Translate

mandag 23. mars 2015

Et åpent hjerte kan romme mye...

Kjære deg.

Nå har jeg satt meg ned for å skrive igjen, og det er en god følelse. For meg blir dette et veldig konkret bevis på at jeg har det bra, og at jeg har lyst til å dele noen tanker med deg.
De siste dagene har vært fylt med store utfordringer, glede og ny kunnskap om livet. Jeg har vært på seminar som har handlet om hjertet og hjernen, tanker og følelser og hvordan alt henger sammen og påvirker oss uten at vi tenker så mye over det. Siden jeg opplevde så mye, skal jeg prøve å konsentrere meg om en erfaring jeg gjorde som kanskje kan fortelle noe av det jeg har lært..

Seminaret var i Gøteborg, og jeg skulle reise alene. Jeg hadde ordnet alt på forhånd, men allikevel ble det en kjempeutfordring når dagen nærmet seg. Alle bekymringstankene om alt som kunne gå galt surret rundt i hodet, og katastrofetankene kom og gikk jevnlig. Hadde jeg ikke visst bedre, hadde jeg trodd det var noe galt med hjertet, men jeg vet at dette handler opp følelser der redselen for et eller annet overskygger gleden ved å kunne få oppleve noe godt. Jeg var redd, men allikevel fast bestemt på å prøve. Jeg vet at slike voldsomme følelses-bølger roer seg en eller annen gang, og det er ikke farlig. Det var ikke noen tøff person som stod reiseklar på morgenen, men heller en person som visste at det hun skulle gjennom ville bli tøft.
Venninnen min kjenner meg godt nå, og kom med følgende kommentar når hun skulle kjøre meg til bussen: "Sett deg inn, så kjører jeg før du rekker å ombestemme deg..." Takk Hilde!

Av en eller annen grunn skjedde det ingenting galt på turen. Alt gikk bra helt til jeg skulle ut av terminalen. Plutselig følte jeg meg fullstendig omringet av tiggere og folk som skulle selge bladene sine. Det ble en skremmende opplevelse fordi de ikke ga seg, selv om jeg sa nei. Jeg hadde ingen mynter eller svenske penger og prøvde å si nei på en høflig måte. Jeg prøvde også å si at jeg nettopp hadde kommet. Blikkene de ga meg var ikke hyggelige og jeg ønsket bare å komme meg bort så fort som mulig. Jeg var i utgangspunktet veldig stresset, og etter denne opplevelsen kjente jeg at hjertet snørte seg sammen og pulsen økte, bare jeg så noen komme mot meg med en kopp eller et blad. Jeg var rett og slett redd, og jeg følte meg truet. Det var en lettet og takknemlig Bente som sjekket inn på hotellet den ettermiddagen...
Dagen etter skulle jeg gå bort der seminaret skulle være, og forberedte meg på møte med tiggerne. Jeg gruet meg, men visste at jeg måtte gjennom det. Denne gangen hadde jeg bestemt meg for å være mer avvisende fordi jeg hadde sett andre oppførte seg slik, og de fikk gå videre. Var det måten å holde dem på avstand, tro? Jeg kunne jo prøve, selv om det føltes veldig,veldig feil. Jeg prøvde å overse dem, men det gjorde noe med hele meg som var vondt. Jeg tenkte på alt som er skrevet om at dette er mennesker som ikke bør få penger, samtidig som jeg tenkte på om enkelte av dem kanskje ofret alt for å skaffe penger til familien. Uansett oppførte de seg på en måte som ikke var ok, og jeg prøvde å forsvare meg mot at de kom for nærme.

