Denne gangen begynner jeg med et spørsmål...Hvor mange mennesker har du møtt i dag?
Kanskje du er som meg som ikke har møtt noen hittil, eller kanskje du har møtt så mange at du ikke gidder å telle. Ved å lese spørsmålet mitt tror jeg du allerede har tenkt, og du sitter igjen med en viss oversikt. Kanskje du ikke har lagt merke til det engang, men det er jo slik tankene våre jobber. Noen ganger merker vi ikke at de "jobber med saken", men vi kan allikevel svare på spørsmål vi ikke har rukket å bearbeide. Vi bare vet det...
Ved å stille dette spørsmålet har jeg nok fått noen til å kjenne på ensomheten, dårlig samvittighet for ikke å ha besøkt noen eller kanskje du er en av dem som er sliten av mange folk rundt deg hele tiden og bare ønsker å være helt alene. Uansett om vi vil eller ikke, blir vi påvirket av andre mennesker. Mangelen på nettverk kan være vondt for den som lengter etter det, men følelsen av å ikke strekke til sammen med andre kan også være fylt av smerte og følelse av ensomhet.
Jeg har tenkt mye på hvordan jeg blir påvirket av andre mennesker og hva det gjør med meg. Jeg poster aldri innlegg som er skrevet når følelsene er fullstendig ut av kontroll. Jeg venter til ting har roet seg og jeg klarer å sortere hva som har skjedd. Det er dette som gjør at jeg hele tiden lærer noe nytt om meg selv og andre, og som jeg håper kan gi noen nye tanker til deg som leser.
Jeg tror vi mennesker er ganske like når det kommer til hvordan hjernen, følelser og tanker fungerer i dagliglivet. Hadde jeg skrevet innlegg når jeg var opprørt ville jeg nok angret på mye i ettertid. Ved å vente litt klarer jeg å se tilbake på ting som har skjedd med nysgjerrighet fordi jeg lurer på hva som gikk galt. Ja jeg har en ekstrem streng kritiker inni meg, men jo mer jeg øver på å kjenne den igjen, jo flinkere blir jeg til å be den være stille mens jeg tenker. Den er der, men den forandrer seg når jeg skriver til deg. Jeg har et ønske om at du skal kjenne deg igjen, og da må jeg løfte blikket litt og se på situasjoner med andre øyne.
Hadde jeg bare skrevet om alt jeg følte var galt med meg ville du nok hatt tanker om at jeg absolutt ikke burde utlevere dette på en blogg. Det samme ville skjedd dersom jeg skrev vonde ting om andre.
Jeg er en veldig følsom person og når jeg møter andre mennesker har "radaren" allerede fanget opp personen, og scanningen er i full gang. Jeg registrerer hvordan personen ser ut, og før jeg vet det selv har følelsene mine fortalt meg om dette er en person jeg liker og føler meg trygg på, om det er en jeg føler meg utrygg på eller om det er en jeg ikke føler noe for i det hele tatt. (f.eks medpassasjerer på bussen... Men forresten, de kan jo forandre mye, bare se her .)
Det vi kanskje ikke tenker over er hvordan opplevelser i livet påvirker oss lenge etter de har skjedd. Hjernen og kroppen har lagret dette, men vi tenker ikke over det i hverdagen bortsett fra når vi må huske noe. Da leter vi gjennom "arkivet" fordi vi vet vi har erfaringene som gir oss svaret.
Når jeg tenker på alt det som skjer ubevisst, skjønner jeg at møter mellom mennesker er utfordrende i seg selv.
For at du skal kunne forstå hva jeg snakker om, vil jeg ta frem et lite hverdags-eksempel..
Du står i kassen på butikken, og foran deg står en person som har på seg en parfyme du har kjent mange ganger før. Lukten får deg til å tenke på en spesiell person som du er veldig glad i. Du tenker på alt det fine dere gjorde sammen, og du snuser inn gode minner. Plutselig snur personen seg mot deg og smiler... Du er fortsatt fylt med gode tanker og smiler tilbake. Det er et lite, men godt møte for begge to..
Det er slik vi ønsker at et møte med andre mennesker skal være, men noen ganger blir det helt annerledes enn man hadde forestilt seg. Tenk deg denne situasjonen isteden:
Du står i samme køen og kjenner den samme parfymen. Du hater den lukten! Følelsene og tankene kommer som store svarte skyer som mørklegger hele deg.. Du begynner å tenke på den personen som fikk deg til å føle deg så liten, ubrukelig og verdiløs. Personen som oppførte seg forferdelig stygt mot deg og som luktet akkurat slik.
Plutselig snur den ukjente foran deg seg rundt og smiler...
Hvem er det du ser i dette øyeblikket?? Klarer du å smile tilbake?
Personen foran deg er akkurat den samme, men det er du som opplever to forskjellige møter. Det er dine opplevelser, erfaringer, tanker og følelser som forteller deg hva du opplever. Det er ikke engang personen du reagerer på, det er en parfyme som avgjør alt sammen. En parfyme som blir brukt av mange tusen mennesker...
Du vil kanskje tro at jeg stopper med dette, men det gjør jeg selvfølgelig ikke ;-)..
Nå kan du tenke deg at det er du som står foran meg i køen, som tenker på noe godt og som vil gi en liten bit av det til meg...
Klarer jeg å ødelegge gleden du nettopp følte, eller går du ut av butikken med et stort smil som du gir videre til den som er på veg inn?
I løpet av livet opplever vi slike møter med andre hele tiden. Vi risikerer å møte mennesker som møter oss med avvisning, angrep/ forsvar eller at de bare går fra oss. Vi kan stå igjen med følelsen av at vi har gjort noe forferdelig galt, og begynner å ransake oss selv. I verste fall ender man opp med å påta seg skyld og ansvar for hva den andre har opplevd uten å egentlig vite noe som helst om hva som utløste det. Vi kan aldri bestemme hva andre skal synes om oss, men vi er ansvarlig for måten vi oppfører oss mot våre medmennesker. Har jeg oppført meg dårlig må jeg si unnskyld. Har jeg hatt gode hensikter og tanker i det jeg har sagt og gjort, må jeg stole på meg selv og overlate reaksjonen til den som faktisk eier den. Dette kan være veldig vanskelig dersom det er mennesker vi kjenner godt og bryr oss om. Er du i tvil om hvordan du skal håndtere det, er det faktisk bedre å bry seg og risikere å bli avvist eller høre noe du ikke liker, enn å vise likegyldighet. Da har du ihvertfall prøvd å bidra med noe godt, men mer kan du ikke gjøre...
Som en liten avslutning på dette kommer det noen gode tanker... Tenk om du er den som smiler i butikk-køen og får tilbake en negativ reaksjon. Kanskje du opplevde å miste egen glede den dagen, men tenk om den andre personen sitter å tenker på at det var godt å få et smil midt oppi alle de vonde tankene.
Du vil nok aldri få vite det, men kanskje det var nettopp deg som sørget for å gi parfymen et annet ansikt...
Med dette ønsker jeg alle en flott høstdag...
Varm klem fra Bente
