Vegen videre...

Kjære deg...

I dag er det mindre enn en måned til jul, og jeg kjenner det drar seg til. Ikke fordi jeg er stresset for ikke å rekke alt jeg skal ordne, men fordi jeg gruer meg til ukene fremover der postkassen er full av reklame, fb fylles med bilder av julekalendere og det er lys og glitter overalt hvor jeg går. Sånn er det for oss som må møte julen med savn og sorg. Vi blir hele tiden minnet på at Nathali mangler fordi alt rundt oss handler om gaver og forventninger. Det er en vanskelig tid, men vi vet vi har kommet gjennom det tidligere, og vi vil klare det denne gangen også.

Livet handler mye om forventninger, drømmer og håp. Vi prøver å se inn i fremtiden og i mellomtiden må vi kjenne på nysgjerrigheten og gleden for hva som skal skje, men også usikkerheten for om det blir slik vi har sett for oss. Vi har jo allerede laget noen tanker om hvordan det skal bli, men vegen frem er ikke alltid like klar som målet.
Alle mennesker har noen forventninger til eget liv. Små barn drømmer, tegner og forteller om hva de vil gjøre når de blir store, mens ungdom og voksne prøver å realisere det de mener er viktig for et godt liv. Vi lever nå, men er hele tiden på veg mot målet som er... ja, hva er det egentlig?

Som liten jente så jeg veldig opp til de eldre kusinene mine. Det var ren lykkefølelse når jeg fikk være med dem på rommet og se et lite glimt av fremtiden. Det var så spennende, og de var så perfekte sett med mine øyne. Når jeg ble eldre begynte jeg å se opp til venninnene som hadde det jeg ønsket meg. Noen så jeg opp til fordi de var pene og populære hos guttene, noen var flinkere enn meg på skolen, mens andre hadde en spesiell trygghet og godhet som jeg lengtet etter. Jeg byttet stadig på hvem jeg sammenlignet meg med i et forsøk på å finne noen jeg kunne identifisere meg med.

Når jeg tok denne gjennomgangen og så hvilke forventninger jeg hadde til hvordan livet skulle bli i de forskjellige periodene, var det ganske enkelt å se hva som var bra for meg og hva jeg ikke mestret. Jeg var ikke blant de peneste eller mest populære, men jeg ble heller ikke mobbet. Jeg gjorde så godt jeg kunne på skolen, men var ingen teoretiker. Noen mennesker er best til praktisk arbeid, og jeg er en av dem som ville jobbe med mennesker. Jeg valgte å bli hjelpepleier og da visste jeg samtidig at jeg aldri ville bli veldig rik. (Og når jeg i tillegg forelsket meg i en lærerstudent var den økonomiske fremtiden ganske klar ;-) )
Jeg tok valgene som den jeg var til enhver tid, og de er årsakene til at jeg ikke er en høytlønnet advokat i dag, at jeg fremdeles er gift med Jarle og at jeg har levd livet slik jeg har gjort.

Det ble mye vanskeligere når jeg skulle gjøre det samme med den jeg er i dag. Hvem ser jeg opp til, hvem sammenligner jeg meg med og hvilke forventninger har jeg til meg selv og livet slik det faktisk er?
Svaret ble ikke det jeg hadde forventet, og det var godt å konstatere at jeg har forandret meg litt med tanke på hva jeg ser opp til hos andre mennesker og hvem jeg sammenligner meg med.
Vi er ikke rike og har heller ikke noe stort ønske om å bli det. Har vi penger nok til å betale regningene, reparasjon på bil og har nok mat, sover jeg godt. Jeg trenger ikke fylle et stort hus med møbler og tomhet, kjøre rundt i en altfor dyr bil eller gå rundt og reklamere for merkeklær. Jeg liker det lille koselige huset vårt, bilen min og trives best i joggebukser... Vi er fornuftige og ganske nøkterne folk som ikke er så opptatt av å ha flotte ting å vise frem til andre. Forresten, blomstene mine liker jeg å vise frem!
Når jeg ble bevisst på at jeg ikke ønsker meg så mange materielle ting, ser jeg mye mer på de menneskelige kvalitetene og hvem personene er. (ja, jeg ser fremdeles opp til kusinene mine)
Jeg lærer av mennesker som har opplevd at livet har vært tøft, og jeg beundrer de som snubler gang på gang men reiser seg og prøver på nytt.
Sammen med slike mennesker er det enklere å kunne være meg selv, og jeg føler meg sterk fordi jeg klarer å gi til andre, men også ta imot. Når mennesker møter hverandre med sårbarhet og ekthet er det ikke noen konkurranse om å være best, eie mest eller holde på fasaden. Da er det mer fokus på å dele erfaringer og gi hverandre støtte. Da føler jeg meg verdifull.
Etter å ha tatt en ny gjennomgang av hvilke mennesker som er bra for meg å se opp til, håper jeg at egne forventninger til meg selv og livet kan komme ned på et "normalt nivå" der jeg kan klare å se fremover.

