Translate

torsdag 23. januar 2014

Sårbar & Sterk

Kjære deg...

Har du tenkt på hvor mye av livet ditt som styres av tanker og følelser? Alle de tingene man gjør fordi man "føler" at det er riktig der og da. Jeg opplever det ofte, og dette innlegget er et resultat av at tanker og følelser kan skifte i løpet av et øyeblikk, og forandre fokus fullstendig.

Jeg har vært igjennom noen tøffe dager nå fordi jeg har hatt et ønske om å klare å gjennomføre noe jeg gruet meg veldig til. Tankene mine har vært veldig fokusert på hvordan jeg skulle klare det, og jeg følte på en enorm sårbarhet og en form for svakhet samtidig som jeg leitet etter tegn på styrke. Jeg hadde så mange spørsmål om hva jeg måtte gjøre og tenke, men jeg fant ikke svarene. Alt resulterte i et innlegg som aldri vil bli postet. Det ligger hos meg som et bevis på hvor stort fokus enkelte tanker tar, for deretter å bli fullstendig satt på sidelinjen fordi noe annet overtar.

Som mange av leserne kjenner til, er jeg opptatt av organdonasjon.
Jeg kaller det min hjertesak fordi Nathali er hovedårsaken til at jeg snakker om det.
Jeg har valgt åpenhet, og det har ført til at andre også har åpnet noen nye dører for meg. Grunnen til at jeg gruet meg så for gårsdagen, var at jeg hadde fått invitasjon til å fortelle om Nathali, om natten da alt det vonde skjedde og vårt møte med helsevesenet når livet raste sammen rundt oss.. Dette er jo absolutt det verste og vondeste jeg kan snakke om, men jeg sa ja allikevel. Det var en grunn til dette, og det var at det var de rette menneskene som skulle lytte til det jeg hadde å fortelle. Jeg skulle møte de som har som jobb å møte pårørende i sjokk og krise på sykehus. De ønsket å lære mer om hvordan pårørende kan møtes på den beste måten når det verste skjer, og de ønsket å høre vår historie.
Dagene før dette har vært tøffe fordi jeg har måttet forberede meg og tenke tilbake og dermed bli konfrontert med bilder, minner, redsel og enorm sorg. Alle disse følelsene kom frem fra dypet, og det ble overveldende til tider. Allikevel var det aldri i mine tanker at jeg skulle trekke meg. Jeg klarte å tenke at dette er jo en del av det de ønsker å vite mer om, og jeg holdt fast ved at hvis det finnes noen som virkelig kan forstå meg og mine reaksjoner, er det disse menneskene...

Siden jeg allerede var stresset ble det også til at jeg gruet meg til reisen. Det føltes som alt bare var fullstendig kaos, men jeg fant ut at jeg fikk spørre meg frem til alt som ble uoversiktlig og heller bare la de tro at jeg var dum... Allerede her tok jeg et valg om å be om hjelp fra andre fremfor å kjenne på frustrasjonen over ikke å klare å få oversikt og håndtere ting på egenhånd. Jeg følte meg enormt svak, men så begynte jeg å tenke på det jeg allerede hadde skrevet. Var jeg virkelig så svak? Nei, jeg var kjempesterk fordi jeg virkelig ønsket å klare det på tross av alt som skjedde inni meg.
Jeg var ikke svak...jeg var bare veldig sårbar fordi jeg ikke klarte å holde fast ved tankene og kontrollen, men jeg var også sterk som lot " jeg klarer meg selv-Bente" få hvile og tillot meg å spørre alle de "dumme" spørsmålene. Hmm..mulig det var derfor de tok en ekstra sjekk i sikkerhetskontrollen? :-)

