Et lite lyspunkt i ett grått liv...

Kjære deg..

Trodde ikke det ville bli et innlegg denne helgen, men jeg blir stadig overrasket over hva små ting i hverdagen gjør med meg...og tankene mine.

Jeg liker ikke høstens mørke, jeg liker ikke vinterens kulde, men jeg elsker våren når fargene kommer frem og sommeren når varmen omfavner meg.
Nå er det bare noen små flekker igjen med snø, og jeg føler at de tyngste månedene renner bort sammen med bekkene. Jeg fulgte med på linerlen i dag, og i går tok jeg bilde av hestehoven. Jeg hadde ikke samvittighet til å plukke den siden jeg var langt hjemmefra, og den var så vakker der den stod i grøfta og lyste...

Det er dette som har opptatt tankene mine i dag..en Hestehov. Ikke hvilken som helst blomst i veikanten, men en helt spesiell blomst som ble plukket med kjærlighet av en helt spesiell person..Gode snille Malin som jeg er tante til.

Siden jeg lengter så etter de første vårtegnene, har hestehoven blitt yndlingsblomst nr 1. Den er kanskje ikke  like vakker som en rose eller pion, men det er ingen annen blomst som gjør like mye godt for meg.
Nathali visste dette, og hver vår kom hun hjem med de første blomstene som dukket opp. Jeg kan se for meg det lure smilet som vitnet om en spesiell overraskelse, spørsmål om å gjette hva hun holdt bak ryggen, og gleden når hun viste frem verdens vakreste, pjuskete, sandete hestehov. Hun visste at denne overraskelsen var en enorm gave til meg. Det største beviset på at livet lysnet litt...

Dette visste Malin, og vi fikk denne i posten i går...Et nydelig selvlaget kort med en hestehov.

Vi voksne bruker veldig mye energi på å gjøre ting riktig. Vi ønsker å gi bort ting som skal ha en helt spesiell betydning for den som får, og bruker mye penger og tid i butikker.

Malin trengte ikke gå i butikken og leite etter noe spesielt. Hun visste hva som ville gjøre meg glad, og fant det i veikanten. Jeg lurer på hvor mange som har gått forbi den uten å se at den stod der stolt, vakker og synlig.
Denne jenta så den, plukket den og festet den til et kort med ordene "Glad i dere".

Vi er tante og onkel til 8 stykker. De er forskjellige i alder og personligheter, men en ting har alle med seg...De prøver å hjelpe oss å leve med savnet og sorgen med å vise at de er glade i oss. De var veldig knyttet til Nathali på hver sin måte, og de trenger å få lov til å snakke om henne med sine egne ord.
Takk og lov finnes det både internett OG post. Tegninger, brev og små selvlagede gaver kommer i postkassen, mens klemmer og tanker fra de eldre kommer på facebook.

Alle betyr uendelig mye for oss.

En liten hestehov har fått frem tankene på de uendelig viktige brikkene i livet mitt... De personene som lyser opp et grått liv...

Jeg håper den som leser dette innlegget vil kaste et blikk på hestehoven i grøftekanten og tenke at den er jo faktisk vakker...

Klem fra Bente