Jeg har erfart at mennesker er spesielt opptatt av to ting når man møter hverandre:
1)  Barn/Familie  2) Jobben
Når jeg blir spurt om dette sitter jeg ofte igjen med en trist følelse siden dette er det mest sårbare i livet mitt. Det er helt naturlig at folk snakker om barna sine. Har man barn skal man være opptatt av dem, av kjøring hit og dit, skole og alle gleder og frustrasjoner. Jeg vet det, og jeg ønsker at det skal være sånn.
Men jeg vet også at dersom jeg sammenligner meg med foreldre og barnefamilier vil jeg kjenne ekstra godt på eget tomrom og savne Nathali. Det kan jeg ikke gjøre noe med, men jeg kan velge å ikke la de andre være malen for hva som bør være et godt liv for oss. Vi var heldige som fikk muligheten til å få barn, så vi har opplevd begge deler i livet. Nathali vil alltid være datteren vår, og vi vil alltid være foreldrene hennes. Isteden kan jeg prøve å akseptere at situasjonen vår er annerledes nå og tenke tilbake på den tiden det bare var Jarle og meg. Hva likte vi å gjøre sammen og hva likte vi å gjøre hver for oss? Kan vi finne tilbake til noen av de tingene som var bra og ga oss glede?
Jeg vet at dette er en prosess siden vi må mange år tilbake i tid, men jeg har ihvertfall begynt å tenke tanken med håp og en liten forventning om at vi to skal få det bra igjen...( Og det vil bli mange flere konserter fremover!!)

Den andre tingen folk er opptatt av er jobb. Jobb er en stor del av identiteten vår, og det har det også vært for meg. Jeg liker å jobbe, men nå står jeg på sidelinjen. Istedenfor å dømme meg selv og tenke at jeg ikke er verdt noe kan jeg tenke at store kriser i livet kan sette et menneske "ut av spill" en periode, og at det er flere enn meg som opplever det samme. Noen av de sterkeste og varmeste menneskene jeg har møtt har jo vært mennesker som har en psykisk lidelse. Hvis jeg velger å fokusere på "jobben" disse menneskene står opp til hver eneste dag istedenfor de som er opptatt av karriere, tempo og selvhevdelse, kan jeg fortsatt se på meg selv som en person som har mye å bidra med - bare ikke akkurat nå.

Jeg er den personen jeg er, og jeg er i den situasjonen jeg er...
Når den dagen kommer at jeg skal ut i jobb igjen, håper jeg at det finnes en mulighet også for meg.
Alt som skjer i livet er med på å forme oss, og jeg håper at den som leser også kan tenke dette om seg selv eller noen de kjenner.

Etter å ha sortert litt har jeg kommet frem til en konklusjon for hvordan jeg kan prøve å tenke.
Istedenfor å sammenligne og hige etter det jeg aldri kan få, det jeg egentlig ikke vil ha, eller det som ikke gir meg noe, skal jeg fokusere på de menneskene som "ligner" på meg selv og bruke dem som "mentorer". Jeg har mange av dem rundt meg, og jeg er sikker på at de kan gi meg noen gode råd.
Siden jeg ofte har spesielle mennesker i tankene når jeg skriver, kan det godt hende at du er en av dem jeg ser opp til og finner styrke.

Hvis ikke vi kjenner hverandre, er det kanskje noen andre som sitter med en forventning og et håp om at livet kan bli bedre fordi du var en av dem som snakket om helt andre ting enn det som kan kjøpes for penger...
Husk at det er du som velger hvem du sammenligner deg med, eller ser opp til...la det være noen som er bra for deg.

Varm klem fra Bente