Translate

torsdag 11. desember 2014

Vær god...

Kjære deg...


Jeg vet ikke når noe blir en føljetong, men jeg sitter med en følelse av at det kanskje er det jeg har startet på nå.
Det kan ta lang tid mellom hvert innlegg, men i dag tok det lang tid å kjøre hjem siden det ble viktig for meg å få skrevet ned det jeg hadde opplevd mens jeg ennå kjente på følelsen.
Jeg har nemlig noe å fortelle deg som leser, og jeg håper du kan sitte igjen med noen gode tanker etterpå.
Når jeg skrev i forrige innlegg at jeg ville lete etter de gode medmenneskene rundt meg, var ikke det noe jeg bare fant på der og da, for deretter å glemme det like fort. Tankene er fremdeles der, og i dag fikk jeg virkelig oppleve hvordan man kan styre oppmerksomheten mot det man ønsker å fokusere på.

I dag hadde jeg med Natt (hunden) til byen. Jeg hadde lyst til å rusle rundt og se gater og butikkvinduer pyntet til jul. Det kunne vært en helt vanlig tur, men isteden ble det en tur som gjorde enormt inntrykk på meg, og jeg fikk kjenne på deilig glede, sinne og litt tristhet i løpet av 2 timer.
Årsaken til at alt var annerledes, var nok at jeg fokuserte på menneskene rundt meg. Jeg ville rett og slett sjekke ut om det stemte at jeg kunne velge å se etter de menneskene som ga meg noe godt på en eller annen måte. Jeg ønsket å bli sett, og jeg ville vise andre at jeg så dem også. Dette var et bevisst eksperiment, og jeg forberedte meg på at jeg kunne gå hele turen uten at noen la merke til meg.
Sånn ble det ikke...
I løpet av turen passerte jeg mange, og jeg fant det jeg leitet etter i 4 (!!) av dem. Vet ikke om det var tilfeldigheter, men alle var menn...
Første jeg traff var en hunde-elsker som lurte på hvilken rase Natt er. Han er spesiell, så jeg er vant til at folk spør. En koselig prat med en hyggelig mann. Dette var i begynnelsen av turen, så jeg var sikker på at disse fine menneskene jeg leitet etter, var overalt. Det var de sikkert også, men de var så opptatt med alt annet. De løp omkring med fulle bæreposer, stresskofferter og musikk på ørene. Jeg var forberedt på at det ville være sånn på torvet, og tillot meg å kjenne etter hva det gjorde med meg. Jeg tenkte på de ensomme menneskene som ser at alle andre har nok med sitt, og kjente jeg ble trist. Heldigvis rakk ikke denne følelsen feste seg så godt, for jeg ble "reddet" av to eldre menn som snudde seg mot meg og sa hei med store tannløse smil, ansikter preget av tøft liv og poser fylt med helt andre ting enn julegaver. De gode, varme smilene og de snille øynene tilhørte to av "byens løse fugler". De syntes jeg hadde en flott hund, men sa at det så ut som jeg frøs og jeg måtte komme meg hjem i varmen så jeg ikke ble syk. Det var det de var opptatt av... De viste omsorg for meg, og jeg følte det langt inn i ryggmargen. Det var en fantastisk god følelse og den ble nok forsterket av at det var jo akkurat slike medmennesker jeg leitet etter. Jeg fant 2 av dem!!! I ettertid skulle jeg ønske at jeg kunne fortalt dem hva de gjorde for meg, men jeg tror de skjønte endel allikevel...
Hvor ofte legger du merke til mennesker som går forbi deg i byen? Selvfølgelig legger vi ekstra merke til de som har et utseende som tiltrekker oss, eller ser annerledes ut, men utenom det tror jeg ikke vi tenker så mye over det. Men..legger du merke til "byens løse fugler" og synlige rusmisbrukere? Kommer det flere tanker da, og hvordan tenker du om disse menneskene? Er du en av dem som ser en annen veg og later som du ikke ser dem, eller er du en av dem som smiler og sier hei.
Jeg tror nok de fleste ønsker å si at de møter dem med respekt, men det gjelder ikke alle. Jeg vet at det finnes mennesker som viser med hele seg at de ikke liker det de ser, eller den de ser. Jeg vet ikke sikkert om det var noen av disse jeg møtte, men det skjedde noe som fikk meg til å tro det...

