Translate

lørdag 26. oktober 2013

Livets siste side...

Kjære deg...


I dag lørdag 26 oktober er det " Donordagen".
Organdonasjon er et viktig, men også veldig følsomt tema. Denne dagen har fokus på liv og død samtidig, og dette er jo det mest alvorlige man møter på i livet. Jeg vet at jeg har skrevet om det før, men det har opptatt tankene mine de siste dagene...

Jeg vet hva dette handler om, og det er vel naturlig at jeg gjenopplever alt som skjedde den kvelden og natten vi mistet Nathali. Det vil si.. jeg klarer ikke håndtere eller huske alt, men opplevelsen kommer i doser slik at jeg klarer å forholde meg til det.
De som har greie på traumer sier at kroppen og sinnet ikke slipper til mer enn man kan tåle. Det føles ikke sånn, men jeg vet samtidig at det ligger veldig mye på vent som kommer når jeg er klar for det. Kanskje det bare er små øyeblikk med flashbacks og bilder eller det er overveldende følelser som bare varer og varer. Trøsten er at de roer seg til slutt...
Når jeg skriver om det her, føles det nesten som det blir litt mer ufarlig. Det er noe av det som er så bra med å dele ting med andre. Når jeg leser etterpå skjønner jeg at jeg har overlevd denne gangen også.

I februar skrev jeg innlegget "Fra Hjerte til Hjerte". http://hjertevennbha.blogspot.no/2013/02/fra-hjerte-til-hjerte.html
Her forteller jeg om at Nathali var organdonor sammen med ordene til et foreldrepar som har et barn som trenger hjerte. Dette er et veldig spesielt innlegg som betyr enormt mye for meg, og jeg blir like rørt hver gang noen sier at det har fått dem til å tenke og si ja til organdonasjon. Jeg kan ikke fortelle om Nathali uten å fortelle hele historien hennes...også slutten. Dersom noen ønsker å dele innlegget videre blir jeg veldig takknemlig.

Jeg liker historier som slutter godt, og jeg har en tendens til å la være å lese siste siden i en bok dersom jeg skjønner at den bare er trist. Jeg har ikke lyst til å sitte igjen med de tankene etterpå. Det kan godt skje mye dramatikk underveis, men slutten bør være god på en eller annen måte.
Vi opplevde fantastiske år sammen med Nathali. Vi opplevde enormt mye godt, men hadde også utfordringer i livet vårt. Et vanlig liv med mange kapitler.
Forskjellen på vårt liv og andres, er den siste siden. En brutal og forferdelig slutt på en nydelig historie om en liten familie. En slutt man skulle ønske man kunne forandre, eller i hvert fall skrive et lite kapittel til der ting ble bra.
Jeg kan ikke gjøre om slutten og få henne tilbake, men jeg kan faktisk la tankene sørge for at livet hennes har fått en fin avslutning, og jeg vet at hun vil like den...

Nathali ønsket selv å være organdonor dersom hun skulle dø fra oss. Jeg sitter ofte og lurer på hvorfor denne samtalen kom bare få mnd før hun døde, men jeg er veldig takknemlig for at vi hadde snakket sammen om det, og jeg kan fremdeles se for meg at hun sitter på den høye stolen og smiler. For henne var dette noe av det flotteste man kunne gjøre for et annet menneske. Hun ville ha svar på alt, og syntes det nesten var magisk at det gikk an. Nå husker jeg faktisk noen av ordene hennes..
"Tenk på de legene da, mamma.. De må være de flinkeste i hele verden som kan gjøre dette!!!... "og tenk på de som venter på at de skal dø, og så får de nytt hjerte og blir helt friske isteden. Når man er død, så har man jo ikke bruk for det så da må det jo være bra å gi det til noen som trenger det..."
Hun fortalte det til besteforeldrene og venner, og var enormt stolt av at hun visste så mye om disse tingene, og at hun ville redde andre dersom hun døde.

Hun hadde et naturlig forhold til døden siden hun opplevde at dyrene hennes døde. Vi hadde verdige begravelser for både høner, kyllinger og katt. Hun ville bli dyrlege, og visste at dette var noe hun ville møte på. Noe av det hun var opptatt av, var at de ikke hadde det vondt, og at de sikkert hadde det  veldig morsomt oppe i dyrehimmelen.

Det er kun personer som dør av hodeskader forårsaket av ulykker, blodpropp eller hjerneblødning som er aktuelle donorer.
Dette er jo dødsfall som kommer veldig brått, og derfor er det er så viktig å tenke på dette når livet er normalt. Man vet aldri når det kan skje, så jeg oppfordrer de som leser dette til å gjøre noe med det I DAG som er donordagen. Ta stilling, og fortell det til dine nærmeste... Det er mange stands rundt omkring i Norge i dag, så det er mange donorkort som får nye eiere...
Jeg tror at mange ville tenkt og snakket mer om dette dersom det også var mulig ved alvorlige sykdommer som man dør av. Da kunne man forberedt seg sammen med den det gjaldt, og man kunne snakket masse om det som en avslutning på livet. Slik er det dessverre ikke.
Jeg har også ofte tenkt på de menneskene som opplever å miste noen brått i for eksempel en ulykke, men som allikevel ikke kan donere. Det må være vondt å vite at personen ønsket å "gi livet videre", men ikke fikk muligheten.
På den ene siden er det bra at det er så få som dør på denne måten, men for de som venter på livsviktig organ er det snakk om liv eller død om denne personen eller pårørende har valgt å si ja...Heldigvis viser det seg at de fleste sier ja!!

