Støtten kan være nærmere enn du tror...

Kjære deg…

Jeg vil starte med å sende ut en stor takk for alle de hyggelige tilbakemeldingene jeg fikk etter det forrige innlegget. 

Jeg hadde forberedt meg på at jeg sikkert hadde mistet mange lesere fordi jeg hadde hatt en lang pause, og ble veldig overrasket når jeg så hvor mange som har besøkt siden. 

Jeg blir glad og veldig takknemlig når jeg ser at bloggen finner sine egne veier, og jeg når ut til folk.  Tusen, tusen takk for all støtte og gode ord.

Siden bloggen handler mye om tanker og følelser, kan jeg tenke «blogg-tanker» hvor som helst og når som helst. Men jeg hadde aldri sett for meg at det ville komme et innlegg fra en tannlegestol under en rotfylling…

Jeg tror alle har noen tanker om å gå til tannlegen, men jeg håper ikke jeg skremmer noen med denne lille historien. Jeg leter jo etter gode øyeblikk, og de blir kanskje ekstra tydelige og sterke dersom man oppdager dem når man er i utfordrende situasjoner. Kanskje du kan tenke på dette dersom du kommer i en situasjon der du trenger ekstra støtte, enten det er i en tannlegestol eller et helt annet sted..

Når man vet at alle erfaringer blir lagret, er det ikke så rart at de som har dårlige erfaringer gruer seg eller er redde. 

Jeg har ingen erfaringer som skulle tilsi at jeg burde være redd for en rotfylling siden dette var første gangen og tannlegen forsikret meg om at hun ville gi masse bedøvelse, og stoppe dersom det gjorde vondt. 

Jeg stoler på henne fordi hun er en fantastisk person, men det var ikke nok til at jeg klarte å slappe av. Med rask puls og kropp som en spent fjær, forberedte jeg meg på smerten som kanskje kunne komme. 

Jeg hadde jo googlet «gjør det vondt å rotfylle?» kvelden i forveien, så jeg visste at sjansen var tilstede. Det er aldri smart…

Det kan være skremmende å føle at man ikke har kontroll på det som skjer, og hos tannlegen føler jeg også at jeg må lukke øynene. 

Det gjør hele situasjonen mer sårbar, fordi jeg begynner å tolke ting når jeg må bruke andre sanser enn synet. 

Jeg prøvde derfor å fokusere på andre ting, og endte opp med å legge merke til alt som skjedde inni hodet. Ikke rart jeg blir stresset, for der skjedde det jammen mye rart. 

Så mange tanker som handlet om ting utenfor meg selv, men alt var samlet på innsiden. 

Jeg oppdaget også hvor raskt tankene skifter dersom de blir forstyrret av noe utenfra, og selv om jeg prøvde å finne ut av hjernens hemmeligheter, så fikk jeg med meg alt som skjedde av lyder og bevegelser. 

Jeg var på vakt og i forsvarsmodus hele tiden, og jeg fikk virkelig bekreftet at kroppen fungerte akkurat som den skulle når hun traff den betente nerven. 

Da var det slutt, og en ny time ble satt opp..

Nå hadde jeg fått en vond erfaring jeg kunne skrevet om, men jeg vil heller fortelle hvordan den hjalp meg til å tenke nye tanker og få en mulighet til å prøve ut en øvelse jeg har brukt mye når jeg har hatt det vondt på andre måter.

Når jeg lå i stolen for andre gang, med max bedøvelse og tannlegens beroligende stemme klarte jeg bare å tenke på en eneste ting.. Nå kommer det til å gjøre vondt. 

Jeg vet ikke når eller på hvilken måte, men jeg må tåle det denne gangen. 

Og det sa jeg til meg selv om og om igjen mens jeg prøvde å flytte smerten til hendene og fingrene ved å klype meg selv hardt. Jeg må tåle det!

Jeg vet ikke hva som skjedde, men plutselig kjente jeg igjen ordene som de samme ordene jeg brukte når jeg prøvde å takle den enorme sorgen over å ha mistet Nathali. 

Jeg kjente på følelsen av hvor vanskelig det er å skulle være sterk og tåle det som skjer når man er redd og føler seg svak og hjelpeløs. 

Dette handlet om to helt forskjellige ting, men jeg har tenkt de samme ordene: jeg må rett og slett bare tåle det som skjer..

Bloggen har hjulpet meg til å sette ord på ting og samle erfaringer jeg ønsker å dele med andre, og den hjalp meg denne gangen også. 

