne det som er ødelagt bit for bit før man kan bygge nytt. Når man fjerner noe, kan man finne noe verdifullt som man vil ta vare på og bruke videre. Når "katastrofeområdet" er ryddet, må man planlegge hvordan man ønsker at det nye huset skal være, og til slutt kan man begynne å bygge, sten for sten, eller spiker etter spiker...
Dette høres kanskje voldsomt ut å tenke på når man møter noen i dyp kjærlighets-krise eller andre ting som egentlig ikke kan sammenlignes, men jeg er ganske sikker på at dersom du har lest det jeg har skrevet, så vil du kunne bruke det som kanskje treffer deg, på din måte. Kanskje ikke dette bildet passer for deg, og du tenker at du heller ville brukt et annet eksempel men da har jeg oppnådd det jeg ønsker..
Jeg ønsker at du som leser sitter igjen med egne tanker om hvordan DU ønsker å møte en slik situasjon, og om du kan finne bilder som hjelper deg dersom det føles vanskelig.
Jeg har skrevet dette med utgangspunkt i at jeg møtte en annen person, men underveis i prosessen har jeg også tenkt at kanskje en av dere som leser trenger å få en følelse av å bli sett fordi du er midt oppi noe vondt nå.

Jeg vet jo ikke hvem leserne mine er, men jeg sender en varm tanke til deg som trenger litt støtte. Er du en av dem som ser deg selv vandre trist rundt i ruinene etter livet som var, vil jeg bare si: Jeg tenker på deg og vet du har en stor jobb foran deg. Kanskje du må flytte en og en sten alene eller får fjernet store masser med hjelp av andre. Det er det bare du som vet..En slik ryddejobb kan være fryktelig tung, men du vil forhåpentligvis merke at du blir sterkere mens du holder på. Husk å lete etter det som fremdeles er helt og uskadet underveis i prosessen. Kanskje du finner sider ved deg selv eller andre som har blitt glemt eller lagt til side fordi du ikke hadde bruk for det tidligere. Ta vare på det, og ta det med deg som byggesteiner til det nye livet ditt...

Varm klem fra Bente



torsdag 11. desember 2014

Vær god...

Kjære deg...


Jeg vet ikke når noe blir en føljetong, men jeg sitter med en følelse av at det kanskje er det jeg har startet på nå.
Det kan ta lang tid mellom hvert innlegg, men i dag tok det lang tid å kjøre hjem siden det ble viktig for meg å få skrevet ned det jeg hadde opplevd mens jeg ennå kjente på følelsen.
Jeg har nemlig noe å fortelle deg som leser, og jeg håper du kan sitte igjen med noen gode tanker etterpå.
Når jeg skrev i forrige innlegg at jeg ville lete etter de gode medmenneskene rundt meg, var ikke det noe jeg bare fant på der og da, for deretter å glemme det like fort. Tankene er fremdeles der, og i dag fikk jeg virkelig oppleve hvordan man kan styre oppmerksomheten mot det man ønsker å fokusere på.

I dag hadde jeg med Natt (hunden) til byen. Jeg hadde lyst til å rusle rundt og se gater og butikkvinduer pyntet til jul. Det kunne vært en helt vanlig tur, men isteden ble det en tur som gjorde enormt inntrykk på meg, og jeg fikk kjenne på deilig glede, sinne og litt tristhet i løpet av 2 timer.
Årsaken til at alt var annerledes, var nok at jeg fokuserte på menneskene rundt meg. Jeg ville rett og slett sjekke ut om det stemte at jeg kunne velge å se etter de menneskene som ga meg noe godt på en eller annen måte. Jeg ønsket å bli sett, og jeg ville vise andre at jeg så dem også. Dette var et bevisst eksperiment, og jeg forberedte meg på at jeg kunne gå hele turen uten at noen la merke til meg.
Sånn ble det ikke...
I løpet av turen passerte jeg mange, og jeg fant det jeg leitet etter i 4 (!!) av dem. Vet ikke om det var tilfeldigheter, men alle var menn...
Første jeg traff var en hunde-elsker som lurte på hvilken rase Natt er. Han er spesiell, så jeg er vant til at folk spør. En koselig prat med en hyggelig mann. Dette var i begynnelsen av turen, så jeg var sikker på at disse fine menneskene jeg leitet etter, var overalt. Det var de sikkert også, men de var så opptatt med alt annet. De løp omkring med fulle bæreposer, stresskofferter og musikk på ørene. Jeg var forberedt på at det ville være sånn på torvet, og tillot meg å kjenne etter hva det gjorde med meg. Jeg tenkte på de ensomme menneskene som ser at alle andre har nok med sitt, og kjente jeg ble trist. Heldigvis rakk ikke denne følelsen feste seg så godt, for jeg ble "reddet" av to eldre menn som snudde seg mot meg og sa hei med store tannløse smil, ansikter preget av tøft liv og poser fylt med helt andre ting enn julegaver. De gode, varme smilene og de snille øynene tilhørte to av "byens løse fugler". De syntes jeg hadde en flott hund, men sa at det så ut som jeg frøs og jeg måtte komme meg hjem i varmen så jeg ikke ble syk. Det var det de var opptatt av... De viste omsorg for meg, og jeg følte det langt inn i ryggmargen. Det var en fantastisk god følelse og den ble nok forsterket av at det var jo akkurat slike medmennesker jeg leitet etter. Jeg fant 2 av dem!!! I ettertid skulle jeg ønske at jeg kunne fortalt dem hva de gjorde for meg, men jeg tror de skjønte endel allikevel...
Hvor ofte legger du merke til mennesker som går forbi deg i byen? Selvfølgelig legger vi ekstra merke til de som har et utseende som tiltrekker oss, eller ser annerledes ut, men utenom det tror jeg ikke vi tenker så mye over det. Men..legger du merke til "byens løse fugler" og synlige rusmisbrukere? Kommer det flere tanker da, og hvordan tenker du om disse menneskene? Er du en av dem som ser en annen veg og later som du ikke ser dem, eller er du en av dem som smiler og sier hei.
Jeg tror nok de fleste ønsker å si at de møter dem med respekt, men det gjelder ikke alle. Jeg vet at det finnes mennesker som viser med hele seg at de ikke liker det de ser, eller den de ser. Jeg vet ikke sikkert om det var noen av disse jeg møtte, men det skjedde noe som fikk meg til å tro det...

Jeg er absolutt ingen rusmisbruker, men i dag fikk jeg en følelse av at noen trodde jeg var det og det gjorde noe med meg.Grunnen til at noen reagerte er nok ganske enkel, og når jeg fikk tenkt meg om, kan det hende jeg kunne tenkt det samme hvis det var noen andre.
Jeg hadde gått rundt i nesten 2 timer og satte meg ned på en benk slik at Natt også skulle trene på å sitte rolig og se på mennesker som gikk forbi. Jeg frøs, og tok han på fanget så han kunne gi meg litt varme. Og der satt vi...ei dame med sixpence-lua godt nedover ørene, jakka opp til nesetippen og med en skikkelig bastardhund i fanget på en benk i gågaten.
Jeg tenkte ikke over at det kunne være rart før jeg begynte å legge merke til de som gikk forbi oss. Hva var det som gjorde at jeg plutselig fikk en følelse av at noen mennesker bevisst så en annen veg, at blikket de ga meg ikke handlet om kjærlighet og medmenneskelighet, men mer likegyldighet og kanskje usikkerhet. Hvorfor følte jeg meg plutselig så ensom og betydningsløs? Jeg hadde da ikke gjort noe galt...eller hadde jeg det? Hva trodde de om meg???
Jeg vet ikke helt hva som skjedde men plutselig ble jeg sint. Jeg ble sint på vegne av de menneskene som møter dette hver dag. Jeg ble sint på de menneskene som forteller hvor flinke de er til å gi til andre i julen, men som ikke tør å møte blikket til den som trenger det mest, og jeg ble sint på meg selv fordi jeg kan oppføre meg på akkurat samme måten mot andre mennesker...
Alt jeg opplevde mens jeg satt der handlet om mine observasjoner av andre, mine tolkninger av blikkene og mine konklusjoner. Jeg snakket ikke med en eneste en av dem, så jeg aner ikke om de i det hele tatt registrerte at jeg satt der, men tankene og følelsen fortalte meg at de så ned på meg som menneske...(fornuften "snakket til døve ører" i dette øyeblikket)
Det jeg vet helt sikkert er at alle tankene var et resultat av det sterke møtet med de to eldre mennene som antagelig er noen av disse som blir sett ned på av omgivelsene. Og de fortjener absolutt ikke å bli behandlet slik av andre.
Av alle menneskene jeg møtte på turen, var det disse to som ga meg mest varme, glede og omsorg. Det var ikke dem som har de "vanlige A4 livene" med jobb, juleforberedelse og gavekjøp. Det var to som ga av det de hadde i seg selv, og det var den aller beste gaven jeg kunne få...
Utseende fortalte om et utfordrende liv, men blikket og smilene viste to varme medmennesker.
Hvem den siste personen var??
Tro det eller ei, men det var også en mann som antagelig lever et veldig tøft liv. Det var ikke mer enn et hei og et lite skjevt smil, men etterpå tenkte jeg: Hvem smilte først tro? Han eller jeg?

