Jeg har herved fått bekreftet at selv om man gjør en smertefull erfaring en gang i livet, betyr ikke det at man ikke gjør den samme dumme tingen igjen...og igjen..og igjen. Og det er akkurat like vondt å brenne fingrene hver eneste gang!!Ja, jeg er utrolig klønete og nok en gang tok jeg en sjanse selv om jeg egentlig visste det kunne gå galt. Med hånden godt plassert under rennende vann, sørget jeg for å gi meg selv en skikkelig skyllebøtte der jeg virkelig fikk høre hvor dum jeg var, at jeg burde tenkt det ville gå galt og at det var min egen skyld. Akkurat slik man ville sagt til et lite barn...eller??
Ville du sagt det på denne måten? Nei du ville ikke kjeftet og brukt de samme ordene. Du ville kanskje overreagert med en gang fordi du ble redd, men så ville du trøstet, og sagt at "ja, det er veldig vondt å brenne seg, og det var ikke noe lurt å ta på den gryten, men du må ha hånden under vann for at det skal bli mindre vondt." Du ville gjort det du kunne for å lindre smerten, og du ville mest sannsynlig brukt rolig stemme for å roe ned barnet, gi omsorg og trygghet om at det ville gå bra.
Hvorfor ble det så stor forskjell på det jeg sa til meg selv og det jeg ville sagt til et lite barn. Hvis dette handler om at jeg er voksen, ville jeg sagt det samme til Jarle,venninnen min eller foreldrene mine dersom det var de som hadde brent seg? Jeg ville antagelig trøstet med at dette kan skje alle, og det er menneskelig å gjøre slike ting. (men så er jeg jo bare et menneske som sier mange dumme ting, så det kunne muligens kommet et smil og en liten kommentar om at det var litt, ehh...klønete?? )
Når jeg tenkte over dette etterpå, kom jeg frem til at alle andre i hele verden kan gjøre denne tabben med æren i behold..bortsett fra meg!
Av en eller annen grunn er det mye enklere å skrive om fysiske ting enn om det som handler om psyken vår. Jeg skal allikevel prøve å sammenligne fysisk og psykisk smerte slik at du kanskje kan få noen tanker om hvordan du kan ha et lite "medisinskap" for psykisk smertelindring også.
Når vi opplever fysiske smerter ønsker vi å lindre dem så fort og så effektivt som mulig. Vi ønsker jo ikke å ha det vondt. Akkurat det samme gjelder når vi har det vondt innvendig. Vonde tanker og vonde følelser.
Hva gjør vi når de kommer? De som kjennes ut som innvendige smerter og som setter seg i hjertet, brystet, magen og kverner rundt i hodet så vi ikke finner ro. Hva gjør du når du er lei deg, føler deg verdiløs og utilstrekkelig, eller hvis du er sint, sjalu eller bitter. Er dette noe du må tåle frem til det går over av seg selv, sier du strengt til deg selv at du ikke skal ta hensyn til det, eller har du metoder som faktisk kan lindre. Jeg vet at mange tyr til "selv-medisinering" med alkohol, rusmidler, selvskading, spiseforstyrrelser eller overdreven trening i et fortvilet forsøk på å takle det som skjer, men da begynner også sirkelen som er vanskelig å komme ut av. Hvis disse "medisinene" blir borte, kommer nemlig følelsene frem igjen...
En annen ting jeg ser er på veg til å bli "medisin" er å spre frustrasjonen ut til alle andre på nettet.
Men husk! Også de sterkeste følelsene går over, mens det som blir skrevet blir stående igjen. Selv om du sletter når ting har roet seg, kan du ha ødelagt mye for andre mennesker...
Jeg har aldri lagt skjul på at jeg får hjelp til å "få livet mitt på beina igjen", og jeg føler meg utrolig takknemlig som har fått bli med på et kurs som tar for seg akkurat dette med " Indre medfølelse"/Self-compassion. Programmet bygger på Kristin Neff's forskning og Christopher Germers kliniske erfaringer på området. Jeg har prøvd mye forskjellig, men dette er noe som faktisk gir meg indre ro og som jeg tror kan hjelpe meg på sikt.