Jeg er absolutt ingen rusmisbruker, men i dag fikk jeg en følelse av at noen trodde jeg var det og det gjorde noe med meg.Grunnen til at noen reagerte er nok ganske enkel, og når jeg fikk tenkt meg om, kan det hende jeg kunne tenkt det samme hvis det var noen andre.
Jeg hadde gått rundt i nesten 2 timer og satte meg ned på en benk slik at Natt også skulle trene på å sitte rolig og se på mennesker som gikk forbi. Jeg frøs, og tok han på fanget så han kunne gi meg litt varme. Og der satt vi...ei dame med sixpence-lua godt nedover ørene, jakka opp til nesetippen og med en skikkelig bastardhund i fanget på en benk i gågaten.
Jeg tenkte ikke over at det kunne være rart før jeg begynte å legge merke til de som gikk forbi oss. Hva var det som gjorde at jeg plutselig fikk en følelse av at noen mennesker bevisst så en annen veg, at blikket de ga meg ikke handlet om kjærlighet og medmenneskelighet, men mer likegyldighet og kanskje usikkerhet. Hvorfor følte jeg meg plutselig så ensom og betydningsløs? Jeg hadde da ikke gjort noe galt...eller hadde jeg det? Hva trodde de om meg???
Jeg vet ikke helt hva som skjedde men plutselig ble jeg sint. Jeg ble sint på vegne av de menneskene som møter dette hver dag. Jeg ble sint på de menneskene som forteller hvor flinke de er til å gi til andre i julen, men som ikke tør å møte blikket til den som trenger det mest, og jeg ble sint på meg selv fordi jeg kan oppføre meg på akkurat samme måten mot andre mennesker...
Alt jeg opplevde mens jeg satt der handlet om mine observasjoner av andre, mine tolkninger av blikkene og mine konklusjoner. Jeg snakket ikke med en eneste en av dem, så jeg aner ikke om de i det hele tatt registrerte at jeg satt der, men tankene og følelsen fortalte meg at de så ned på meg som menneske...(fornuften "snakket til døve ører" i dette øyeblikket)
Det jeg vet helt sikkert er at alle tankene var et resultat av det sterke møtet med de to eldre mennene som antagelig er noen av disse som blir sett ned på av omgivelsene. Og de fortjener absolutt ikke å bli behandlet slik av andre.
Av alle menneskene jeg møtte på turen, var det disse to som ga meg mest varme, glede og omsorg. Det var ikke dem som har de "vanlige A4 livene" med jobb, juleforberedelse og gavekjøp. Det var to som ga av det de hadde i seg selv, og det var den aller beste gaven jeg kunne få...
Utseende fortalte om et utfordrende liv, men blikket og smilene viste to varme medmennesker.
Hvem den siste personen var??
Tro det eller ei, men det var også en mann som antagelig lever et veldig tøft liv. Det var ikke mer enn et hei og et lite skjevt smil, men etterpå tenkte jeg: Hvem smilte først tro? Han eller jeg?

Grunnen til at jeg måtte skrive dette, er fordi jeg fikk en skikkelig lærepenge selv, og de menneskene som gjorde så inntrykk på meg fortjener virkelig å bli sett av andre også.
Dersom du har lest alt jeg har skrevet, håper jeg at det dukker opp i tankene neste gang du møter en person som lever et annerledes liv enn deg.

Det kan faktisk være slik at de som har minst, er de som gir mest...

Varm klem fra Bente

ps.."blunkingen" til Natt er et resultat av at jeg tok over 30 bilder i full fart. Ikke noe galt med øyet, men et morsomt øyeblikks-bilde ;-)

tirsdag 9. desember 2014

Den som leter finner...

Kjære deg...


Det er rart hvordan noen tanker bare setter igang noen nye fordi man stopper opp og sorterer litt underveis. Dette innlegget er et resultat av det forrige jeg skrev,(Vegen videre..) fordi jeg har brukt mye tid på å fundere på hvilke gode ting vi kan fokusere på fremover. Vi vet at det ikke dukker opp av seg selv, og vi har snakket mye om hva vi ønsker å oppleve. Resultatet av noen av disse samtalene ble at vi faktisk kunne tenke oss en liten campingvogn slik at vi kan komme oss litt bort de gangene det er veldig tungt å være hjemme, eller trenger å få påfyll av nye gode opplevelser.