Donorkort (eller app på mobiltlf) er fint å bruke for å åpne opp og snakke om temaet. Har man skaffet seg et slikt kort ( gratis på legekontor og apotek) må man skrive opp navnet og tlfnr til to pårørende. Ved å informere disse sørger du for at de vet at du har sagt ja til å være organdonor. Når de da blir spurt om den dødes syn på donasjon, slipper de å tenke egne tanker. De trenger bare å si : Ja, jeg vet at han/hun har sagt ja. Dersom det ikke har blitt snakket om, må de tenke hva personen ville ønsket selv eller hva man tenker er riktig. Vi satt med en følelse av at vi sørget for at Nathali fikk det som hun ønsket, men som foreldre føltes det også veldig riktig.
Det er samtidig veldig viktig for meg å si at dette kortet ikke er avgjørende for saken.. Det er et hjelpemiddel og synlig bevis på hva man ønsker. Det er jo ikke alltid man har det med seg, og derfor er det utrolig viktig å fortelle de rundt at man har tatt dette standpunktet.

Noen ganger tenker jeg mye på hva som ville være best av det verste... ville det vært bedre at vi visste at hun hadde en medfødt tynn årevegg og at den antagelig vil sprekke en eller annen gang og kunne være forberedt, eller er det godt at vi var totalt uvitende alle sammen...
Vi har sluppet veldig mye smerte, og Nathali hadde et friskt og godt liv den tiden hun var sammen med oss.. De som venter på et livsviktig organ har smerten, usikkerheten og håp/håpløsheten med seg i livet hele tiden.

Vi snakker ofte om hvordan dette ville vært dersom vi ikke hadde snakket om det på forhånd, dersom omstendighetene var mer brutale og dersom vi hadde vært uenige. Hadde vi sagt ja, eller hadde vi sagt nei der og da fordi vi ikke taklet spørsmålet fordi vi var i sjokk og ikke klarte å tenke en eneste fornuftig tanke. Det viser seg at de aller fleste sier ja. Jeg tror mye av skepsisen ligger i uvitenhet, og utryggheten for at det ikke blir gjort nok i behandlingen dersom man sier ja. Vår opplevelse er at alt som var mulig ble gjort for å redde livet hennes. Det var ikke tvil om at vi hadde mistet henne. Man får ikke dette spørsmålet før personen er erklært død (hjernedød).
Først da tar man stilling til det...
Det er bra at pårørende blir spurt personlig fremfor at det blir laget et donor-register. Det er viktig at man får muligheten til å få spørsmålet fra en person som også kan gi svar på de spørsmålene som måtte dukke opp. Mange er veldig opptatt av at det bør være register man kan melde seg inn i, men for oss var den personlige oppfølgingen det som gjorde det til den verdige avslutningen det faktisk ble...

Alle visste at jenta vår var død, men respekten og verdigheten de viste henne og oss på sykehuset gjorde at vi satt med en følelse av at dette var noe høytidlig og vakkert midt oppi alt det grusomme.

Når vi etterpå fikk vite at transplantasjonene hadde gått bra og at 7 barn får leve takket være henne...ja da gråt vi også....
                                 Siden donasjon skjer anonymt, synes jeg disse silhuettene passet bra...            

Jeg føler at dette må bli siste siden i Nathali sitt liv her på jorden...
"Etterordet" vil hele tiden bli fylt med nye ord, der er det ingen avslutning...

Kroppen er borte..
Livet er gitt videre til andre..
Men sjelen din er alltid sammen med meg...

Jeg håper jeg har klart å fortelle om dette på en måte som bidrar til at du som leser det sitter igjen med en følelse av at dette temaet ikke er farlig å snakke om... Kan vår historie og opplevelse hjelpe folk til å ta standpunkt og føle stolthet over at de velger å si ja til å gi livet i gave til noen som trenger det dersom de dør...da er jeg sikker på at Nathali smiler og takker deg...


Lurer du på noe om Organdonasjon finner du de fleste svarene her: http://www.organdonasjon.no/  eller på fb siden: https://www.facebook.com/organdonasjon?fref=ts

Takk for at du tok deg tid til å lese...

Mange blogger har såkalte "giveaway" der de gir bort noe fint.
Dagens gave fra meg vil derfor være:
Når jeg dør, ønsker jeg å gi bort organene til en som trenger dem... "I give you my heart"

Klem fra Bente


torsdag 10. oktober 2013

Vennskap på prøve..

