Translate

søndag 24. mars 2013

Den tunge børen..

Kjære deg...


Hodet fylles opp av tanker igjen, så det er på tide å skrive litt.. Det hjelper faktisk.
Det er rart, for etter jeg har jobbet med et blogg-innlegg og trykker på "publiser", er jeg fullstendig tom i hodet, og sliten i kroppen. Jeg har skjønt at jeg bruker enormt mye energi på å skrive ned følelsene jeg sitter med...
Jeg skriver også mye som ikke legges ut på bloggen. Det er kun for egen "sortering", for å få ro.

For noen dager siden våknet jeg opp på morgenen og ble liggende og kjenne på en enormt sliten og tung kropp. Hva hadde jeg gjort dagen før?
Nei, jeg hadde ikke trent..jeg hadde gått en liten tur, men tatt det rolig resten av dagen.
Etter å ha tenkt gjennom hva som hadde skjedd, skjønte jeg det... Jeg hadde hatt en forferdelig tung dag..

Jeg kunne skrevet mye om hva som skjedde psykisk og fysisk, og jeg ville antagelig fått mye sympati fordi folk hadde skjønt hvor vondt det er, men jeg velger å holde dette for meg selv og mine nærmeste. Det blir altfor privat, men jeg vet at de som har opplevd slike dager vil kjenne seg igjen... Det er skrevet mye om sorgreaksjoner, og jeg vil anbefale å lese om det dersom du trenger å vite mer om hvordan det påvirker kroppen.
Det var derfor jeg var så utrolig sliten... Jeg bærer på en stor ryggsekk som er fylt med sorg og savn. I alle oppover og nedoverbakker har jeg den på meg. Noen ganger er den ekstra tung som denne dagen, og jeg kjemper med hvert skritt...Pusten er tung  og jeg ønsker bare å sette meg ned. Jeg skjønner godt at folk "faller sammen og gir opp"... Jeg lå lenge og tenkte på hvorfor jeg i det hele tatt står opp om morgenen.
Hadde livet vært enklere dersom jeg dro dynen over hodet og "gikk i dvale" frem til jeg følte at det var bedre? Tanken hadde vært fristende om jeg hadde vært sikker på at det ble bedre.Men det blir ikke bedre av bare å ligge og vente...Tankene hviler ikke...

Jo mer jeg tenkte, jo mer ble jeg sikker på at det ikke er det rette for meg. Jeg velger å møte den tunge, vanskelige hverdagen... Jeg vet ikke hva dagen vil gi meg av gode og vonde opplevelser, men jeg tar med meg Nathali i tankene og hjertet, så får vi møte den sammen...

Jeg har laget egen vri på et smykke som har blitt et symbol på at jeg har henne med meg. Det er godt å ta det på når jeg skal møte utfordringer som krever ekstra styrke...


Jeg møter stadig folk som ikke forstår hvordan jeg klarer å være så sterk..de sier at de ikke ville klart det. Når de leser dette, håper jeg de forstår at det er mulig, men det er krevende. Folk som jobber med sorg sier det er utrolig slitsomt for kroppen og psyken. Man kan bli helt utmattet av å skulle håndtere alt som kommer. Jeg har dette med meg hver eneste dag, og JA jeg blir sliten..veldig sliten.
Når de tunge dagene setter inn, er det vanskelig å være sammen med andre. Da trenger jeg ro.
Derfor ser heller ikke folk rundt meg den Bente som har det fryktelig vondt. Mange tror at tårer er bevis på at man virkelig sørger... Tårer er forløsende og letter på et innvendig trykk. Når tårene ikke kommer, er det ikke tegn på at man ikke har det vondt. Man har det kanskje enda verre, siden man lider i stillhet, på innsiden...
Jeg går ut når jeg vet jeg vil klare å møte andre mennesker.