Foreløpig øver jeg meg på å kjenne igjen følelser og tanker som kommer i dagliglivet, som stress, bekymring, og selvkritiske tanker, og bare der er det er mer enn nok å ta av. (som denne lille episoden med brente fingre) Jeg prøver rett og slett å bli kjent med reaksjonsmønsteret mitt slik at jeg skal kunne møte det vanskelige som kommer med vennlighet, støtte og aksept, fremfor å dømme, kritisere og "mobbe meg selv" fordi jeg ikke får til ting bra nok. (Nok et eksempel på hvordan vi ville snakket annerledes til et barn eller et annet medmenneske enn til oss selv.. ;-) ) Noen vil kanskje tenke at dette er egoistisk og selvsentrerende, men for meg handler dette om indre trygghet når ting blir vanskelig, at jeg kan akseptere svakhetene mine som en del av det å være menneske, og ikke minst at jeg skal klare å "romme"alt som har skjedd på en slik måte at jeg også kan klare å komme ut i jobb og sosialt liv igjen selv om ting er som de er.
Jeg skal derfor fortelle om en liten opplevelse jeg hadde under en av øvelsene.
Temaet var "oppmerksomt nærvær", og vi fikk utdelt en kopp med snø. Øvelsen gikk ut på at vi skulle holde en snøklump i hånden i 3-4 minutter, vi ble instruert underveis for å huske hva vi holdt på med, og vi skulle være oppmerksomme på hva som skjedde. Hvordan er det å sitte med snø i hånden i noen minutter, rett og slett..
En ting må jeg si før dere eventuelt prøver dette selv..IKKE gjør det dersom du er ømfintlig for kulde! For dette er kaldt og det er vondt!!!
Ja, jeg fikk virkelig kjenne på hvordan en snøklump forandrer seg når den får varme fra hånden, hvor kald den er mot huden, hvor utrolig vondt det blir inni hånden og ikke minst hvor enkelt det ville være å slippe den for å unngå smerten. Der satt vi altså en gjeng med ulike kamper i livet og skar grimaser på grunn av litt snø i en hånd.. En effektiv og morsom øvelse på mange måter, og for meg fikk den en dobbelt betydning. Det forteller jo også litt om at tankene vandrer selv om man prøver å fokusere på noe helt konkret.
Jeg sammenlignet smerten i hånden med den smerten jeg hadde gått med de siste ukene fordi lengselen og savnet etter Nathali har vært veldig tungt å bære. På samme måten som isen verket i hånden min, verker det i hjertet. Det er vondt, men jeg klarer ikke få det bort uansett hvilke tanker jeg bestemmer meg for å tenke.
Jeg visste jo at det var forskjell siden jeg bare kunne slippe isklumpen, men jeg bestemte meg for å holde ut. Det var da jeg oppdaget hva som hadde skjedd...
Jeg synes fremdeles det er skummelt å åpne opp døren til de tyngste tankene og følelsene, men denne gangen våget jeg å åpne døren på gløtt for å "se" og føle smerten noen minutter for så å lukke igjen. Alt dette skjedde med hjelp av en isklump i hånden og en rolig stemme som hjalp oss å holde ut til øvelsen var over.
Og vanndråpene som traff gulvet?
De ble et viktig bevis på at klumpen faktisk ble mindre når jeg tilførte varme. Kanskje det samme gjelder klumpen i hjertet? Isåfall fikk disse dråpene et navn...tårer..
Med dette vil jeg ønske deg et fin søndag, og håpe at du kan finne noen gode tanker til deg selv dersom du strever med noe. Jeg håper du kan finne motivasjon til å ta sjansen selv om du ikke tror det virker. Hvis det er vanskelig kan du jo se for deg at det er jeg som forteller deg det. Jeg dømmer ikke eller sier at du ikke er verdt noe. Du og jeg er mennesker, vi gjør mange feil og tabber, og det er en av de tingene vi har felles...
Men ikke glem at vi har mye godt i oss også!!
Varm klem fra Bente
(Jeg kom plutselig til å tenke å¨at jeg har skrevet om dette temaet tidligere også i Ta vare på deg selv.. Det må jo bare bety at jeg lærer noe nytt og viktig fremdeles :-)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar