Translate

fredag 21. februar 2014

Størst av alt er kjærligheten..,

Kjære deg...

Akkurat nå skulle jeg ønske jeg kunne se deg i øynene og få takke deg for at du er sammen med meg. Det er veldig spesielt å skrive til noen jeg ikke vet hvem er, men det føles godt. For meg er alle like viktige.
Jeg ønsker at du skal føle at du kan være deg selv når du leser. Jeg håper at dersom du ser ditt eget liv med "mine øyne" vil du kanskje oppleve at du er sterkere enn du (og andre) tror.
Min blogg er fri for reklame, og jeg har ingen fasit på hvordan du får et godt og vellykket liv.
Jeg skriver om at livet faktisk ikke er så enkelt som noen lurer oss til å tro, og jeg grubler veldig over hvordan jeg kan løse utfordringene i det livet jeg faktisk eier og lever selv. Jeg ville nok kommet på mye "riktigere" løsninger dersom jeg skulle fortelle andre hva de burde gjøre, og på en måte gjør jeg jo det, men jeg håper du skjønner at jeg "famler meg frem" sammen med deg.
Jeg forteller små historier fra det virkelige livet, og jeg er ikke en av dem som går gjennom det på en rød løper.

Disse dagene er fryktelig tunge siden vi må forholde oss til det døgnet vi mistet Nathali for 2 år siden. Vi har jo vært forberedt, men vi gruet oss veldig. Noen som leser dette vil kanskje tenke at 2 år er lenge å sørge og at jeg ikke bør "dyrke sorgen" lenger nå. De mener det sikkert godt når de sier at jeg bør komme meg videre i livet, fokusere på det som skjer og tenke fremover.
Det er nettopp det jeg gjør...Jeg går videre i livet hvert eneste sekund. Alle som lever gjør det!! Noen ganger trenger vi å stoppe opp og bruke litt tid for å finne ut hvilken retning vi skal gå, men vi slutter ikke å leve av den grunn.
Jeg bruker bloggen til å fortelle folk hvordan jeg jobber med å forholde meg til alt som har skjedd og hva som skjer underveis i prosessen fordi jeg vet det finnes mange som ønsker, men ikke klarer å snakke om det. Jeg får veldig god hjelp, og når jeg  forstår at jeg har opplevd et alvorlig traume og får forklaring på reaksjonene, gir det trygghet og jeg tør å vise hvem jeg egentlig er.
Traume betyr det samme som sår eller skade og jeg vet det er mange som lever med store sår og skader i sjelen som har kommet av ulike årsaker. Det kan være usynlig på utsiden, men det kan gå dypt og være smertefullt. Jeg håper at åpenheten min kan føre til at noen av disse sårene kan få stell og behandling slik at de kan heles...

Målet mitt med å gå videre i livet er ikke å "komme over det som har skjedd". Det har faktisk skjedd, og det har forandret meg for alltid. Det er umulig å være upåvirket, og jeg vil alltid ha Nathali med meg.
Noen ganger snakker jeg om ting som skjedde før hun døde, mens andre ganger snakker jeg om at hun ikke er sammen med oss mer. Jeg er redd for at jeg plutselig skal få en reaksjon der livet raser sammen fullstendig, men så lenge jeg klarer å prate om henne har jeg en viss kontroll. Jeg er veldig redd for at hun skal bli borte...
Jeg snakker om Nathali fordi hun alltid vil være datteren vår og hun er en stor del av livet og tankene mine fremdeles. Det er jo ikke alt jeg snakker om som er vondt.  Lytteren derimot kan sitte med egne tanker og høre at jeg snakker om jenta som er død og borte for alltid, og at jeg sørger.

Men nå har jeg tenkt litt på noe...

Hvis dine barn flytter langt vekk og aldri har tid til å prate, eller hvis kjæresten din jobber i utlandet der det er dårlig mobildekning... Ville det ikke være naturlig at du også snakket om dem og kjente på savnet og fraværet? Er man ikke like glad i dem selv om man ikke kan snakke sammen hver dag?
De som har opplevd en skikkelig forelskelse vet hvordan det føles når man må være fra hverandre. Ingen god følelse, og tankene lever sitt eget liv. Vi teller dager, ser på bilder, drømmer og lengter bare etter å se hverandre igjen. Midt oppi alt kjenner man en følelse av tilhørighet og visshet om at man er glade i hverandre uansett avstand.
Hvordan er det mulig når man er på helt forskjellige steder, ikke ser hverandre, ikke kan prate og ikke kan være nær hverandre.
Hvis du tenker etter...hvordan kjennes denne følelsen ut?