Grunnen til at jeg måtte skrive dette, er fordi jeg fikk en skikkelig lærepenge selv, og de menneskene som gjorde så inntrykk på meg fortjener virkelig å bli sett av andre også.
Dersom du har lest alt jeg har skrevet, håper jeg at det dukker opp i tankene neste gang du møter en person som lever et annerledes liv enn deg.

Det kan faktisk være slik at de som har minst, er de som gir mest...

Varm klem fra Bente

ps.."blunkingen" til Natt er et resultat av at jeg tok over 30 bilder i full fart. Ikke noe galt med øyet, men et morsomt øyeblikks-bilde ;-)

tirsdag 9. desember 2014

Den som leter finner...

Kjære deg...


Det er rart hvordan noen tanker bare setter igang noen nye fordi man stopper opp og sorterer litt underveis. Dette innlegget er et resultat av det forrige jeg skrev,(Vegen videre..) fordi jeg har brukt mye tid på å fundere på hvilke gode ting vi kan fokusere på fremover. Vi vet at det ikke dukker opp av seg selv, og vi har snakket mye om hva vi ønsker å oppleve. Resultatet av noen av disse samtalene ble at vi faktisk kunne tenke oss en liten campingvogn slik at vi kan komme oss litt bort de gangene det er veldig tungt å være hjemme, eller trenger å få påfyll av nye gode opplevelser.

Det er kanskje ikke så enkelt for andre å tenke at det kan være veldig slitsomt og vondt å ha alle bildene, minnene og tomheten rundt seg, men de stundene som savnet er enormt, kan bildene forsterke de vonde følelsene. Når vi tenker på alt det gode vi fikk oppleve sammen, er bildene gode bevis for at vi hadde den smilende og nydelige jenta sammen med oss.
Vi trenger å ha Nathali rundt oss, men noen ganger er det godt å være et sted som er helt nøytralt, der hun er mer tilstede i hjertet. Bilder og ting kan bli veldig triggende siden de forteller tydelig at hun var sammen med oss en stund, men nå er hun et annet sted...

Det var når vi kjente på dette behovet for å komme litt vekk innimellom, at tanken på campingvogn dukket opp.Når kravene var definerte begynte vi å kikke etter hvilke muligheter som finnes på markedet. Da åpnet det seg en helt ny verden for meg som jeg ikke ante eksisterte, og jeg gjorde en oppdagelse som handlet om mye mer enn jakten på en liten campingvogn...

Når man retter oppmerksomheten mot noe spesielt, skjer det noe med bevisstheten vår. Vi klarer ikke fokusere på mange ting samtidig, og vi foretar valg ut ifra hva tankene våre forteller oss. Jeg tenkte mye på campingvogn, og plutselig så jeg dem overalt. De stod innpakket i hager, bortgjemte og ensomme i skogen, men også omgitt av lys og folk på campingplass. Jeg ante ikke at det var så mange som hadde det, for jeg har igrunnen aldri brydd meg om å se etter det.

Det er dette som resulterte i den store oppdagelsen som jeg nå ønsker å bruke bevisst i eget liv. Jeg erfarte så tydelig at det jeg var opptatt av og fokuserte på, resulterte i at jeg også så omgivelsene med andre øyne. Det føltes som at jeg helt automatisk zoomet inn det som var viktig slik at det ble mer tydelig, mens det andre rundt ble mer diffust. Jeg holdt nok på med dette noen dager før jeg ble bevisst på det, men da begynte jeg også å tenke over hvilke andre ting jeg gikk og tenkte på.
Påvirker disse tankene oppmerksomheten min i like stor grad uten at jeg egentlig er klar over det? Hva er jeg opptatt av, og hvordan påvirker det ting jeg ser rundt meg?
Jeg vet at førjulstiden får frem mye misunnelse og utilstrekkelighet fordi man ser så tydelig hva andre har og hva man mangler selv. Hvis det er det jeg er opptatt av når jeg drar til byen eller ser på tv, er det også disse menneskene jeg ser. Jeg vet ingenting om dem, men blikket og følelsene finner dem...

Hvis jeg skal overføre erfaringen med å "se campingvogner overalt" til noe jeg kan bruke i dagliglivet, må jeg også bli bevisst på hva jeg er opptatt av og ønsker å fokusere på. Det er vanskelig å forholde seg til all vellykketheten, forventningene og familiehøytiden, men jeg kan velge å tenke at det er slik handelstanden og ukebladene ønsker å påvirke oss. Hvordan ville jeg reagert dersom alle sammen kom og ringte på døren min og ville selge de samme tingene? Jeg hadde nok sluttet å åpne døren, og det kan jeg også gjøre ved å sette egne grenser for hva jeg ønsker å fokusere på.

Men hva kan jeg gjøre isteden?


Når jeg begynte å tenke etter, dukket det opp et kort, men nydelig øyeblikk der en eldre mann foran meg i kassakøen snudde seg rundt og pratet til meg. Han skulle kjøpe en advent-stjerne til sin gamle mor på sykehjemmet, men hadde oppdaget at naboen hennes heller ikke hadde noen. Mannen syntes det var så trist, så han kjøpte to stykker...en til sin gamle mor og en til naboen.
Det var bare noen få ord, men følelsen jeg gikk ut med fra butikken kan kanskje hjelpe meg med å finne riktig fokus. Jeg vil lete etter de menneskene som møter blikket mitt, som gir meg et lite smil eller som av en eller annen grunn ser ut til å trenge å bli sett eller smilt til. Jeg vil lete etter medmenneskene som er rundt meg.
Jeg kommer sikkert til å kjenne på skuffelsen av å bli ignorert eller oversett, men jeg kan bruke erfaringen min som en bekreftelse på at dette er helt greit.

Kanskje jeg ikke møter dem i morgen eller dagen etter, men jeg vet at de er der, og det er opp til meg å fortsette letingen til jeg finner dem!

Siden det er så mye fokus på julen overalt, vil jeg sende en spesiell tanke til de som sliter nå.
Husk: Julen er en avgrenset tid, og når den er over kommer hverdagslivet tilbake til oss alle.
For noen er det trist, for andre er det trøst...

Varm klem fra Bente




onsdag 26. november 2014

Vegen videre...

Kjære deg...

I dag er det mindre enn en måned til jul, og jeg kjenner det drar seg til. Ikke fordi jeg er stresset for ikke å rekke alt jeg skal ordne, men fordi jeg gruer meg til ukene fremover der postkassen er full av reklame, fb fylles med bilder av julekalendere og det er lys og glitter overalt hvor jeg går. Sånn er det for oss som må møte julen med savn og sorg. Vi blir hele tiden minnet på at Nathali mangler fordi alt rundt oss handler om gaver og forventninger. Det er en vanskelig tid, men vi vet vi har kommet gjennom det tidligere, og vi vil klare det denne gangen også.