Det var et flott seminar, og jeg lærte veldig mye. En av de tingene som festet seg ekstra godt var forklaringen på hvordan vi kobler inn følelsene når vi ser eller opplever noe vi har erfaringer på fra tidligere. Når jeg for eksempel ser en person som såret eller skremte meg sist vi møttes, kommer disse tankene, men de er ikke alene. De har fått selskap av en følelse. Tankene sitter i hodet, følelsen sitter i kroppen. Av en eller annen grunn fester negative tanker og følelser seg bedre enn positive. Forsvarsmekanismene og overlevelsesinstinktet ligger lagret i oss, så de trenger vi ikke øve på. De setter inn når vi føler oss truet på en eller annen måte, og vi trenger ikke tenke engang.
Var det dette som skjedde hos meg når jeg møtte disse menneskene utenfor terminalen? Var det møtet med den første personen som gjorde at jeg ble redd for alle de andre som lignet før jeg i det hele tatt hadde nærmet meg dem? Er det mulig at hjernen min sorterte og plasserte alle sammen i gruppen "fare" ut fra erfaringen og at hjertet, nervesystemet og resten av kroppen rett og slett bare har handlet på instinkt for å hjelpe meg å flykte?
Med dette i tankene ble resten av foredraget veldig spesielt, siden det også handlet om å "slippe taket" og vende oppmerksomheten mot noe annet. Det kunne være pusten, lukter, det å kjenne en kroppsdel eller se på noe vakkert som ble assosiert med en god følelse.

Der og da bestemte jeg meg for at jeg skulle være bevisst på dette når jeg skulle tilbake til terminalen neste dag. Jeg ville gi meg selv nye erfaringer ved at jeg skulle møte disse menneskene med åpent hjerte og medfølelse for at de kanskje ble tvunget til dette fordi de var født inn i en familie der dette var "jobben". Jeg skulle smile, men jeg skulle også avvise på en måte som viste respekt for dem som menneske, selv om jeg ikke støttet alle sammen med penger. De ba om å få, men det var mitt valg om jeg ville gi.

På veg ut av hotellet neste dag, trakk jeg pusten dypt noen ganger og fokuserte på en bestemt tanke: Jeg skulle fortelle meg selv at jeg hadde et stort, romslig og varmt hjerte som kunne gi noe annet enn penger. Selvfølgelig syntes jeg tanken var helt idiotisk til tider, men jeg ville prøve allikevel for å se hva som skjedde. Og det er mulig noen trodde jeg hadde vondt i hjertet siden jeg ofte la hånden på det og pustet dypt for å huske hva jeg skulle fokusere på ;-)
Av en eller annen grunn oppførte de seg annerledes denne dagen, og det var jo ikke så mange av dem, heller. Det var da veldig rart på en lørdag med masse folk i byen? Hvor var de alle sammen? De jeg møtte gikk det greit å smile til og si nei takk når de tilbød meg bladet, og jeg kunne si beklager når de ba om penger. ( men jeg ga med glede til noen jeg ønsket å hjelpe)
Var det virkelig så enkelt at jeg kunne forandre andre ved å forandre og gi av meg selv??
Når jeg satte meg ned og begynte å tenke, forstod jeg mer... Jeg var stresset og i "alarm-beredskap" den dagen jeg kom og forsvarsmekanismen ble utløst når den første personen dro meg i armen. Jeg ble redd. Jeg var redd for at den neste skulle gjøre det samme, og jeg så etter utveier fordi jeg følte meg fanget når den tredje kom mot meg. Dette var bare tre av dem, men jeg så nok alle andre på plassen som trusler og de var overalt. Det var slik min hjerne, hjerte og nervesystem oppfattet situasjonen, men betyr det at de hadde rett i dette tilfellet? Var det alle andre som oppførte seg dårlig, eller var det hos meg "feil-koblingen" lå? Jo mer jeg tenkte på dette, jo klarer ble det for meg at dette handlet mye om at hjernen og kroppen fant frem en gammel opplevelse når den kjente igjen noe, og den gjorde så godt den kunne ut ifra tidligere erfaring. Ved å vende oppmerksomheten til noe annet og godt i samme situasjon, fikk jeg en ny og god opplevelse som kunne erstatte den gamle. Jeg fant en begrunnelse jeg kan godta, og jeg kommer til å prøve det i andre situasjoner der jeg  kjenner sinne, at noen har såret meg eller andre "hverdagsfølelser" som oppstår når jeg møter andre. Kanskje jeg oppdager at det ikke er alle andre som er årsaken til min lidelse, men at det faktisk er jeg som opplever en "gammel reaksjon" uten at jeg er klar over det.