Det er kanskje ikke så enkelt for andre å tenke at det kan være veldig slitsomt og vondt å ha alle bildene, minnene og tomheten rundt seg, men de stundene som savnet er enormt, kan bildene forsterke de vonde følelsene. Når vi tenker på alt det gode vi fikk oppleve sammen, er bildene gode bevis for at vi hadde den smilende og nydelige jenta sammen med oss.
Vi trenger å ha Nathali rundt oss, men noen ganger er det godt å være et sted som er helt nøytralt, der hun er mer tilstede i hjertet. Bilder og ting kan bli veldig triggende siden de forteller tydelig at hun var sammen med oss en stund, men nå er hun et annet sted...

Det var når vi kjente på dette behovet for å komme litt vekk innimellom, at tanken på campingvogn dukket opp.Når kravene var definerte begynte vi å kikke etter hvilke muligheter som finnes på markedet. Da åpnet det seg en helt ny verden for meg som jeg ikke ante eksisterte, og jeg gjorde en oppdagelse som handlet om mye mer enn jakten på en liten campingvogn...

Når man retter oppmerksomheten mot noe spesielt, skjer det noe med bevisstheten vår. Vi klarer ikke fokusere på mange ting samtidig, og vi foretar valg ut ifra hva tankene våre forteller oss. Jeg tenkte mye på campingvogn, og plutselig så jeg dem overalt. De stod innpakket i hager, bortgjemte og ensomme i skogen, men også omgitt av lys og folk på campingplass. Jeg ante ikke at det var så mange som hadde det, for jeg har igrunnen aldri brydd meg om å se etter det.

Det er dette som resulterte i den store oppdagelsen som jeg nå ønsker å bruke bevisst i eget liv. Jeg erfarte så tydelig at det jeg var opptatt av og fokuserte på, resulterte i at jeg også så omgivelsene med andre øyne. Det føltes som at jeg helt automatisk zoomet inn det som var viktig slik at det ble mer tydelig, mens det andre rundt ble mer diffust. Jeg holdt nok på med dette noen dager før jeg ble bevisst på det, men da begynte jeg også å tenke over hvilke andre ting jeg gikk og tenkte på.
Påvirker disse tankene oppmerksomheten min i like stor grad uten at jeg egentlig er klar over det? Hva er jeg opptatt av, og hvordan påvirker det ting jeg ser rundt meg?
Jeg vet at førjulstiden får frem mye misunnelse og utilstrekkelighet fordi man ser så tydelig hva andre har og hva man mangler selv. Hvis det er det jeg er opptatt av når jeg drar til byen eller ser på tv, er det også disse menneskene jeg ser. Jeg vet ingenting om dem, men blikket og følelsene finner dem...

Hvis jeg skal overføre erfaringen med å "se campingvogner overalt" til noe jeg kan bruke i dagliglivet, må jeg også bli bevisst på hva jeg er opptatt av og ønsker å fokusere på. Det er vanskelig å forholde seg til all vellykketheten, forventningene og familiehøytiden, men jeg kan velge å tenke at det er slik handelstanden og ukebladene ønsker å påvirke oss. Hvordan ville jeg reagert dersom alle sammen kom og ringte på døren min og ville selge de samme tingene? Jeg hadde nok sluttet å åpne døren, og det kan jeg også gjøre ved å sette egne grenser for hva jeg ønsker å fokusere på.

Men hva kan jeg gjøre isteden?


Når jeg begynte å tenke etter, dukket det opp et kort, men nydelig øyeblikk der en eldre mann foran meg i kassakøen snudde seg rundt og pratet til meg. Han skulle kjøpe en advent-stjerne til sin gamle mor på sykehjemmet, men hadde oppdaget at naboen hennes heller ikke hadde noen. Mannen syntes det var så trist, så han kjøpte to stykker...en til sin gamle mor og en til naboen.
Det var bare noen få ord, men følelsen jeg gikk ut med fra butikken kan kanskje hjelpe meg med å finne riktig fokus. Jeg vil lete etter de menneskene som møter blikket mitt, som gir meg et lite smil eller som av en eller annen grunn ser ut til å trenge å bli sett eller smilt til. Jeg vil lete etter medmenneskene som er rundt meg.
Jeg kommer sikkert til å kjenne på skuffelsen av å bli ignorert eller oversett, men jeg kan bruke erfaringen min som en bekreftelse på at dette er helt greit.

Kanskje jeg ikke møter dem i morgen eller dagen etter, men jeg vet at de er der, og det er opp til meg å fortsette letingen til jeg finner dem!

Siden det er så mye fokus på julen overalt, vil jeg sende en spesiell tanke til de som sliter nå.
Husk: Julen er en avgrenset tid, og når den er over kommer hverdagslivet tilbake til oss alle.
For noen er det trist, for andre er det trøst...

Varm klem fra Bente