Livet handler mye om forventninger, drømmer og håp. Vi prøver å se inn i fremtiden og i mellomtiden må vi kjenne på nysgjerrigheten og gleden for hva som skal skje, men også usikkerheten for om det blir slik vi har sett for oss. Vi har jo allerede laget noen tanker om hvordan det skal bli, men vegen frem er ikke alltid like klar som målet.
Alle mennesker har noen forventninger til eget liv. Små barn drømmer, tegner og forteller om hva de vil gjøre når de blir store, mens ungdom og voksne prøver å realisere det de mener er viktig for et godt liv. Vi lever nå, men er hele tiden på veg mot målet som er... ja, hva er det egentlig?

Som liten jente så jeg veldig opp til de eldre kusinene mine. Det var ren lykkefølelse når jeg fikk være med dem på rommet og se et lite glimt av fremtiden. Det var så spennende, og de var så perfekte sett med mine øyne. Når jeg ble eldre begynte jeg å se opp til venninnene som hadde det jeg ønsket meg. Noen så jeg opp til fordi de var pene og populære hos guttene, noen var flinkere enn meg på skolen, mens andre hadde en spesiell trygghet og godhet som jeg lengtet etter. Jeg byttet stadig på hvem jeg sammenlignet meg med i et forsøk på å finne noen jeg kunne identifisere meg med.

Når jeg tok denne gjennomgangen og så hvilke forventninger jeg hadde til hvordan livet skulle bli i de forskjellige periodene, var det ganske enkelt å se hva som var bra for meg og hva jeg ikke mestret. Jeg var ikke blant de peneste eller mest populære, men jeg ble heller ikke mobbet. Jeg gjorde så godt jeg kunne på skolen, men var ingen teoretiker. Noen mennesker er best til praktisk arbeid, og jeg er en av dem som ville jobbe med mennesker. Jeg valgte å bli hjelpepleier og da visste jeg samtidig at jeg aldri ville bli veldig rik. (Og når jeg i tillegg forelsket meg i en lærerstudent var den økonomiske fremtiden ganske klar ;-) )
Jeg tok valgene som den jeg var til enhver tid, og de er årsakene til at jeg ikke er en høytlønnet advokat i dag, at jeg fremdeles er gift med Jarle og at jeg har levd livet slik jeg har gjort.

Det ble mye vanskeligere når jeg skulle gjøre det samme med den jeg er i dag. Hvem ser jeg opp til, hvem sammenligner jeg meg med og hvilke forventninger har jeg til meg selv og livet slik det faktisk er?
Svaret ble ikke det jeg hadde forventet, og det var godt å konstatere at jeg har forandret meg litt med tanke på hva jeg ser opp til hos andre mennesker og hvem jeg sammenligner meg med.
Vi er ikke rike og har heller ikke noe stort ønske om å bli det. Har vi penger nok til å betale regningene, reparasjon på bil og har nok mat, sover jeg godt. Jeg trenger ikke fylle et stort hus med møbler og tomhet, kjøre rundt i en altfor dyr bil eller gå rundt og reklamere for merkeklær. Jeg liker det lille koselige huset vårt, bilen min og trives best i joggebukser... Vi er fornuftige og ganske nøkterne folk som ikke er så opptatt av å ha flotte ting å vise frem til andre. Forresten, blomstene mine liker jeg å vise frem!
Når jeg ble bevisst på at jeg ikke ønsker meg så mange materielle ting, ser jeg mye mer på de menneskelige kvalitetene og hvem personene er. (ja, jeg ser fremdeles opp til kusinene mine)
Jeg lærer av mennesker som har opplevd at livet har vært tøft, og jeg beundrer de som snubler gang på gang men reiser seg og prøver på nytt.
Sammen med slike mennesker er det enklere å kunne være meg selv, og jeg føler meg sterk fordi jeg klarer å gi til andre, men også ta imot. Når mennesker møter hverandre med sårbarhet og ekthet er det ikke noen konkurranse om å være best, eie mest eller holde på fasaden. Da er det mer fokus på å dele erfaringer og gi hverandre støtte. Da føler jeg meg verdifull.
Etter å ha tatt en ny gjennomgang av hvilke mennesker som er bra for meg å se opp til, håper jeg at egne forventninger til meg selv og livet kan komme ned på et "normalt nivå" der jeg kan klare å se fremover.

