Ta vare på minnene...

Kjære deg...

 

Sommeren skal visstnok være godt igang, men jeg venter fremdeles på den sommeren jeg opplevde som  liten. Da var det alltid varmt, solen skinte og svabergene var gode å ligge på etter å ha badet hele dagen.
Ting var annerledes da... Det er vel slik et barn opplever ting. De gode opplevelsene blir lagret og blir til minner man kan ta frem når man blir voksen. Jeg skjønner nå hvor heldig jeg er som har minner fra en trygg og god barndom. Det er det dessverre ikke alle som har, men jeg skulle ønske at de også kunne finne den gode følelsen de hadde når de opplevde et slikt sommer-øyeblikk... Denne følelsen kan ingen ta ifra oss uansett hva man opplever.
Minner kan være så mye..Det kan være slike øyeblikk der man bare kjenner en  følelse som sprer seg i kroppen, men minnene kan også bare sitte i hodet og tankene. Man vet hva man har opplevd, fordi man husker det. Minner kan være gode, men de kan også være forferdelig vonde...

I går gikk jeg gjennom mange minner...både i tanker, følelser,lukter og ting som hadde sin historie.
Vi ryddet bort mer fra rommet til Nathali...

Alle sier at man skal ta vare på de gode minnene, men hvordan gjør man det? Man husker mye, man har bilder og filmer, og man snakker med andre om ting man opplevde sammen. Dette er det man som regel tenker på med å ta vare på minnene.
Før vi rørte noe som helst på rommet til Nathali, tok vi bilder. Mange bilder av hele rommet, men også av alle småtingene hun hadde pyntet med, og rotet som gjorde at det var hennes rom. Jeg tar også bilder dersom jeg finner noe spesielt som jeg ønsker å huske, men som vi sikkert kommer til å kaste en annen gang. Nå vet vi at vi når som helst kan se på dem og vite hvordan det så ut. Man blir veldig redd for å glemme...

Når det kommer til ting er det kanskje lettere å tenke: det er jo bare en ting..det kan da ikke være nødvendig å spare på det?
For folk på utsiden kan denne tanken virke naturlig. For oss som har mistet noen, er tingene mye mer enn bare en gjenstand. (og dette kan nok gjelde like mye dersom noen blir forlatt av andre årsaker som feks samlivsbrudd..)
Alle har nok opplevd å tenke: Åh, den minner meg om...og så kommer både tanker og følelser helt av seg selv.
Dette er grunnen til at rydding av rommet til Nathali er en lang prosess...jeg må forholde meg til alle minnene som dukker opp, og de er både gode og vonde.


Jeg opplevde at jeg satt og smilte når jeg fant noe ekkelt,seigt slim på en boks.

Hun kalte det for "prompe-slim" fordi det laget en veldig ufin lyd når hun klemte det sammen. Når jeg satt med dette i hånden og hørte den samme lyden, kunne jeg føle at hun stod bak meg, laget disse lydene og holdt på å le seg ihjel..."Mamma, du må ikke gjøre sånn..det er IKKE pent"!! Ja, vi hadde mange diskusjoner på hvorvidt det var fornuftig å bruke pengene på dette... Nå har jeg helt andre tanker rundt det. Det nydelige smilet og den hjertelige latteren hennes. Jeg savner latteren så inderlig, men nå følte den allikevel.

Det er ikke store avstander mellom smil og gråt, og derfor er det en fryktelig slitsom og tung prosess.        

Vi har tatt dette veldig gradvis, og over lang tid fordi det har vært riktig for oss. Vi har sortert i mange omganger, og kjent på hva tingene gjør med oss. Noen ting er det helt greit å pakke ned eller kaste, mens andre må være der lenger.. Andre som er i en slik situasjon kan føle at det er bedre å fjerne alt med en gang fordi det er altfor vondt å ha tingene synlig. Noen må overlate hele prosessen til utenforstående, mens andre  klarer ikke fjerne noenting, og lar alt stå..

Vi er forskjellige, og jeg vil at folk skal få en forståelse for hvor vanskelig dette kan være. Det er viktig for meg å presisere at jeg forteller om det som føles riktig for oss. Dette er ikke en mal for hvordan det bør gjøres. Jeg ønsker at folk skal føle støtte i at jeg sier at de må kjenne etter selv hva som kjennes riktig ut, ikke gjøre noe fordi de tror det er riktig ift andre sine tanker og meninger. Jeg ønsker også å nå ut til de menneskene som er rundt, slik at de kan føle at de forstår litt mer, og kan være en støtte underveis. Det er helt naturlig å sørge underveis i prosessen, men tillat deg også å tenke de gode tankene som de små "uviktige" tingene kan gi deg...
Noen av disse små tingene vi egentlig ikke tenker over, kan nemlig være små skattekister som har tatt vare på vakre og morsomme minner...

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne sendt noen varme solstråler til hver og en...Kan ikke garantere, men det er alltid lov å håpe...

Stor klem fra Bente