Jeg begynte å tenke på om jeg kunne prøve noe av det jeg har lært tidligere i denne situasjonen, selv om den var helt annerledes. 

Kanskje det er flere enn meg som har kjent på det samme ubehaget og utryggheten hos tannlege, og kanskje det er noen som utsetter gang på gang fordi de er redde.

Det virker nesten litt latterlig å skrive dette nå, men jeg bestemte meg for at siden ingen andre kunne holde meg i hånden og si at det ville gå bra, så skulle jeg gjøre det selv. 

Jeg skulle tenke de samme tankene som jeg ville sagt til noen som er redd, og da klyper eller klemmer man ikke hånden deres slik at de får vondt og forteller dem at dette helt sikkert blir veldig smertefullt. 

Det som er så fint med slike øvelser, er at man kan gjøre dem i full offentlighet, siden tankene blir på innsiden, og berøringen kan se helt normal ut.

Så der lå jeg, en voksen dame med hendene samlet i et håndtrykk fylt med omsorg på magen. 

Jeg fortalte meg selv at det var helt greit å være stresset og bekymret, og at det var helt naturlig i den situasjonen. 

Jeg fortalte også meg selv at det kanskje kunne gjøre vondt, men at det ville bli bedre etterpå.

Jeg registrerte alle lyder og visste at jeg egentlig lyttet etter et lite pip som hadde kommet rett før smerten forrige gang, og det sa jeg til meg selv..ok, du venter og er redd for dette, fordi du fikk en dårlig erfaring, og da tenker kroppen fare. 

Det er helt naturlig, men du er ikke i livsfare, dette er en tann. 

Mulig det gjør vondt, men det er ikke sikkert…

Slik lå jeg og «snakket» med meg selv inni hodet, mens jeg latet som noen holdt meg i hånden og ga meg tryggheten jeg trengte for å kunne slappe av. Jeg fant kanskje ikke de mest trøstende ordene, men jeg prøvde så godt jeg kunne, og det var bra nok. Det endte ihvertfall med at jeg ble roligere og mer avslappet.

Jeg tenker alltid at noen kan le av ting jeg skriver fordi det virker veldig rart når man bare leser uten å ha fått egen erfaring, men jeg velger allikevel å fortelle fordi dette er noe av det som har hjulpet meg i å håndtere sterke følelser knyttet til Nathali, men også angsten.

Det er kanskje alle disse små øvelsene og tanke-eksperimentene som har gjort meg trygg på at det ikke er farlig eller flaut å tenke litt annerledes og jeg er takknemlig for at jeg valgte å være åpen for alle forslagene fra terapeuten min selv om jeg ikke var helt enig bestandig. 

Nå ser jeg at jeg lærte dem når jeg trengte hjelp til å håndtere selve livet, men de kan være like effektive for å takle små og litt større utfordringer vi kan møte i dagliglivet.

Jeg kan ikke garantere at denne øvelsen som handler om selvmedfølelse vil hjelpe deg med det du strever med, og jeg garanterer ikke at neste tannlegebesøk vil bli en stor glede, men jeg håper jeg har gitt deg noen nye tanker du kan ta med deg i eget liv.

Jeg har ikke noe mål om at innleggene skal treffe alle som leser, for vi har alle vår egen historie og utfordringer.

Men hvis du blir nysgjerrig på om du kan bruke denne øvelsen i situasjoner du synes er vanskelige, så har jeg oppnådd det jeg ønsker...

Om det gjorde vondt??? Nei, det gikk veldig bra. Så rart.. 😉  

Varm klem fra Bente

På veg fremover...

Kjære deg...

Etter en skrivepause på mer enn ett år føles det veldig spesielt å sitte her og dele noen tanker igjen. (og jeg strever fremdeles med å si ting med få ord 😉 )

Når jeg ser tilbake på det jeg har skrevet tidligere, får jeg også en reise i mitt eget liv. Jeg har fortalt om dyp depresjon, sorgen og smerten ved å miste datteren vår, angst og hvor sårbare, men også hvor sterke vi mennesker er. 

Det har vært trist, kaotisk og fryktelig smertefullt, men skrivingen har hjulpet meg å fokusere på alt det gode som har skjedd, alle de nydelige menneskene jeg har møtt eller har rundt meg, og at det er mulig å finne glede selv om man må lete etter den innimellom.

Da jeg opplevde at det ble vanskelig å skrive "ekte", valgte jeg å ta en pause.

Den ble lenger enn jeg hadde sett for meg, men nå er jeg tilbake der jeg ønsker å være, og det kommer fra hjertet.

