Translate

søndag 30. mars 2014

Når hjertet forteller...

Kjære deg...

Det er en stund siden forrige innlegg, men jeg har ikke klart å skrive noe som har vært bra nok til å legge ut. De fleste mennesker kjenner vel til de tankene som kommer når man begynner å sammenligne seg med andre, og bekreftelsen man gir seg selv på at man ikke er like flink.
Jeg har hatt disse tankene i hodet lenge nå, og til slutt måtte jeg stoppe opp og tenke litt fornuftig. Jeg måtte finne tilbake til der jeg startet og tenke at jeg skriver fordi jeg har noe på hjertet som jeg har lyst til å fortelle andre, ikke for å prestere noe. Da løsnet det igjen...
Dersom du ikke liker dette innlegget får du bare tenke: Jaja..alt er jo ikke like lett bestandig :-)

Jeg snakker ofte om Nathali og det er godt så lenge jeg ikke tenker på at jeg må si de riktige ordene for at lytteren skal sitte igjen med de "riktige tankene". Jeg vet at jeg er utrolig opptatt av hva andre tenker og mener om meg, og bruker masse tid og energi på å analysere samtaler. Det som er mest irriterende er alle de tankene andre har som de ikke sier høyt. Mine egne tanker og følelser forteller meg nemlig hva andre tenker og mener om meg... Flere som har denne egenskapen tro?? Hvis jeg har snakket med folk jeg føler meg usikker på, ender det ofte med en gjennomgang av alt jeg har sagt for å sjekke ut om det er noe de kan ha reagert negativt på og kanskje forteller videre til andre. Den skjer jo selvfølgelig på kvelden og natta, ikke på dagen når de fornuftige tankene er våkne eller jeg kan spørre dem..
Den verste følelsen kommer når jeg tror jeg har sagt eller reagert feil. Det kan ligge og gnage i dagevis, og kjennes ut som en snøball som bare blir større og større. Jeg føler veldig behov for å oppklare eventuelle misforståelser eller forklare mer om bakgrunnen. Når det gjelder disse tingene er jeg ganske håpløs, men jeg prøver å finne verktøy for å klare å gi litt mer blaffen.
Når du leser dette skjønner du kanskje at det er en enorm utfordring å takke ja til å stille opp på kurs og snakke foran fremmede mennesker. Jeg skulle fortelle om Nathali, om alt som skjedde hjemme, på sykehuset og tiden etterpå. Dette skulle jeg gjøre sammen med en sykehusprest foran leger og sykepleiere som jobber med organdonasjon/transplantasjon.
Jeg gjorde det samme for noen mnd siden, så denne gangen visste jeg mer. Forskjellen på første gang og denne gangen var nettopp det at jeg kunne forberede meg bedre.
Men hvordan skulle jeg forberede meg til noe jeg egentlig ikke orket å forholde meg til eller ville tenke på, og hvordan snakker man om krise og sorg på en riktig måte?  Hvordan kunne jeg være sikker på at alt jeg sa ble riktig slik at ekspertene ikke reagerte, for tenk om vi har misforstått noe i alt kaoset og at ting ikke er slik vi har trodd? Hvordan har de andre pårørende håndtert dette tro? Tenk om de har vært kjempeflinke og fortalt alle de riktige tingene?
Jo mer jeg forberedte meg, jo mer usikker ble jeg på meg selv. Jeg tenkte gjennom alt det vonde som skjedde og prøvde å tette noen av hullene. Det er enormt smertefullt, men jeg kunne ikke komme uforberedt. Jeg var veldig takknemlig og stolt for å få invitasjonen og ønsket å gi dem det beste jeg hadde...Nathali sin historie.

Jeg ble tatt imot på en fantastisk måte og følte meg velkommen. Alt gikk bra frem til jeg kom inn i lokalet og tankene slo ned som bomber...Hvorfor leste jeg ikke epikrisen??? Tenk om de synes jeg bare er dum, tenk om de synes jeg er følelsesløs.. kan jeg smile eller bør jeg tørke tårer?  Hva er riktig i denne situasjonen, hva forventer de av meg???
Disse tankene rakk heldigvis ikke å få feste og forsvant like fort som de kom når jeg kikket på menneskene som kom inn. Det var ikke eksperter som var ute etter å kryssforhøre meg på jakt etter svakheter...dette var gode mennesker som var spente på å høre det jeg hadde å fortelle. Forventningspresset jeg hadde gitt meg selv bleknet og ble byttet ut med forventning. Jeg gledet meg til å fortelle om jenta vår.
Dette kunne vært en opplevelse der jeg var "flink foredragsholder", men det ble annerledes...det ble en opplevelse for meg selv også.