All erfaring viser at når man planlegger å møtes igjen ser vi frem til det og tar det som en selvfølge med mindre det er kansellering av fly på grunn av uvær, at det dukker opp noe viktig eller andre uforutsette hendelser. Vi er forberedt og takler det meste, men vi tør ikke tenke på det som virkelig er viktig. Vi blir redde av å tenke tanken, men vi har faktisk ingen garanti for at de kommer hjem igjen.
Vi tror, håper og ønsker det...
Jeg synes det er godt å tenke på at jeg fremdeles har Nathali med meg i livet, men på en annen måte enn før. Jeg liker å beskrive følelsen som at hun har flyttet langt, langt vekk, og jeg føler at hun har det bra. Jeg vet ikke sikkert om jeg noen gang får se henne igjen, men jeg tror, håper og ønsker ...

I mellomtiden kan jeg ofte føle på savnet og kjærlighetssorgen fordi vi er så langt fra hverandre, men hjertet er heldigvis ikke avhengig av teknologi. Det forteller meg alt jeg trenger å vite...
Jeg vet det finnes mennesker som sliter med å tro at de skal få møte sin kjære igjen, eller som ikke tror i det hele tatt. Uansett håper jeg at mine tanker kan gi deg håp om at det er mulig å tenke på noe godt underveis selv om man kanskje må vente lenge for å se om det stemmer.
Tiden frem til det skjer må leves som et "avstandsforhold". Det er lov å snakke om dem, det er lov å savne og det er lov å fremdeles være glade i dem.

           Så blir de stående, disse tre: Tro, Håp og Kjærlighet
                      Men størst blant dem er Kjærligheten.

Som dere vet leter jeg ofte etter små og gode øyeblikk.
Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk det for meg at jeg måtte rette på en syringrein som så skjev ut, men under den lyste det en liten skatt.
Innimellom døde blader stod det en liten stemorsblomst og lyste mot meg.
Samme dagen som Nathali reiste fra oss dukket det opp en liten vårblomst som smilte...


Jeg ønsker å dele denne stemorsblomsten med deg fordi den kanskje kan fortelle deg noe godt også...




                                                           Klem og gode tanker fra Bente






8 kommentarer:

  1. Du er så klok, reflektert, varm og god!! Og myye mer... Jeg må lese alt du skrive sakte, for å la det synke inn. Det er utrolig sterkt å lese. Du er så flink til å sette ord på alt, på det vonde og smertefulle, like mye som det vakre og gode som finnes. 2 år er ingenting. Sorg har ingen oppskrift, og sorg teller ikke år... Jeg synes du kjemper deg igjennom sorgen din på en fantastisk god måte, som du i tillegg DELER så FINT med oss andre!!! <3 Ingen må la deg tro at du må skynde deg videre.. Du gjør virkelig så godt du kan, men du tenker ikke bare på deg selv engang. Du inkluderer alle rundt deg, og alle som leser dine vakre og sterke beskrivelser om det smertefulle og ubegripelig vonde det er å miste sitt eget barn... Ord kan nesten ikke beskrive den smerten det må være, men det gjør du!!! STERK er du!!!! <3 Det er så sant, så sant også; et traume er jo som et sår eller en skade... Og den smerten kan ingen forstå uten selv å ha opplevd hvordan det må være. Jeg er så glad du får hjelp til å forstå, og sette ord på din smerte, kjære Bente. Du gir så mye av deg selv <3 Du er et fantastisk menneske <3
    Du inspirerer meg :)
    Varm klem til deg også, fra Linn :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære gode Linn. Tusen takk...Nå ble jeg veldig rørt, men også veldig takknemlig. Det gjør veldig inntrykk å motta så enorm støtte fra deg. Det blir litt rart også, for det viser seg at det man selv ofte ser på som en svakhet, nettopp er det andre ser som en styrke. Vi andre har mye å lære av deg og vi bør bli flinkere til å sette ord på de sterke sidene vi ser hos andre mennesker. Du har fått meg til å tenke over verdien det gir å være raus mot andre, Linn.... Takk for det. <3 Klem