Jeg har erfart at mennesker er spesielt opptatt av to ting når man møter hverandre:
1)  Barn/Familie  2) Jobben
Når jeg blir spurt om dette sitter jeg ofte igjen med en trist følelse siden dette er det mest sårbare i livet mitt. Det er helt naturlig at folk snakker om barna sine. Har man barn skal man være opptatt av dem, av kjøring hit og dit, skole og alle gleder og frustrasjoner. Jeg vet det, og jeg ønsker at det skal være sånn.
Men jeg vet også at dersom jeg sammenligner meg med foreldre og barnefamilier vil jeg kjenne ekstra godt på eget tomrom og savne Nathali. Det kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan velge å ikke la de andre være malen for hva som bør være et godt liv for oss. Vi var heldige som fikk muligheten til å få barn, så vi har opplevd begge deler i livet. Nathali vil alltid være datteren vår, og vi vil alltid være foreldrene hennes. Isteden kan jeg prøve å akseptere at situasjonen vår er annerledes nå og tenke tilbake på den tiden det bare var Jarle og meg. Hva likte vi å gjøre sammen og hva likte vi å gjøre hver for oss? Kan vi finne tilbake til noen av de tingene som var bra og ga oss glede?
Jeg vet at dette er en prosess siden vi må mange år tilbake i tid, men jeg har ihvertfall begynt å tenke tanken med håp og en liten forventning om at vi to skal få det bra igjen...( Og det vil bli mange flere konserter fremover!!)

Den andre tingen folk er opptatt av er jobb. Jobb er en stor del av identiteten vår, og det har det også vært for meg. Jeg liker å jobbe, men nå står jeg på sidelinjen. Istedenfor å dømme meg selv og tenke at jeg ikke er verdt noe kan jeg tenke at store kriser i livet kan sette et menneske "ut av spill" en periode, og at det er flere enn meg som opplever det samme. Noen av de sterkeste og varmeste menneskene jeg har møtt har jo vært mennesker som har en psykisk lidelse. Hvis jeg velger å fokusere på "jobben" disse menneskene står opp til hver eneste dag istedenfor de som er opptatt av karriere, tempo og selvhevdelse, kan jeg fortsatt se på meg selv som en person som har mye å bidra med - bare ikke akkurat nå.
Jeg er den personen jeg er, og jeg er i den situasjonen jeg er...
Når den dagen kommer at jeg skal ut i jobb igjen, håper jeg at det finnes en mulighet også for meg.
Alt som skjer i livet er med på å forme oss, og jeg håper at den som leser også kan tenke dette om seg selv eller noen de kjenner.

Etter å ha sortert litt har jeg kommet frem til en konklusjon for hvordan jeg kan prøve å tenke.
Istedenfor å sammenligne og hige etter det jeg aldri kan få, det jeg egentlig ikke vil ha, eller det som ikke gir meg noe, skal jeg fokusere på de menneskene som "ligner" på meg selv og bruke dem som "mentorer". Jeg har mange av dem rundt meg, og jeg er sikker på at de kan gi meg noen gode råd.
Siden jeg ofte har spesielle mennesker i tankene når jeg skriver, kan det godt hende at du er en av dem jeg ser opp til og finner styrke.

Hvis ikke vi kjenner hverandre, er det kanskje noen andre som sitter med en forventning og et håp om at livet kan bli bedre fordi du var en av dem som snakket om helt andre ting enn det som kan kjøpes for penger...
Husk at det er du som velger hvem du sammenligner deg med, eller ser opp til...la det være noen som er bra for deg.

Varm klem fra Bente