Det gode øyeblikket...

Kjære deg...

Endelig kom sommeren vi har lengtet så etter...Ikke sikkert at alle har opplevd den voldsomme varmen, men alle har visst opplevd dager med sol hvis man skal tro landets største aviser.
Jeg har hatt ferie og kjenner at det har vært utrolig godt. Ja, jeg kan faktisk si med hånden på hjertet at dette har vært gode dager. Det føles litt rart å si det, men jeg har tenkt veldig mye og jeg har kommet frem til at jeg har lov til å si dette uten å føle at det er galt.

En dag jeg lå på brygga og kjente at solen stekte, saltvannet tørket og kroppen slappet av, tenkte jeg at livet ikke var så verst. Jeg likte den gode følelsen av sommer. Disse tankene varte i noen sekunder, kanskje minutter, men så kom de andre og tok over. Nathali skulle vært der med meg...
Sånn er livet mitt. Tankene kommer og går hele tiden. Når jeg opplever gode eller morsomme øyeblikk, kommer også tanken på at vi skulle opplevd dette sammen...

Denne gangen klarte jeg å tenke litt videre...Jeg kunne tenke at Nathali var der sammen med meg og delte denne gode følelsen. Jeg har henne alltid med meg i hjertet, og dette øyeblikket ville jeg oppleve sammen med henne i tankene og følelsene.

Jeg tillot meg derfor å kjenne etter hva som var godt, og tenkte at jeg delte det med henne..."Kjenn så godt solen varmer, Nathali. Kjenn lukten av sjøen og hør på måkene. Hør bølgene som skyller over steinene. Kjenn hvor avslappet og rolig mamma er nå..."
Hun visste jo hvor mye jeg lengtet etter sol og varme, og hvordan slike gode dager påvirket meg.

Slik lå jeg og delte inntrykkene med henne i tankene. Jeg har sagt det før, men det skjer mye i hjertet mitt når jeg opplever slike ting. Det føles som om det roer seg ned, blir mer åpent og rommer mye kjærlighet. En kjærlighet jeg er nødt til å plassere et sted, siden den ikke blir borte selv om hun ikke er her sammen med oss. Den er der like sterk, og den trenger å bli gitt til henne. Når jeg legger hånden på hjertet blir det veldig konkret, og jeg føler at jeg gir, hun tar imot og gir meg tilbake.

For noen kan nok dette virke veldig rart, og jeg skjønner godt at ikke alle forstår hva jeg prøver å si. Alle som opplever sorg og savn eller har store utfordringer i eget liv, har sin egen måte å tenke og reagere på. Jeg har min, og for meg er dette en måte å overleve på.
Jeg finner ro i å føle at jeg har jenta mi sammen med meg fremdeles.

Andre finner fred i å tenke at etter man er død er det slutt på alt. Vi er forskjellige, og det er utrolig viktig å respektere at andre mener noe annet!
Vi kan være enige om at vi tenker forskjellig, og ingen kan si 100% sikkert at den andre tar feil. Den dagen jeg dør selv, vil svaret komme. I mellomtiden velger jeg det som kjennes mest riktig ut. Det skader ingen andre siden jeg lar det være en personlig trøst til meg selv
Det ville være veldig vondt om noen prøvde å overbevise meg om at jeg tar feil. At det jeg føler er tull og tøys, og at alt kan forklares på en fornuftig måte. Det ville føles som at noen fjernet støtten jeg trengte for å stå oppreist.
Jeg ønsker derfor å si følgende...Vær så snill å la den som har mistet noen få lov til å tro det de vil, og la dem få muligheten til å finne indre ro. La dem få velge om de tror på at det finnes mer etter døden, eller om alt er ferdig i det øyeblikket man forlater denne verden. Jeg har møtt mennesker som har funnet ro først etter at nær person er død, så det finnes mange årsaker til at folk tenker som de gjør.

Uansett hva man tenker om dette...
Jeg er helt sikker på at dine tanker om dette, er tanker som føles riktig for deg.
Hold fast ved dem og vit at det som gir deg ro i hjertet er det som holder deg oppe når livet blir for tungt...

Denne gangen vil jeg gi en klem med følelse av sommer...

                                                                         Hilsen Bente