Jeg var nervøs når jeg begynte å snakke, men så skjedde det noe...
Følelsen av dyp kjærlighet spredte seg i hjertet når jeg fortalte at jeg var mammaen til Nathali, og jeg kjente stoltheten når jeg fortalte om livet hennes og valget hun tok.
Kroppen reagerte med smerte og tårer når jeg måtte gjenfortelle de vonde ordene legene sa, og fortvilelsen, uvirkelighetsfølelsen og håpløsheten ga seg til kjenne når jeg snakket om timene etterpå.
Det ble vist et bilde fra bloggen der hun smilte så herlig.. jeg smilte selvfølgelig tilbake.
Jeg kjente på tryggheten når jeg fortalte om dynen som ble lagt rundt meg, og jeg følte omsorgen som ble vist Nathali og oss. Latteren kom naturlig når jeg hadde glemt spørsmålet sekunder etter det ble stilt, og de forsiktige smilene ga meg styrke når ordene ble borte.
Jeg følte varmen fra hjertet når jeg tenkte på takknemligheten alle viste fordi vi sa ja, og jeg så for meg det forventningsfulle smilet Nathali alltid hadde når hun var sikker på at hun hadde funnet den perfekte gaven til noen.
Jeg følte at jeg levde selv når jeg snakket om hvor viktig det er å fortelle andre at de må snakke om organdonasjon når livet er godt, og jeg følte på utryggheten når jeg snakket om fremtiden...

Men den sterkeste følelsen kom når jeg tok en pause og så menneskene som lyttet.
Jeg følte en enorm og dyp takknemlighet for å få muligheten til å fortelle vår historie til noen som virkelig vet hva dette handler om. Det føltes godt å fortelle at vi som pårørende merket at de behandlet jenta vår med dyp respekt og verdighet selv om hun var død, og at vi var takknemlige for å se at hun fortsatt var en verdifull person. Disse menneskene jobber med livet og døden og er fortsatt eksperter på et område som jeg har dyp respekt for, men jeg er ekspert på mitt område...Jeg er nemlig mammaen til Nathali!!!

Denne gangen er det ikke de selvkritiske tankene som kommer, og det er en utrolig god opplevelse. Jeg sitter heller ikke igjen med en følelse av at jeg har vært flink eller føler stolthet fordi jeg klarte å gjøre det på den måten jeg hadde sett for meg eller innfridde andres forventninger. Jeg sa ikke alt jeg hadde planlagt, men det er heller ingen ord som mangler.
Jeg sitter igjen med en følelse av at alt ble sagt på riktig måte fordi Nathali var med meg i hjertet. Jeg klarte ikke prestere noe som helst, men det føltes perfekt allikevel...
Det ble ikke slik jeg planla på forhånd, men det er jeg takknemlig for nå.

Jeg håper denne lille historien kan fortelle litt om hvor den ekte styrken og ærligheten ligger. Du har den inni deg hele tiden, men i det øyeblikket du flytter den til "utsiden" og blir mer opptatt av å vise den frem enn å gi den til deg selv, ja da blir det faktisk mer til de andre og mindre igjen til deg... I dette tilfellet er det lov å være egoistisk. Etter å ha tenkt endel på alt som skjedde, har jeg kommet frem til at det er de menneskene som forteller meg sine historier på denne måten som gjør størst inntrykk.
Det som setter spor og gjør at jeg trives spesielt godt sammen med enkelte mennesker, er deres evne til å fortelle sin egen historie fra hjertet og ikke bare fra munnen... Når noe føles ekte og ærlig blir det også mer spennende, og jeg vil bli bedre kjent med dem.
Jeg vet at "prestasjons-tankene" helt sikkert vil komme like intenst neste gang jeg skal gjøre noe spesielt, men nå vet jeg at jeg føler meg sterkere når jeg tør å være ærlig og ekte på godt og vondt. Det er fryktelig vanskelig å late som disse følelsene ikke er der, og jeg opplevde at det var befriende å akseptere at de var en del av meg og det jeg fortalte.
Jeg vet jeg må øve mer på disse tankene, men kanskje det er enklere enn å øve på å være en sterk original enn en svak kopi .

Det er ikke jeg som er annerledes enn alle andre.
Det er alle de andre som er annerledes enn meg!!!


                                                               En gave jeg fikk av foreldrene mine...

Håper du også kan kjenne at solen gir deg god energi... det gjør jeg.

Varm klem fra Bente