Dette innlegget blir derfor en liten oppdatering på hvor jeg er i livet nå, siden det sikkert vil påvirke måten jeg skriver og tenker fremover.

Det har skjedd mye siden forrige innlegg der jeg gikk tur med hunden og prøvde å finne ut hvordan jeg skulle klare å nyte livet. Det var en sterk opplevelse, og jeg får en påminnelse hver gang jeg går den samme strekningen. Men jeg danser ikke hver gang :-)

Kort fortalt, så startet jeg i gruppeterapi/dagpost som var veldig krevende på flere måter. Det er tøft å måtte snakke om egne vonde ting om og om igjen, men man blir også påvirket av å høre hva andre mennesker har opplevd i livet. Vi hadde forskjellige livshistorier, og alle var like viktige.

I hverdagen må vi forholde oss til andre mennesker, men vi bestemmer selv hva og hvor mye vi vil dele med andre. Er vi trygge på noen, kan vi fortelle om vanskelige ting, men det gjør vi ikke hvis vi ikke kjenner eller stoler på dem.

I en gruppe kan det være en stor utfordring å skulle åpne seg, fordi man ikke kjenner reaksjonsmønstrene eller bakgrunnshistorien til de andre.

Det blir veldig tydelig hvordan man reagerer når man sitter i en ring uten å kunne skjerme seg, og man blir veldig bevisst på egne og andres forsvarsmekanismer når det blir for vanskelig.

Jeg har øvd mye på å forholde meg til følelser og tanker som dukker opp når jeg blir trigget, og har funnet noen strategier som gir meg bedre forståelse og kontroll. Noen ganger må man oppleve å bli presset til det ekstreme for å erfare at man tåler det..

Det skjer noe verdifullt når flere sårbare mennesker må møte hverandre på dager der man har mistet troen på et godt liv, når fremtiden er skremmende eller når smerten eller angsten føles uhåndterlig. 

Jeg tror det er flere enn meg som velger den trygge løsningen med å holde seg hjemme i "hulen" sin frem til man finner tilbake kontrollen og kan møte andre. 

Når man er i behandling for en psykisk lidelse, kan det å møte andre på en dårlig dag være første skritt i å komme videre. 

Hvis man er innlagt, blir man fulgt opp, men når man er hjemme og må velge det som er ubehagelig, kan det bli vanskelig.

Har man det vondt, ønsker man jo å lindre smerten, ikke oppsøke noe som kan gjøre den enda verre.

Det føles ofte skamfullt og flaut å vise de "verste" sidene ved seg selv, og gruppen min fikk se en Bente som reagerte uten filter når følelsene tok overhånd. Men de tålte det, og reagerte med forståelse, klemmer og enorm støtte med og uten ord. Noen har jeg kontakt med fremdeles, mens andre er med meg i hjertet resten av livet.

Jeg klarte å gjennomføre hele behandlingen, og når jeg var ferdig skulle jeg stå på egne bein for første gang på lenge. Det var skremmende, men jeg hadde en trygghet i at psykiatritjenesten i kommunen var der dersom noe skulle skje. 

Det skjedde ting, men det var ikke et skritt tilbake.. det var et stort skritt inn i en positiv fremtid! 

Jeg hadde fått en erfaring på at jeg klarte å være sammen med andre mennesker selv om jeg hadde vonde dager, jeg hadde fått mer kontroll på hvordan jeg skulle håndtere følelsene og jeg følte meg sterk nok til å prøve meg forsiktig i arbeidslivet igjen. 

På dårlige dager har jeg mistet håpet om å klare å jobbe, men det har alltid dukket opp igjen når ting har roet og stabilisert seg.

Nå har jeg fått en unik mulighet til arbeidspraksis på Talenthuset, som er nav sitt tiltak for å få ungdommer ut i jobb, skole eller praksis. Det er fantastisk deilig å kjenne at jeg blir engasjert og gleder meg til å reise på jobb. Utfordringene har vært mange, men jeg har klart meg bra hittil.

Det er lett å tenke at man må være sterk for å komme videre, men kanskje vi heller skal tenke at vi er veldig modige dersom vi tør å utforske det som hindrer oss i å leve et godt liv. 

Jeg ønsker så inderlig å gi et lite håp til noen som trenger å høre at det er mulig å komme videre selv om det kan ta lang tid. Det kan være skummelt og vanskelig å bestemme seg for å åpne opp og utfordre seg selv på det som er vondt og vanskelig, men det kan føles som en befrielse på lang sikt. Den følelsen håper jeg flere får oppleve…

Varm klem fra Bente