Og ikke nok med det..det finnes mange der ute som har en klar formening om hva som er riktig måte å sørge på. Hva som er riktig å gjøre for å fortelle hvor høyt man elsket personen man har mistet.
Dette er en av de tingene jeg har lært mye om, og som gjør at jeg aldri dømmer folks sorg ut ifra ord, reaksjoner og tårer. Jeg vet hvordan det er...

Den som har en jobb, er heldig dersom den gir et pusterom til tankene, er en trygg og stabil plattform og gir mening i livet. Men man er også "dobbeltarbeidende". Dette sier jeg fordi jeg vet at den som er i en slik situasjon, og de som er rundt trenger å få høre det.
Dette snakkes det ikke mye om, men det er VIKTIG!! Det finnes ikke noen fasit på hvordan man skal sørge.

Skulle jeg laget en fasit ut ifra mitt liv, ville jeg si at det er like mange måter å sørge over en person som å elske den samme personen...
Man sørger fordi man har elsket..
Alle har SIN MÅTE, og alt er like riktig...

Sorgen går i bølger..den er ikke konstant. Når jeg er i "rolig farvann", prøver jeg å samle energi og krefter for å kunne takle neste "storm".
Jeg er mer sosial med venner og familie, jeg klarer å finne frem humoren, smilet og latteren, jeg går på konserter, og jeg oppsøker ting som har gitt meg gode opplevelser tidligere.
Jeg kan sette sekken ned et øyeblikk, og prøver å samle gode tanker og opplevelser for å få styrke til å bære den videre...
I disse øyeblikkene er også alle de fantastiske menneskene som tilbyr seg å være en venn jeg kan le høyt og hjertelig sammen med, men også en som kan hjelpe til med å bære sekken når jeg trenger det...

Jeg blir fremdeles rørt og takknemlig når folk er tilstede for meg..det var ikke bare med en gang.
De "gamle" er stødige klipper, noen bekjente har tatt et skritt frem og kommet mye nærmere, og jeg har blitt kjent med nye vakre mennesker..
Jeg trenger hjelp av andre mennesker og opplevelser for å fylle et tomrom i livet mitt.
Nå  fylles det  med godhet, omtanke, trygghet, kjærlighet og tilstedeværelse...

Akkurat det et hjerte trenger..

Ønsker alle en flott påske der dere oppholder dere. Jeg nyter å være hjemme, og solen er like flott her som på fjellet. Den varmer godt, og forteller at det går mot sommer...

God klem fra Bente

onsdag 13. mars 2013

Bildet som sier mer enn 1000 ord...



Kjære deg.

Jeg får nesten litt prestasjonsangst når jeg tenker på alle de gode tilbakemeldingene jeg har fått fra folk.
Jeg setter utrolig pris på å høre at mine tanker og ord kan få folk til å stoppe opp et lite øyeblikk i livet...

Når folk forteller meg at de setter pris på øyeblikkene, verdiene som ikke kan kjøpes for penger og små hverdagsgleder...ja, da føler jeg at den som har lest har forstått hva jeg har ønsket å formidle..
Selv om bakgrunnen min for å skrive dette er knyttet opp til opplevelser i livet mitt, er det veldig rørende å høre at folk tenker over egne liv og setter pris på noe de tok som en selvfølge tidligere...
Livet må fylles med noe, og mye av det kan vi bestemme selv...

Det jeg skal fortelle nå, er en personlig opplevelse som jeg gjerne vil dele med deg. Jeg er ikke sikker på om jeg klarer å beskrive alle følelsene slik at folk skjønner hva jeg mener, men jeg håper dere vil merke at dette er skrevet med dyp takknemlighet.

For mange år siden gikk jeg på Folkehøyskole, Der ble jeg kjent med mange flotte mennesker som fremdeles betyr mye for meg. To av disse vil alltid ha en helt spesiell plass i hjertet mitt..
Magnar har fortsatt å være en god venn i alle år etterpå. Søsteren hans, Astrid, har jeg fått ny kontakt med takket være fb og bloggene vi skriver.

