Vær god...

Kjære deg...

Jeg vet ikke når noe blir en føljetong, men jeg sitter med en følelse av at det kanskje er det jeg har startet på nå.
Det kan ta lang tid mellom hvert innlegg, men i dag tok det lang tid å kjøre hjem siden det ble viktig for meg å få skrevet ned det jeg hadde opplevd mens jeg ennå kjente på følelsen.
Jeg har nemlig noe å fortelle deg som leser, og jeg håper du kan sitte igjen med noen gode tanker etterpå.
Når jeg skrev i forrige innlegg at jeg ville lete etter de gode medmenneskene rundt meg, var ikke det noe jeg bare fant på der og da, for deretter å glemme det like fort. Tankene er fremdeles der, og i dag fikk jeg virkelig oppleve hvordan man kan styre oppmerksomheten mot det man ønsker å fokusere på.

I dag hadde jeg med Natt (hunden) til byen. Jeg hadde lyst til å rusle rundt og se gater og butikkvinduer pyntet til jul. Det kunne vært en helt vanlig tur, men isteden ble det en tur som gjorde enormt inntrykk på meg, og jeg fikk kjenne på deilig glede, sinne og litt tristhet i løpet av 2 timer.
Årsaken til at alt var annerledes, var nok at jeg fokuserte på menneskene rundt meg. Jeg ville rett og slett sjekke ut om det stemte at jeg kunne velge å se etter de menneskene som ga meg noe godt på en eller annen måte. Jeg ønsket å bli sett, og jeg ville vise andre at jeg så dem også. Dette var et bevisst eksperiment, og jeg forberedte meg på at jeg kunne gå hele turen uten at noen la merke til meg.
Sånn ble det ikke...
I løpet av turen passerte jeg mange, og jeg fant det jeg leitet etter i 4 (!!) av dem. Vet ikke om det var tilfeldigheter, men alle var menn...
Første jeg traff var en hunde-elsker som lurte på hvilken rase Natt er. Han er spesiell, så jeg er vant til at folk spør. En koselig prat med en hyggelig mann. Dette var i begynnelsen av turen, så jeg var sikker på at disse fine menneskene jeg leitet etter, var overalt. Det var de sikkert også, men de var så opptatt med alt annet. De løp omkring med fulle bæreposer, stresskofferter og musikk på ørene. Jeg var forberedt på at det ville være sånn på torvet, og tillot meg å kjenne etter hva det gjorde med meg. Jeg tenkte på de ensomme menneskene som ser at alle andre har nok med sitt, og kjente jeg ble trist. Heldigvis rakk ikke denne følelsen feste seg så godt, for jeg ble "reddet" av to eldre menn som snudde seg mot meg og sa hei med store tannløse smil, ansikter preget av tøft liv og poser fylt med helt andre ting enn julegaver. De gode, varme smilene og de snille øynene tilhørte to av "byens løse fugler". De syntes jeg hadde en flott hund, men sa at det så ut som jeg frøs og jeg måtte komme meg hjem i varmen så jeg ikke ble syk. Det var det de var opptatt av... De viste omsorg for meg, og jeg følte det langt inn i ryggmargen. Det var en fantastisk god følelse og den ble nok forsterket av at det var jo akkurat slike medmennesker jeg leitet etter. Jeg fant 2 av dem!!! I ettertid skulle jeg ønske at jeg kunne fortalt dem hva de gjorde for meg, men jeg tror de skjønte endel allikevel...
Hvor ofte legger du merke til mennesker som går forbi deg i byen? Selvfølgelig legger vi ekstra merke til de som har et utseende som tiltrekker oss, eller ser annerledes ut, men utenom det tror jeg ikke vi tenker så mye over det. Men..legger du merke til "byens løse fugler" og synlige rusmisbrukere? Kommer det flere tanker da, og hvordan tenker du om disse menneskene? Er du en av dem som ser en annen veg og later som du ikke ser dem, eller er du en av dem som smiler og sier hei.
Jeg tror nok de fleste ønsker å si at de møter dem med respekt, men det gjelder ikke alle. Jeg vet at det finnes mennesker som viser med hele seg at de ikke liker det de ser, eller den de ser. Jeg vet ikke sikkert om det var noen av disse jeg møtte, men det skjedde noe som fikk meg til å tro det...

