Etter mange dager med sol og varme har jeg tatt en liten tur inn igjen. Jeg er ute så mye som mulig, for jeg kjenner at solen gjør noe godt med både kroppen og tankene. Det kjennes ut som tankene blir litt lettere å håndtere når jeg har mer lys og plass rundt meg. Noen vil nok si at jeg flykter, men det er en god flukt å fokusere på alt som skjer i hagen. Jeg kan stoppe en vond tankerekke ved å følge med på en liten sommerfugl, eller jeg kan studere tegningene på ryggen til en liten bille. Jeg koser meg når jeg luker bort ugress og ser frem til at vakre blomster skal fylle tomrommet. I hagen min er også drømmene tilstede, og den forteller meg at jeg garantert vil oppleve noe godt om ikke så lenge...Jeg lengter enormt etter å kjenne at livet er godt å leve og at dagene fylles med glede og håp.
Utfordringen min er at det er jeg selv som må sørge for at dette kan skje. Jeg har innsett at det ikke er mulig å oppnå dette ved å sitte å vente, eller skyve ansvaret over på andre mennesker.
Når dagene er ekstra tunge er det vanskelig å finne løsningene selv, og det er lett å skule mot andre og bli misunnelig. Påsken ble en tid der jeg kjente veldig på dette siden jeg følte at alt handlet om hvor lykkelige alle var som familie. Jeg tok en pause fra fb, for jeg merket at jeg ble trigget av alle bildene og statusoppdateringene. Jo mer jeg så av lykkelige familier, jo mer ulykkelig ble jeg.
Jeg skjønte det ikke til å begynne med, men når jeg begynte å tenke kritiske tanker, dvs når jeg så på disse bildene som "skrytebilder", begynte varsellampen å blinke rødt.. Jeg reagerte rett og slett på å se at folk smilte, koste seg og var lykkelige, og det var forferdelig vondt.
Jeg vil jo gjerne at alle skal ha det godt og at de er tilstede for hverandre. Bloggen fokuserer også på hvor viktig jeg synes dette er, så jeg burde være overlykkelig over å se så mye glede og kjærlighet på en gang.
Men hvorfor hadde det da motsatt effekt?? Hvorfor satt jeg ikke å smilte når jeg så fine bilder av glade foreldre og barn? Hvorfor la folk ut så mange bilder..det hadde vel holdt med noen få? Var de virkelig så opptatt av å vise frem sin vellykkede familie???
Jeg merket selv at det føltes feil, og fikk dårlig samvittighet for at jeg tenkte disse tankene. Hvordan kunne jeg komme ut av det?
Jeg øver hele tiden, og har blitt flinkere til å si : "STOPP, Bente!! Hva handler egentlig dette om? De tankene som kommer..er det fornuftige tanker eller er det følelsene som snakker?
Dette er en sorteringsjobb som krever at jeg er ærlig mot meg selv, og summen av alt som dukket opp samlet seg i en sterk og dyptliggende følelse...Lengsel.
Ordet lengsel brukes ofte i sammenhenger der vi ønsker oss noe, ser frem til noe eller savner noe spesielt. Vi bruker det ofte, og tenker kanskje ikke så mye over hvilke følelser det beskriver. Vi tenker på hva vi lengter etter, men hvor ofte har du tenkt over hva du egentlig kjenner når du sier det? Hvor dypt tør du gå i deg selv?
Jeg har ingen problemer med å si at jeg lengter etter ting så lenge det ikke stikker dypt.
Nå har jeg oppdaget hvor sterkt det kan beskrive en følelse som påvirker hele meg, og jeg ser hvor mye det farger hvordan jeg ser på resten av verden.. Det er min personlighet, mine erfaringer og mine tanker som forteller meg hva jeg mener om det jeg ser og hører. En annen person ville tolket det på sin måte.
Jeg har lett for å glemme dette og trenger stadig påminnelser.
Jeg tror alle mennesker har en eller annen form for lengsel inni seg som det er vanskelig å snakke om. Kanskje vi ikke vet det engang, for vi har aldri kjent skikkelig etter og følt kontakt med selve kjernen. Vi føler at vi mangler noe, eller har en indre uro som vi ikke helt klarer å sette ord på.
Vi prøver å fylle livene våre med jobb, aktiviteter og mennesker i håp om at de skal gi oss det vi mangler, men når vi blir alene kommer lengselen snikende frem igjen. Vi kan holde den på avstand en stund, men før eller seinere får den tak i oss.
Den er en del av oss og det nytter ikke løpe fra den. Vi kan faktisk ikke løpe fra oss selv uansett hvor mye vi trener...
Jeg skjønner nå at lengsel er en del av kjernen som er lagret innerst i et menneske. Den er der og hvert enkelt individ opplever den forskjellig. Den er en del av vår egen grunnverdi, og vi lengter etter balanse og en følelse av helhet.
Jeg tror alle har en lengsel etter noe, men det er ikke alltid vi tenker at den er grunnen til at vi lever som vi gjør. Man kan lengte etter å bli sett som en verdifull person, men tror at løsningen er å kjøpe en verdifull bil. Man kan lengte etter oversiktlig og trygg økonomi, men bruker pengene på lotto i håp om å vinne. Noen lengter etter frihet, mens andre bare lengter etter en person å dele livet med. Jeg tror også det sitter mange enslige pappaer rundt omkring som lengter inderlig etter barna, og som fyller tomrommet og savnet med å jobbe.. Det er først når man tør være ærlig ovenfor seg selv at man finner ut hvor dypt lengsel sitter i oss, men det er også da man forstår at det kan finnes andre måter å møte utfordringene på.
Jeg har gått igjennom en tøff prosess der jeg har vært nødt til å sette ord på vanskelige og vonde følelser, men jeg ser nå at jeg har blitt bedre kjent med meg selv. Nå ser jeg bedre hva som er den egentlige årsaken til mye av det jeg tenker og gjør. Jeg tåler mer, jeg dømmer mindre og jeg tror ikke at "det perfekte livet" er mulig å oppnå for noen mennesker...
Med disse tankene i hodet har jeg tatt en ny gjennomgang av alt det jeg reagerte på i påsken.
Det er rett og slett merkelig... Nå er det ikke vondt på samme måten. Nå ser jeg mennesker som er like glad for å se solen og blomstene som meg. Jeg ser glade barn som smiler mot foreldrene og jeg ser at folk koser seg fordi de er sammen som en familie og er langt borte fra jobb og stress.
...akkurat slike bilder jeg kunne lagt ut selv for å dele gleden, smilet og de gode øyeblikkene med andre...
Jeg håper dette innlegget kan være en liten påminnelse om at uansett hvor misunnelig eller sjalu vi er på det andre har, så er det ikke sikkert at vi egentlig vil ha det samme allikevel...
Kanskje det er flere enn meg som kan finne hjelp i å kommandere seg selv til å stoppe opp og sjekke hva dette egentlig handler om. Det er faktisk ganske spennende å oppleve sitt eget liv på denne måten, for det blir veldig tydelig at kropp, sjel og sinn er sammenfiltret i en og samme person...nemlig DEG!!!
Jeg håper du får en fin helg.
Husk...det nærmer seg sol og sommer!!
Klem fra Bente
