Translate

torsdag 10. oktober 2013

Vennskap på prøve..

Kjære deg...

Det kan ta litt tid mellom hvert innlegg, men det skyldes at jeg ikke ønsker å legge ut ting bare for å "produsere".  Jeg må kjenne at jeg kan stå for ting 100% og det må komme fra hjertet, ikke bare fra noen tastetrykk.

I dag har jeg gått rundt og tenkt mye. Mange gode tanker, men også noen som har utfordret meg veldig.
Jeg har tenkt på vennene mine...

Jeg har hatt bursdag, og denne dagen kjente jeg på en dyp, dyp takknemlighet for å ha så mange varme og flotte mennesker i livet mitt. Det er en vanskelig dag, siden jeg kjenner ekstra på savnet av tegningen og klemmen som alltid kom på morgenen, sammen med "Gratulerer med dagen, Gamla"!!
Takket være alle hilsenene fikk jeg pauser med gode øyeblikk. Jeg kjente en enorm støtte, tilstedeværelse og varme fra folk rundt omkring.
Det er lett å kjenne denne gleden over vennskap når man opplever slike øyeblikk, men hva med de andre dagene. Hvem er vennene mine i hverdagene?

Når denne tanken kom, satte det i gang en stor prosess i hodet mitt. Jeg spurte meg selv om hvem som er vennene mine. Hvorfor spurte jeg ikke: Hvem jeg er vennen til?
Hvem ser på meg som en av de nærmeste vennene, og hvorfor??? Hva er det ved meg som gjør at de faktisk velger å ha meg som en viktig brikke i livet? Hvilke kvaliteter er det de setter pris på?
Og ikke minst...  Er jeg tilstede for dem når de trenger meg?

Jeg tror nok at alle kommer til et punkt i livet der man kjenner på følelsen av å ha blitt sviktet når man virkelig trengte det som mest. Jeg har opplevd det, og det er vondt, veldig vondt... Jeg har også følt sorg fordi jeg har måttet innse at noen jeg trodde ville stille opp var fullstendig fraværende. Man sier gjerne at det er i motgang og krise man ser hvem som er de virkelige vennene, og det er jeg enig i. Det er da man virkelig ser hva folk er i stand til å gi til andre, på samme måten som man kjenner fraværet. Man ender opp med tanker som kan være veldig vonde. Hvorfor har de ikke tatt kontakt når de vet at jeg har det vondt?

Jeg kunne fortsette i denne tankerekken og synes synd på meg selv, men så skjedde det noe som forandret alt. Jeg begynte å tenke på hva jeg gjorde for vennene mine. Klarer jeg å gi dem noe, slik de gir av seg selv til meg? Har jeg vært tilstede og gitt av meg selv, eller har jeg sviktet når de har trengt meg mest? Hvilke situasjoner kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde alt for å være en god venn for en som trengte meg?
Det er ikke noen god tanke å måtte innse at jeg også har sviktet. Noen ganger har jeg bevisst holdt meg unna fordi det har blitt for vanskelig å håndtere, mens andre ganger har jeg rett og slett å tatt den enkle "jeg er her hvis du trenger meg" og håpe at de selv tar kontakt. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gi av meg selv, for alle har nok et ønske om å være den som stiller opp og bidrar. Det har nok vært mer at jeg ikke helt har visst hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si eller at jeg ikke har prioritert og satt av tid til å ta kontakt.
Når man går igjennom store kriser, er det naturlig at man ikke klarer å være tilstede og støtte andre. Man har mer enn nok med å klare dagene. Men hva med de årene før alt skjedde.. hvor var jeg da? Når jeg var full av energi på jobben, tok utfordringer på strak arm og hadde en flott familie. Jeg vet det nå. Jeg hadde nok med eget liv da også. Jeg hadde en veldig viktig jobb, jeg ville være sammen med familien, jeg var sliten, eller et eller annet som sikkert var fryktelig viktig der og da..
Jeg skulle vært flinkere til å se de rundt meg, fortalt dem at jeg så dem og spurt om hvordan de egentlig hadde det... Det kan koste både tid og tilstedeværelse, men nå vet jeg at det ikke finnes noe mer verdifullt man kan gi til en annen person.
Er det er derfor noen har falt fra på vegen? Har avstanden mellom oss vært der lenge før krisen skjedde, men jeg har ikke merket det? Har jeg vært så opptatt med eget liv at jeg ikke fanget opp de stille signalene? De er lettere å overse enn de store omveltningene som dødsfall, sykdom, skilsmisse og andre kriser. Når de store tingene skjer føler man at man ikke har noe valg. Man føler at man bør bry seg, men vet ikke på hvilket nivå man er i vennskapet. Jo lenger man tenker over hvordan man skal gripe det an på riktig måte, jo vanskeligere blir det å ta kontakt...og til slutt har man "sviktet"...
Etter å ha tenkt gjennom dette, er jeg ikke så sikker på at folk har sviktet meg slik jeg har tenkt tidligere. Utfordringen har rett og slett blitt for stor for vennskapet vårt...

