Translate

lørdag 14. september 2013

"Livets GPS.."

Kjære deg...

I forrige innlegg lovte jeg at det vil komme et eget der jeg skriver om møtet med Dan Reed. Ja, det vil komme, men jeg er ikke ferdig med å "plassere alle brikkene".

I mellomtiden kommer det noen tanker som de fleste sikkert vil kjenne seg igjen i.
De fleste blogg-innleggene er skrevet ut ifra mitt liv uten Nathali. Om savnet og sorgens landskap. Men akkurat nå sitter jeg og tenker på at livet er mer... Jeg, Bente er her fremdeles. Jeg har erfart at det ikke er mulig å forutse hvor lenge man får lov til å leve, og det er helt greit. Men jeg er her akkurat nå.

Man bruker veldig mye tid på å planlegge livet, og det er helt nødvendig. Man har forpliktelser og et ansvar for at livs-logistikken fungerer. Man tenker på fremtiden og ønsker å ha ting på plass. Det gir ro, trygghet og en følelse av kontroll. Med unntak av noen eventyrlystne tror jeg de fleste synes det er trygt med alt som er kjent og forutsigbart. Så lenge man har det i bunnen, kan man oppsøke noen utfordringer for å tilføre litt spenning i hverdagen. Jeg er en slik traust og kjedelig person. Jeg liker å ha oversikt over dagene, over menneskene jeg møter og livet. Det er derfor det blir så innmari vanskelig når alt man har planlagt blir borte og man må planlegge på nytt og leve i et komplett kaos... Jeg tror og håper at det vil bli bedre, men jeg kan ikke bestemme når det skal skje.

Når dette er som verst må jeg være alene. Det holder i massevis å bare være meg. Jeg klarer ikke møte andre mennesker med lykkelige, trygge og harmoniske A4 liv. Det matcher rett og slett ikke mine tanker, og jeg klarer ikke å delta i en vanlig samtale. Dette er ikke noe som bare gjelder for sorg. Dette gjelder like mye for de som opplever andre typer av krise og utfordringer i livet. Jeg tenker at fysisk og psykisk sykdom, samlivsbrudd, arbeidsledighet og rett og slett en følelse av å ikke klare å strekke til lenger, kan føre til de samme reaksjonene. Når man opplever at livet på en eller annen måte bare skjærer rett ut i grøfta.
Man har lagt inn reiseruten på "livs-GPS'en" og har en klar formening om målet. Man har til og med en forventet ankomsttid  Alle er forberedt på at det kan bli endel venting pga at noe er under arbeid, at det kan bli rødt lys en liten stund, at vegen er både dårlig og smal, men det har man med i planleggingen av reiseruten. Noen mennesker opplever faktisk at livet blir som en motorveg...det går fryktelig fort, man ser ikke stort av hva som skjer underveis, men man når målene mye raskere enn man trodde. Det må jo være bra, for da har man til og med god tid til å rekke å sette seg nye mål.. eller...?

I sommer var vi på vestlandet, og for en person som er redd for tunneler er dette en enorm prøvelse. Det vet alle som har en eller annen fobi. Noen ting klarer man rett og slett ikke gjennomføre siden kroppen sier ifra både fysisk og psykisk. Jeg kjørte ikke selv, men hjertebank og panikkangst er heller ikke godt som passasjer. Vi hadde plottet inn reiseruten der vi prøvde å unngå så mange tunneler som mulig. Plutselig var den der...et enormt stort svart hull som jeg ikke ante konsekvensene av. Jeg visste at den var veldig lang i km, men ikke om jeg ville klare å puste meg gjennom den. Alt stoppet...også vi. Heldigvis har jeg en mann som fant frem kart, og det fantes faktisk en vei utenom. Den så ikke bra ut, siden den var fryktelig smal og svingete. Vi var ikke sikre på hva som ville møte oss, men siden det var eneste alternativet til tunnelen, var det bare å kjøre og håpe det  ville gå bra.
Det gjorde det, men der og da fikk jeg mange tanker om at det føltes som livet mitt. En skikkelig kronglete veg på utsiden av der de andre kjørte. Vi møtte ikke så mange andre heldigvis, men de vi møtte var hensynsfulle og oppmerksomme sjåfører. Vi snakket samme språk. Vi hadde tid til å vente på hverandre, og smilte når vi passerte hverandre på det smaleste.

Sånn er livet mitt nå...Jeg hadde fin flyt gjennom livet frem til den dagen jeg kjørte av vegen og alt stoppet opp. Jeg ser at andre kjører på i samme tempo, mens jeg, og mange med meg må ta en alternativ rute for i det hele tatt å komme frem. Den tar nok mye lenger tid, den er uforutsigbar og svingete, den er smal og til tider veldig ensom og den er ikke merket på GPS. Vi må finne ut hvor den går underveis.

Men!! Det er faktisk noe som er bra med å måtte ta en "alternativ rute" i livet..
En mulighet til å stoppe opp og kjenne hvor godt det er å puste...
En fantastisk utsikt der jeg kan se alt det vakre rundt meg..Både natur og mennesker
Møte mennesker som er tilstede og som kjenner på samme utfordringer som meg...
Og ikke minst...ha muligheten til å stoppe opp og kjenne på hvem jeg er, og hvilke utfordringer jeg har foran meg.

Jeg skulle ønske at dette GPS bildet også stemmer for livet mitt.

Jeg håper at jeg vil komme inn igjen på den vegen som er enklere å kjøre..i hvertfall noen ganger i løpet av "turen". Jeg vil nok være en sinke, men da får jeg slippe de som har det travelt forbi meg..
I mellomtiden får jeg forholde meg til alle omkjøringene og prøve så godt jeg kan.

Jeg vet ikke, men kanskje du er en av dem jeg møter her, kanskje du også må ta noen sideveier fordi livet ditt krever det. Jeg vet ihvertfall en ting... Vi som møter hverandre litt på utsiden av allfarvei får en mulighet til å se og oppleve ting som andre ikke aner at eksisterer. Vi får en livserfaring som faktisk kan være god lærdom midt i det verste i livet.

Jeg vet ikke hvem jeg vil møte på, men gir du meg et hint skal jeg ihvertfall smile til deg, ønske deg alt godt på turen videre og si:
"Kjør forsiktig, ta deg pauser og HUSK: Noen er glad i deg"!



Stor varm klem fra Bente