Astrid Opdal maler bilder, og en dag la hun ut et bilde på facebook. 

Her er et utdrag:




Det var bare påbegynt, men jeg ble fullstendig satt ut. Jeg fulgte med på siden hennes, for jeg var så spent på hvordan det ville bli når det var ferdig..



Astrid har klart å lage et bilde som viser kjærlighet og tilstedeværelse på den måten jeg føler det. Hun har malt det jeg prøver å sette ord på... Bildet forteller det samme budskapet med farger, tekst og symboler.

Så fantastisk vakkert og godt å se på. Det er ikke ofte noe har gått så inn i hjertet på meg når det gjelder kunst, men DETTE gjorde det!!!

Jeg ønsket å kjøpe bildet dersom hun var villig til å selge det. Svaret gjør fremdeles noe med meg når jeg tenker på det...

Hun hadde egentlig ikke tenkt å fortelle historien bak bildet, men det ble veldig spesielt for henne at jeg hadde lagt merke til det,og kommentert, fordi:

Bildet er inspirert av en vakker liten engel...
Bak på bildet er det skrevet.."Engelen Nathali"
Bildet er inspirert av min historie om jenta vår...
En historie med tanker og følelser som har gjort så dypt inntrykk at hun har malt dette bildet....

Så skriver hun:
Bildet er ikke til salgs, men er ditt hvis du vil ta imot det som en gave...





Det er jo "stemmen" og "ordene" til Nathali hun har malt..

Nå skjønner jeg hvorfor jeg har måttet se på det hver gang jeg var inne på fb.  Ja, jeg har sett ofte på dette bildet..veldig ofte, og nå blir det tydelig hva hun har hatt i tankene.

Jeg tenkte på Nathali første gang jeg så det, men alt jeg tenker er jo koblet til henne på en eller annen måte. Hun er med meg hele tiden.
Jeg fortalte ikke dette før etterpå, for jeg følte det ble veldig egoistisk.
Men jeg følte at hun hadde hatt de samme tankene som meg når hun hadde skrevet at bildet var inspirert av en vakker liten engel....
Jeg tenkte at hun hadde mistet noen hun var glad i, og hadde kjent på de samme tingene.

Nå vet jeg hvorfor jeg har følt det...Nå faller ting på plass...
Ordene, hjertene og sommerfuglene...Og ikke minst en liten vakker engel..
Alt dette gode har jeg fått muligheten til å oppleve fordi vi tok valget om å være åpne om sorgen, lengselen, savnet og kjærligheten.

Nathali rører flere enn oss...Hun tegnet hjerter overalt, og for meg er dette symbolet det vakreste som finnes!!




Det symboliserer kjærligheten og omtanken som kan føre til slike handlinger....

Tusen, Tusen Takk, Astrid Opdal.....Dette bildet vil få en helt spesiell plass, både på veggen og i hjertet mitt...

Takk til min gode venn Magnar også som har vært en enorm støtte hele veien, og som tenkte på meg når han så bildet første gangen....
Dere to er helt spesielle!!!







Til dere som likte dette bildet.. Jeg vil gjerne anbefale bloggen hennes Design Flores. Jeg tar ofte en titt på den når jeg trenger å se noe vakkert eller kreativt.
Det er Astrid Opdal som har tatt alle bildene, men jeg har satt inn navnet hennes siden de skal vises her...

Ønsker at alle får oppleve noen små, gode øyeblikk....

Klem fra Bente

lørdag 2. mars 2013

Bare en del av deg....

Kjære deg ....