Ok, så har jeg fått denne erfaringen...man skal ikke ta venner for gitt!!! Man skal passe på dem som virkelig betyr noe, og sørge for å være en god venn for dem.
Jeg har ingen problemer med å ramse opp alle de tingene som gjør at enkelte personer betyr enormt mye for meg, men jeg må også prøve å la dem få samme opplevelsen med meg. Jeg ønsker at de skal oppleve glede sammen med meg, men også at jeg kan holde rundt dem når de har det vondt. Jeg ønsker at de skal kjenne at jeg virkelig bryr meg om dem, og jeg ønsker at de skal kjenne trygghet i at de kan stole på meg når de trenger å prate om hvordan de egentlig har det. Jeg ønsker at de skal være glade for at de har meg som venn.
Hadde jeg fått disse tankene når livet var enklere, kunne jeg nok tatt meg sammen og skjerpet meg. Når man lever i krise blir man veldig egoistisk, og mye av livet dreier seg om det man tenker på. Et vennskap tåler de utroligste ting, men man må sørge for at den andre personen også får påfyll underveis. Blir vennskapet enveis der man bruker den andre til å få ut alle de vonde følelsene, tror jeg det blir tappet sakte men sikkert. Jeg vil gi vennene mine gode ting også. Det er godt at noen holder rundt meg og trøster, men jeg ønsker også at de skal le og ha det gøy sammen med meg, at de skal slappe av og at de skal føle at de får påfyll av energi. Jeg ønsker ikke tappe dem. Jeg vil at vi skal dele vonde, men også gode tanker og opplevelser...


For meg er det ekte vennskap...

Håper at det fremdeles vil komme noen flotte høstdager som du kan oppleve sammen med en venn...

Stor klem til deg fra Bente

6 kommentarer:

  1. Hei Bente! Du skriver så flott og setter fokus på viktige ting! Takk fir at du deler det med "oss her ute" mvh Elin og Kjetil Thoresen

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære begge to.
      Tusen takk. Så koselig å høre fra dere. Håper alt er bra med dere, og at dere har noen fine høstdager i sør også :-)

      Stor klem fra Bente

      Slett
  2. Marit Kaasa Eliassen11. oktober 2013 kl. 23:31

    Hallo i høstkvelden <3
    Takk for at du åpner opp og deler av deg selv...
    For deg er det helt naturlig å gjøre det, det merkes på hvordan du setter sammen ordene dine....og du lar oss slippe litt innunder huden din...slik dine ord finner veien innunder min....Sårhet, tristhet, men også takknemlighet og glede finner jeg både på og mellom linjene.....og det er jo slik livet er....som en regnbue, ....Jeg har selv tenkt mye på dette med venner....og litt perifer familie....hvor er de hen ? Ikke så ofte de finnes utenat jeg selv tar kontakt.... Innimellom blir jeg trist når jeg tenker på det, men ganske snart så får jeg tilbake den innstillingen jeg lever best mer : Om jeg føler jeg vil ha kontakt, trenger å høre en kjent og kjær stemme, det være seg fra en venn eller familie....da plukker jeg opp telefonen, eller setter meg ned og skriver noen ord.....for jeg har forlengst kommet til at, vil jeg ha kontakt....da nytter det ikke å sitte å vente ... det er "bare" å ta første steget selv....for alle de som er så opptatt, de blir jo så glade når de hører fra meg....og jeg trenger å av og til enten se, eller høre, eller begge deler....venner og familie som jeg føler bor i mitt hjerte, om enn ikke alltid langt fremme i bevisstheten .... Takk igjen for dine ord Bente.....det var godt og vondt å lese.....men at du har en oppgave, en gave....er jeg sikker på.... Ønsker deg alt det beste ! Klem fra Telemark og Marit ;-)

    SvarSlett
  3. Kjære Marit.

    Tusen takk for nydelige ord om bloggen. Jeg blir veldig rørt når jeg skjønner at folk godtar meg som den jeg er både på godt og vondt...Åpenheten er "ny erfaring" for meg også, men den har hjulpet meg å møte mennesker. Når noen forteller meg at de leser, kan jeg slappe av på en helt annen måte. Jeg vet at de vet... Jeg er nemlig flinkere til å skrive ordene enn snakke ansikt til ansikt. Ofte er de ytre omstendigheten slik at man bare deler noen få tanker, men så må man løpe videre i livet.. Det som er så fantastisk, er at folk tør å være åpne mot meg også, siden jeg har "åpnet døren". Hadde jeg lukket meg inne, ville jeg gått glipp av all godheten og ektheten som er i folk. Man må våge å åpne opp for den..
    Mest av alt vil jeg takke deg for at du tilfører dette innlegget noe veldig viktig med det du sier om å kontakte folk selv. Vi må ta ansvar for å oppsøke og ikke bare sitte og vente. Så utrolig viktig!!
    Jeg håper inderlig at alle leser kommentaren din, og tar det med seg i eget liv. Jeg tar med meg tankene dine i mitt liv. Det er godt når noen sier noe som gjør at man tenker: "Ja, det er jo så sant.. det har jeg ikke tenkt på.., så tusen takk.
    Jeg håper også at andre kan følge ditt eksempel og dele dersom de har tanker rundt innleggene. Det gjør jo at man får flere vinklinger, og kanskje man plutselig leser et som kunne vært skrevet av en selv.. Vi er kanskje ikke så ulike som vi tror...

    Livet som en regnbue...Vakkert

    Stor klem tilbake fra Bente

    SvarSlett
  4. Jeg synes også det er fint å lese om åpenheten din.. <3 Det er modig gjort, men det er mange som nok både kjenner seg igjen, og finner hjelp og trøst i deg også <3 Det er helt sant det du skriver, det er lettere å åpne seg når man skriver enn når man snakker ansikt til ansikt. Og jeg leste Marits kommentar, det er såå sant så sant :) Veldig sant.

    Jeg tenker ofte på deg!! :) Synes du er veldig sterk :)

    Klem Linn :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk, Kjære Linn.
      Jeg liker å lese bloggen din også fordi det er så ekte... Du har mye å gi med dine ord, og er et godt eksempel på at styrke er individuelt! Man er sterk når man møter utfordringene i livet, innser og godtar at de er der, og prøver å leve livet sammen med dem... Du er et eksempel på det!!

      Stor klem

      Slett