Med alle de gode tankene og følelsene lagret i hjernen og hver celle i kroppen, var jeg klar for å ta bussen hjem.
Jeg hadde gjort mange erfaringer underveis, men den aller siste jeg gjorde på svensk jord, var å oppleve hvor fort man vender tilbake til gammelt mønster dersom man lar oppmerksomheten får frie tøyler. Jeg avsluttet nemlig oppholdet med å bli sint på en dame som kom overraskende på meg og var altfor pågående. Hun var veldig truende, og snakket om barna sine. I min frustrasjon bøyde jeg meg mot henne og sa at hun var enormt heldig som hadde barn, og at vi hadde mistet vårt. Da kikket hun overrasket på meg, tenkte seg litt om og ville ha 100 kroner isteden. Jeg fikk følge helt ut til bussen ;-) Alt det nye jeg hadde fokusert på var borte, og jeg handlet ut fra gammelt mønster og instinkt. Jeg var bare et helt vanlig menneske som handlet slik helt vanlige mennesker kan gjøre når man havner i en situasjon man ikke liker.

Hadde jeg egentlig ikke lært noen ting, og var all fokuseringen på å "åpne opp hjertet" bortkastet?
Nei, det var ikke det, for når jeg satt trygt på bussen oppdaget jeg en viktig ting.
Istedenfor å fokusere på denne siste personen tenkte jeg på alle de andre jeg hadde møtt, og da slo det meg..
Jeg hadde ikke vært redd!! Jeg hadde møtt dem med åpent hjerte og smil, jeg hadde sett dem i øynene men jeg hadde også  klart å sette tydelige grenser... Det føltes utrolig godt.
Jeg hadde nok plass til å romme disse menneskene i hjertet denne dagen, og det er disse tankene, følelsene og erfaringene jeg ville skrive ned og lagre i håp om at de fester seg.
For husk dette: "Det man fokuserer på, vokser"...

Med dette ønsker jeg det aller beste til deg som har lest.
Varm klem fra Bente

8 kommentarer:

  1. ��kjære Bente.
    Du har mange unike egenskaper. Akkurat nå viser du en evne til å lære og forstå andres tankemønstre. Du vil skjønne sammenhenger, ikke bare flyte med.. - men virkelig studere, prøve/utforske. Er så utrolig stolt av og imponert over deg!!!!

    SvarSlett
    Svar
    1. Regner med at dette også er deg, Heidi, så jeg svarer under fortsettelsen...

      Slett
  2. Og la meg legge til: Til tross for redselen og angsten for denne turen, har du faktisk gjennomført "dannelses -reisen".. med mange erfaringer, ser det ut til.. ��
    Hånda på hjertet: - Jeg hadde ikke turt det!
    Tuuuuuusen varme klemmer fra Heidi

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære gode Heidi.
      Kanskje du skulle vært med meg på tur? Det hadde blitt saker...
      Tusen takk for de fine ordene. Jeg er jo en grubler som du vet, og det er enormt befriende når jeg finner noen svar jeg kan slå meg til ro med. Jeg har skjønt at jo mer jeg lærer om hva som skjer naturlig i oss mennesker, jo tydeligere blir det å se hvor skoen trykker, og hva jeg må jobbe med. Og jeg vet at jeg ikke er alene om å oppleve slike utfordringer...

      Jeg sender selvfølgelig samme antall klemmer tilbake til deg, Heidi <3

      Slett
  3. Lever meg så inn... så jeg vil egentlig bare lese mer jeg...... ;) Du skriver jo så bra ...som alltid <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg, Aud..
      Du var jo "med meg" hele tiden, og det var en enorm støtte. Takk og lov for mobil og internett!!
      Lese mer??? Jeg hadde store problemer med å begrense meg, for jeg hadde så mye å si men var redd folk ikke gadd å lese hvis det ble lengre. Vi får prate videre isteden. Varm klem

      Slett
  4. Jeg har bare en ting å si, Bente ❤️ Du er og blir unik! ❤️ Ikke mange som er som deg 😊

    God klem fra Linn 😔

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Linn.
      Tusen takk for fine ord. Det finne bare ett eksemplar av meg, men det gjør det av deg også. Jeg følger med på dine utfordringer og du imponerer meg med måten du møter livet. Du er utrolig flink til å fokuserer på de gode tingene, og gjøre det beste ut av mulighetene. Du er et menneske som gir mye håp til andre også <3

      Varm klem tilbake til deg

      Slett