      Slett
  2. Hei ! Har fulgt bloggen din en stund men aldri lagt igjen en kommentar. Jeg er mamma selv og til felles med deg har jeg morshjerte. Det du har opplevd kan ingen forstå før de opplever det . Jeg blir veldig ydmyk og du får meg til å forstå hvor enormt heldig jeg er som har barna mine i live. Det er ingen selvfølge! Livet er urettferdig og kan ramme hvem som helst brutalt. Det får meg også til å bruke tid på det som betyr noe og mindre på det som ikke gjør det. Jeg har ikke bare hatt medgang i livet men også motgang og jeg har erfart at kjærligheten har bært meg gjennom alt. Størst av alt er kjærligheten. Det er helt sant ! Guds kjærlighet til meg og kjærligheten det gode som bor i alle mennesker om vi bare lar den slippe til. Motgang er universalt ingen unngår det selv om noen får mer av det enn andre. Slik er det jo. Ingen sorg uten glede. Alt har sin motpol. Sorg er prisen man må betale for å ha vært glad i noen. Er sikker på det finnes en vei videre uansett hvor hardt en er rammet og jeg synes du Bente går den veien så beundringsverdig fint. Du viser stort mot og styrke og har truffet mitt hjerte. Den vakre blomsten du fotograferte er et kjærlighetstegn til alle som vil ta imot. Jeg vil avslutte med et sitat av Harry Blomberg: fo

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære deg.
      Tusen takk for at du postet ordene dine...de gjorde veldig inntrykk på en god måte. Jeg har lest det flere ganger, og det setter igang mange tanker. Når du forteller at du velger å bruke tid på det som betyr noe, og at du virkelig ser hvor heldig du er som har barna dine...ja, da blir jeg veldig glad. Jeg skriver ikke for at folk skal synes synd på meg, eller gi andre dårlig samvittighet. Jeg skriver fordi jeg ønsker at folk som leser skal få "åpnet øynene skikkelig", og virkelig kjenne etter hvor heldige de er. Når jeg leser det du skriver, skjønner jeg at du er en av den som "ser" og opplever ditt eget liv. Det medfører jo mer nærhet til gode og vonde opplevelser, men det er som du sier, alt har sin motpol. Jeg håper flere leser kommentaren din, for det er så viktige ord. Det er mye av grunnen til at jeg blir glad når andre kommenterer. Folk har opplevd forskjellige ting i livene sine og jeg er en av dem som blir inspirert av andres tanker og erfaringer. Tusen takk. Og ja..Kjærligheten er enormt sterk, og vi får styrke ved å dele den med andre. Stor klem fra Bente

      Slett
  3. Sitat av Harry Blomberg: For etterpå vil du forstå at rett før soloppgangen er natten ekstra kald. Men så begynner fuglesangen. Alt godt ønskes deg ! Takk for alt du gir

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette er lagt inn på mobiltlf nå :-)!!! Vakkert og fylt med HÅP...Tusen takk.

      Slett
  4. Det var kjekt å høre Bente. Jeg er også veldig glad i det sitate. Det er fylt med håp ja. Det minner meg også på at noe alltid vil bli avløst av noe annet. Dersom jeg har noen leie tanker eller følelser så vet jeg at ikke de vil vare for alltid. Alt er forbigående og det er en trøst. Flott at vi inspirerer hverandre. At vi våger. Skal innrømme jeg synes det var litt skummelt å poste innleggene over, men er glad for at du satt pris på dem. Ha en fin dag. Varm klem fra Siv

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Siv.
      Jeg er veldig glad for at du torte å skrive til meg. Alle mennesker har noe i seg som er verdt å dele med andre, og du har vært tøff som gjorde det selv om du syntes det var skummelt. Jeg synes det er fint at folk kan være anonyme dersom det føles riktig, og jeg synes det er hyggelig med et navn for de som ønsker det. Så tusen takk for at du er med på å gi blogg-innlegget mer dybde. Klem

      Slett