Bussturen ble veldig spesiell. Ikke det at det er så spesielt i seg selv å sitte på en buss, men det er de menneskene som sitter på bussen som er spesielle. Som regel vet vi det ikke, for vi ser alle andre veier og har musikk på øret for skjerme oss. Ja, jeg er en av dem jeg også! Denne bussturen ble annerledes på mange måter. Jeg trodde jeg skulle inn på en buss med få folk, men neida..det var skolebussen og folk overalt. Ikke noen trygg situasjon overhodet, men jeg dumpet ned i første ledige setet jeg så. Jeg rakk ikke få på musikken en gang før han pratet til meg. Er det mulig?? En busspassasjer som prater og er veldig hyggelig. Jeg liker jo å prate med trivelige mennesker. Slett ikke verst start på turen...helt til han spurte om reisen til Trondheim var besøk eller jobbrelatert. Jeg kjente at ordene ble borte fordi jeg ikke var forberedt på spørsmålet. Vi skulle jo bare snakke om ufarlige ting som fly, sydenturer og selvfølgelig snøen og vinterkulden! Dette var farlig, for hva skulle jeg si? Sannheten ville føre med seg vonde tanker og antagelig mange spørsmål.
Jeg vet at jeg har "ødelagt" mange lette og lystige samtaler fordi det som regel kommer et spørsmål som er vanskelig..."har du barn"?. Folk er ikke forberedt på å høre at jeg er mamma til en engel, og synes det er vanskelig å forholde seg til. Det har jeg ingen problemer med å skjønne, og på dette tidspunktet føler jeg ofte at det hjelper å snakke om at Nathali var donor og har gitt livet i gave til 7 barn. Samtalen blir plutselig litt mer ufarlig, og kan bli til noe godt. De fleste har tenkt på det en eller annen gang, men det er et tema man ikke snakker om før noen andre tør å starte. Jeg er en av dem som vet hva dette handler om, og kan snakke om det.
Tilbake til bussen...
Jeg trodde det var nok å si at jeg skulle på kurs, men han ville vite mer og jeg måtte fortelle. Reaksjonen ble annerledes enn jeg forventet. Han taklet det, og sa ordene jeg trengte for å slappe av. "Det må være forferdelig vondt, men du gjør noe viktig!!" Vi hadde en fin samtale om  det å miste et barn, men også organdonasjon, og jeg tror han hadde med seg noen tanker når han gikk av bussen. Jeg satt igjen med en følelse av at det var godt å si noen av tankene høyt til en fremmed som ville høre. Jeg kunne fornøyd sette på musikken, se ut av vinduet og la tankene vandre bort fra alle andre passasjerer og spørsmål.


Det kan også være "farlig" å la tankene få vandre fritt, for da kommer også alle de unødvendige bekymringene. Plutselig ble jeg stresset over at jeg ikke husket hvor lang det tok til Torp. Det hadde overhodet ingen betydning, men jeg trengte å vite for å få oversikten tilbake. Jeg prøvde å huske for jeg visste det jo så godt, men følte bare at jeg ble mer og mer stresset...det trengte jeg ikke nå. Jeg kastet et blikk på min nye sidemann og tenkte at jeg kunne jo spørre så kanskje jeg kunne få litt ro igjen.

"Vet du hvor lang tid det tar til Torp"?
Denne setningen er årsaken til hele dette innlegget. En liten setning jeg sa fordi jeg følte meg så utrolig svak, dum og fortvilet over meg selv.. (og selvfølgelig hadde disse tankene fått selskap av alle andre tanker som forsterket følelsen av at livet mitt var vanskelig å håndtere. Jeg visste jo ikke engang dette.Hvor dum går det an å bli?? )
Denne mannen var også veldig hyggelig og spurte om reisen. Dette er tydeligvis et normalt og vanlig spørsmål, men det ble like vanskelig å svare. Jeg tenkte på forrige medpassasjer, tok sats og sa det som det var. Samtalen som fulgte ble veldig spesiell, og jeg blir også rørt når voksne menn tørker tårer fordi de får kontakt med følelsene. Det blir så ekte og ærlig når mennesker lar maskene falle og viser sitt "indre ansikt". Det blir så enormt sterkt, og forteller meg mye om tilstedeværelsen i det som skjer. De tenker ikke på jobb, bil, karriere eller andre ytre ting i dette øyeblikket. Tårene kan handle om min sorg, men de kan også være et resultat av at de tenker på sine egne barn og kjenner på egen sårbarhet.. Dette er ikke en svakhet- det er en styrke.
Mannen hadde sagt at han hadde hadde tenkt på organdonasjon, men ikke gjort noe mer med det. Jeg sa som det er, at det viktigste er at han forteller det til de nærmeste siden det er de som får spørsmålet hvis det verste skulle skje. Etter han forlot bussen satt jeg igjen med en tanke...Hvis han bestemte seg for å bli donor etter å ha snakket med meg, ville det være verdt turen i seg selv...