Etter noen "tunge" innlegg om sorg og smerte, skal jeg prøve å skrive om noe annet som også har surret rundt i tankene mine, og det er sikkert kjent for de fleste andre også.
Hvem er jeg egentlig? Hva er min oppgave her på jorden? Hvorfor er jeg som jeg er, og ikke slik jeg skulle ønske jeg var?
Uansett hvor mye jeg tenker og grubler over saken, kommer jeg frem til at...jeg aner ikke..
Det fulgte nemlig ikke med noen bruksanvisning på livet mitt.. Jeg er en av dem som leser veiledningen etter at jeg har prøvd alt, og det er sånn jeg utforsker mitt eget liv.. Hva er det jeg ikke har skjønt? Hvorfor gikk det galt? Hvordan skal jeg få det til å fungere?

Jeg har alltid sett på meg som Bente..slik ser jeg ut, og slik er jeg..Jeg er jo like normal som alle andre, og har en side jeg viser utad, og en godt bevart på "innsiden".

Hva andre synes om meg, kommer an på hvilket hjerte som føler..Noen liker meg, andre gjør det nok ikke...

 Nå har jeg skjønt at jeg er så mye mer som jeg ikke har visst om. Jeg er satt sammen av så mange deler at en "mekaniker-lege" kontaktet en kunst og uttrykks-terapeut for å få oversikt...
Og jeg er så takknemlig over å ha møtt en person som har lært meg å tenke i bilder. Jeg er meget skeptisk til alt som er utenfor ren praktisk og fornuftig tankegang, og kjente at alle piggene var ute når det ble snakk om dette. JEG er nemlig IKKE sånn!!! Terapeuten min må være utrolig dyktig, for det viser seg at det er akkurat sånn jeg, Bente er....
Kaoset har trengt å komme ut av tankene og bli plassert der jeg kan kjenne det igjen...I "bilder" og ord..       (derfor denne bloggen..)

Jeg begynte å tenke på dette etter å ha studert en kongle fordi jeg kjedet meg...og jeg er nok ikke den eneste i verden som fjerner skjellene, en etter en... Kjeder man seg, ja da gjør man sånne ting!
For hver bit jeg fjernet, tenkte jeg på en av de sidene som jeg mislikte eller ikke forstod. Det ble etterhvert mange..
Plutselig dukket tanken på bloggen opp, og jeg måtte anstrenge meg for å finne noen positive ting også.

Sorgen, smerten og savnet som vrir seg i meg - er en del av meg...
Tanken om ikke være god nok - er en del av meg..
Angsten for å ikke strekke til - er en del av meg...
Min psykiske helse er komplisert, men det er bare en del av meg..
Utseende som viser en sliten og trist person i grå klær..jeg liker det ikke, men den er en del av meg....
Men, 
Takknemligheten over å ha hatt Nathali i livet mitt, er en stor del av meg...
Gleden ved å være glad i andre, og følelsen av at noen er glad i meg - er også en del av meg.
Den gode følelsen av å ha et vakkert blomsterbed eller oppleve en konsert, det er en del av meg..
De gode tankene om dyrene mine - er en del av meg..
En frisk kropp - det er en del av meg..
Utseendet som viser en blid, glad og imøtekommende person..er også en del av meg...





Det ble mange fler enn disse, og til slutt var den ribbet. Bare margen var igjen. Da slo tanken meg...
Når jeg kikket på den første gangen var den perfekt- alle lagene beskyttet og utfylte hverandre. Så fort det første skjellet var borte, ble det et tomrom som viste at det manglet noe viktig...Den var ikke hel lenger...
Jeg har skjønt at alle de forskjellige tankene, følelsene, de gode sidene og dårlige sidene, utseendet og klærne er alle en LITEN DEL av meg....de er ikke HELE  meg!!!!!!!!!!!!!!!


Når jeg så en perfekt kongle ligge ved siden av, fant jeg ut at jeg skal prøve å tenke at alle delene ved et menneske er like viktige på hver sin måte....


De gjør at JEG ER MEG og DU ER DEG!!!!

Ønsker alle en fortsatt fin lørdagskveld.
Skal du på tur i skogen i morgen? Se etter en kongle....

Klem fra Bente