Når ordene blir borte...

Kjære deg..

Nå når solen og varmen satte inn og overmannet meg, ble det også ganske rolig i tankene.
Det har vært veldig godt med noen dager der jeg har klart å forholde meg til, og håndtere det som dukker opp.
Nathali sa at:"mamma flytter ut i hagen om våren, og kommer inn igjen til høsten"
Det stemmer...Hagen og blomstene er ren terapi og medisin for meg. Jeg leter etter det vakre, og kjenner en forventning når frøene spirer og knoppene er i ferd med å åpne seg..Jeg føler at livet mitt også fylles med gode opplevelser når jeg rusler rundt i hagen. Jeg trenger ikke store minneverdige opplevelser..jeg nøyer meg med gode "her og nå-øyeblikk".

Har vært ute i hele dag, men har hatt mange tanker som ikke har sluppet taket. Jeg har tenkt så utrolig mye på noen mennesker som nå sitter med dyp sorg over å ha mistet noen som var helt spesielle..noen som ikke skulle forlate dem nå..
Jeg kjenner det dypt, dypt i hjertet mitt, og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe for å lindre smerten. Men det kan jeg ikke...
Jeg kan støtte dem, men jeg kan ikke ta bort alt det vonde eller sørge for at de får tilbake personen de elsker så høyt. Jeg vet hva de sitter i, og kjenner at egen opplevelse når det gjelder sjokk, uvirkelighet, smerte og dyp fortvilelse gjør at jeg føler meg maktesløs jeg også.
Man må bare fortelle at man kjenner på sorgen sammen med dem, at de ikke er alene og at man bryr seg.

Den siste tiden føler jeg at det er mange som har mistet nære familiemedlemmer brått og uventet. Tror det kommer av at jeg føler mye mer når jeg hører om det. Jeg kjenner det i hjertet, og det gjør mye med meg.
Jeg vet at dette er deres sorg, lengsel og savn, men jeg er overbevist om at den dagen man åpner hjertet fullt og helt for slike følelser så kommer empatien, omtanken og støtten også fra hjertet. Det er mer enn bare ord.

Det føles rart å skrive dette innlegget rett etter det forrige. Da skrev jeg om alt det gode jeg har opplevd fra menneskene rundt meg i tiden etter at vi mistet Nathali. Hvordan man kan møte mennesker i dyp sorg.
Nå er jeg plutselig en av dem som skal trøste, finne de rette ordene og gi styrke og håp til noen som opplever å miste noen brått og fullstendig uventet.
Jeg finner ikke de "rette ordene" jeg heller, men jeg håper inderlig at de jeg finner er nok til at de føler omtanken, støtten og medlidenhet.

Dette ble et innlegg om å føle seg maktesløs...Jeg er visst en helt normal person i møtet med noen som har mistet nært familiemedlem. Ordene blir borte...

Men jeg vet nå at det viktigste er å se dem, ta del i sorgen og fortelle at man bryr seg om dem.

Det er dette de fantastiske menneskene rundt meg har vist og lært meg...

Vil gi en ekstra god klem til de det gjelder, og dere skal vite at jeg tenker veldig mye på dere nå.

Jeg håper dere andre også tar imot en
Klem fra Bente