Jeg er absolutt ingen rusmisbruker, men i dag fikk jeg en følelse av at noen trodde jeg var det og det gjorde noe med meg.Grunnen til at noen reagerte er nok ganske enkel, og når jeg fikk tenkt meg om, kan det hende jeg kunne tenkt det samme hvis det var noen andre.
Jeg hadde gått rundt i nesten 2 timer og satte meg ned på en benk slik at Natt også skulle trene på å sitte rolig og se på mennesker som gikk forbi. Jeg frøs, og tok han på fanget så han kunne gi meg litt varme. Og der satt vi...ei dame med sixpence-lua godt nedover ørene, jakka opp til nesetippen og med en skikkelig bastardhund i fanget på en benk i gågaten.
Jeg tenkte ikke over at det kunne være rart før jeg begynte å legge merke til de som gikk forbi oss. Hva var det som gjorde at jeg plutselig fikk en følelse av at noen mennesker bevisst så en annen veg, at blikket de ga meg ikke handlet om kjærlighet og medmenneskelighet, men mer likegyldighet og kanskje usikkerhet. Hvorfor følte jeg meg plutselig så ensom og betydningsløs? Jeg hadde da ikke gjort noe galt...eller hadde jeg det? Hva trodde de om meg???
Jeg vet ikke helt hva som skjedde men plutselig ble jeg sint. Jeg ble sint på vegne av de menneskene som møter dette hver dag. Jeg ble sint på de menneskene som forteller hvor flinke de er til å gi til andre i julen, men som ikke tør å møte blikket til den som trenger det mest, og jeg ble sint på meg selv fordi jeg kan oppføre meg på akkurat samme måten mot andre mennesker...
Alt jeg opplevde mens jeg satt der handlet om mine observasjoner av andre, mine tolkninger av blikkene og mine konklusjoner. Jeg snakket ikke med en eneste en av dem, så jeg aner ikke om de i det hele tatt registrerte at jeg satt der, men tankene og følelsen fortalte meg at de så ned på meg som menneske...(fornuften "snakket til døve ører" i dette øyeblikket)
Det jeg vet helt sikkert er at alle tankene var et resultat av det sterke møtet med de to eldre mennene som antagelig er noen av disse som blir sett ned på av omgivelsene. Og de fortjener absolutt ikke å bli behandlet slik av andre.
Av alle menneskene jeg møtte på turen, var det disse to som ga meg mest varme, glede og omsorg. Det var ikke dem som har de "vanlige A4 livene" med jobb, juleforberedelse og gavekjøp. Det var to som ga av det de hadde i seg selv, og det var den aller beste gaven jeg kunne få...
Utseende fortalte om et utfordrende liv, men blikket og smilene viste to varme medmennesker.
Hvem den siste personen var??
Tro det eller ei, men det var også en mann som antagelig lever et veldig tøft liv. Det var ikke mer enn et hei og et lite skjevt smil, men etterpå tenkte jeg: Hvem smilte først tro? Han eller jeg?

Grunnen til at jeg måtte skrive dette, er fordi jeg fikk en skikkelig lærepenge selv, og de menneskene som gjorde så inntrykk på meg fortjener virkelig å bli sett av andre også.
Dersom du har lest alt jeg har skrevet, håper jeg at det dukker opp i tankene neste gang du møter en person som lever et annerledes liv enn deg.

Det kan faktisk være slik at de som har minst, er de som gir mest...

Varm klem fra Bente

ps.."blunkingen" til Natt er et resultat av at jeg tok over 30 bilder i full fart. Ikke noe galt med øyet, men et morsomt øyeblikks-bilde ;-)