Resten av turen gikk bra, og på hotellrommet skulle jeg fullføre blogginnlegget jeg hadde skrevet og poste. Det ble det ikke noe av, for det lå en melding fra den fremmede mannen jeg snakket med sist. Han fortalte at historien min hadde gjort dypt inntrykk og sa at han hadde skrevet om møtet med  "damen på bussen" på fb-profilen sin. De fleste har noen felles venner på fb, og takket være at en slik person kjente igjen "historien til Nathali", fant han meg og jeg fikk vite hva han hadde skrevet. Tusen takk til denne personen!!
Når jeg leste ordene hans, rant tårene..Det var så enormt sterkt å lese at min sårbarhet, åpenhet og historie hadde gjort så inntrykk at han ønsket å hjelpe meg å sette fokus på organdonasjon. Når jeg også fikk se hvor mange som ble engasjert, likte og kommenterte det han hadde skrevet, kjente jeg på en dyp og inderlig takknemlighet i hjertet..

Innlegget med overskriften Sårbar & Sterk fikk plutselig et helt annet innhold som var mye sterkere på alle måter, og det har vært utrolig godt å skrive det.
Ønsker derfor å rette en stor takk til de to mennene som sørget for at jeg satt igjen og følte at jeg var sterk nok til å klare det jeg hadde satt som mål.

Jeg klarte oppgaven min, og jeg tror Nathali ville vært stolt..

Jeg håper dette innlegget kan få deg til å tenke at sårbarhet som følge av at du har opplevd vonde ting, ikke er det samme som svakhet. Når du gjemmer den vekk, får du heller ikke muligheten til å oppleve at den gir deg muligheten til å forstå hvor sterk du egentlig er.

Denne blomsten er til deg som trenger litt støtte på vegen....

Klem fra Bente

6 kommentarer:

  1. Ååh, Bente, nå fikk jeg frysninger fra topp til tå. Din åpenhet er viktig for deg, men du SÅ viktig den er for alle oss andre. Tusen takk for at du deler av ditt hjerte.
    God klem

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen, tusen takk, gode Tuva. Det betyr veldig mye for meg at disse ordene kommer fra deg, siden du er et veldig godt eksempel på at åpenhet kan være tøft, skummelt men også veldig godt og befriende samtidig. Stor klem og gode tanker til deg og familien din <3

      Slett
  2. Så flott Bente å høre hva du har vært med på. En busstur kan bety mye!. Jeg blir rørt og imponert.
    Hilsen fra Berit , her hvor vi nå har krise og sorg tett på.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære gode Berit. Dere og familiene skal vite at vi har tenkt på dere hver eneste dag siden vi hørte det. Jeg skulle så gjerne gitt en god klem til dere alle sammen. Bussturen viste meg at åpenhet og sårbarhet kan føre med seg mye godt. Jeg viste jo ikke akkurat den "perfekte fasaden" som alle er så opptatt av.. Det kan være veldig vanskelig å snakke om noe vondt, men jeg tror mye av grunnen er at man er redd for den andres reaksjoner. Jeg vet at mange blir fullstendig satt ut, men har begynt å tenke at de kan ikke noe for måten de reagerer på. Det er like naturlig som at jeg reagerer på min måte i sorgen. Jeg tror at den åpenheten som er vist hos dere er veldig verdifull for alle. Jeg har valgt å være åpen på bloggen, og det gjør at folk blir tryggere på å møte meg. Jeg får snakke om Nathali fremdeles,og foreldre vil jo det! Den dype kjærligheten er like tilstede nå som før. Jeg har fått høre fra andre at Nathali var stolt når hun fortalte at hun ville være donor og redde andre dersom hun skulle dø en gang. Midt i sorgen og smerten er det godt å tenke på at hun fikk muligheten til å gi gaven etter at hun hadde tatt farvel med oss. Det er dette jeg har med meg i hjertet når jeg forteller om det vonde som skjedde...Det er viktig for meg å engasjere meg siden vi ikke har flere barn som ellers ville hatt krav på oppmerksomheten min. Dere har en lang veg å gå, men går dere sammen vil dere kunne støtte hverandre.... Stor klem

      Slett
  3. <3 <3 <3 Mange gode klemmer til deg, fineste Bente... <3 <3 <3 Du inspirerer så veldig, du er så sterk <3

    Veldig varm og god klem, Linn :)

    SvarSlett
  4. Tusen takk, Linn :-)
    Hvis noen kan tenke at jeg er sterk må jo det bety at de skjønner hvor styrken egentlig sitter. Jeg finner ikke den på treningssenter...

    Varme klemmer og styrke-tanker til deg og dine

    SvarSlett