Kjære deg...

Det kan ta litt tid mellom hvert innlegg, men det skyldes at jeg ikke ønsker å legge ut ting bare for å "produsere".  Jeg må kjenne at jeg kan stå for ting 100% og det må komme fra hjertet, ikke bare fra noen tastetrykk.

I dag har jeg gått rundt og tenkt mye. Mange gode tanker, men også noen som har utfordret meg veldig.
Jeg har tenkt på vennene mine...

Jeg har hatt bursdag, og denne dagen kjente jeg på en dyp, dyp takknemlighet for å ha så mange varme og flotte mennesker i livet mitt. Det er en vanskelig dag, siden jeg kjenner ekstra på savnet av tegningen og klemmen som alltid kom på morgenen, sammen med "Gratulerer med dagen, Gamla"!!
Takket være alle hilsenene fikk jeg pauser med gode øyeblikk. Jeg kjente en enorm støtte, tilstedeværelse og varme fra folk rundt omkring.
Det er lett å kjenne denne gleden over vennskap når man opplever slike øyeblikk, men hva med de andre dagene. Hvem er vennene mine i hverdagene?

Når denne tanken kom, satte det i gang en stor prosess i hodet mitt. Jeg spurte meg selv om hvem som er vennene mine. Hvorfor spurte jeg ikke: Hvem jeg er vennen til?
Hvem ser på meg som en av de nærmeste vennene, og hvorfor??? Hva er det ved meg som gjør at de faktisk velger å ha meg som en viktig brikke i livet? Hvilke kvaliteter er det de setter pris på?
Og ikke minst...  Er jeg tilstede for dem når de trenger meg?

Jeg tror nok at alle kommer til et punkt i livet der man kjenner på følelsen av å ha blitt sviktet når man virkelig trengte det som mest. Jeg har opplevd det, og det er vondt, veldig vondt... Jeg har også følt sorg fordi jeg har måttet innse at noen jeg trodde ville stille opp var fullstendig fraværende. Man sier gjerne at det er i motgang og krise man ser hvem som er de virkelige vennene, og det er jeg enig i. Det er da man virkelig ser hva folk er i stand til å gi til andre, på samme måten som man kjenner fraværet. Man ender opp med tanker som kan være veldig vonde. Hvorfor har de ikke tatt kontakt når de vet at jeg har det vondt?

Jeg kunne fortsette i denne tankerekken og synes synd på meg selv, men så skjedde det noe som forandret alt. Jeg begynte å tenke på hva jeg gjorde for vennene mine. Klarer jeg å gi dem noe, slik de gir av seg selv til meg? Har jeg vært tilstede og gitt av meg selv, eller har jeg sviktet når de har trengt meg mest? Hvilke situasjoner kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde alt for å være en god venn for en som trengte meg?
Det er ikke noen god tanke å måtte innse at jeg også har sviktet. Noen ganger har jeg bevisst holdt meg unna fordi det har blitt for vanskelig å håndtere, mens andre ganger har jeg rett og slett å tatt den enkle "jeg er her hvis du trenger meg" og håpe at de selv tar kontakt. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gi av meg selv, for alle har nok et ønske om å være den som stiller opp og bidrar. Det har nok vært mer at jeg ikke helt har visst hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si eller at jeg ikke har prioritert og satt av tid til å ta kontakt.
Når man går igjennom store kriser, er det naturlig at man ikke klarer å være tilstede og støtte andre. Man har mer enn nok med å klare dagene. Men hva med de årene før alt skjedde.. hvor var jeg da? Når jeg var full av energi på jobben, tok utfordringer på strak arm og hadde en flott familie. Jeg vet det nå. Jeg hadde nok med eget liv da også. Jeg hadde en veldig viktig jobb, jeg ville være sammen med familien, jeg var sliten, eller et eller annet som sikkert var fryktelig viktig der og da..
Jeg skulle vært flinkere til å se de rundt meg, fortalt dem at jeg så dem og spurt om hvordan de egentlig hadde det... Det kan koste både tid og tilstedeværelse, men nå vet jeg at det ikke finnes noe mer verdifullt man kan gi til en annen person.
Er det er derfor noen har falt fra på vegen? Har avstanden mellom oss vært der lenge før krisen skjedde, men jeg har ikke merket det? Har jeg vært så opptatt med eget liv at jeg ikke fanget opp de stille signalene? De er lettere å overse enn de store omveltningene som dødsfall, sykdom, skilsmisse og andre kriser. Når de store tingene skjer føler man at man ikke har noe valg. Man føler at man bør bry seg, men vet ikke på hvilket nivå man er i vennskapet. Jo lenger man tenker over hvordan man skal gripe det an på riktig måte, jo vanskeligere blir det å ta kontakt...og til slutt har man "sviktet"...
Etter å ha tenkt gjennom dette, er jeg ikke så sikker på at folk har sviktet meg slik jeg har tenkt tidligere. Utfordringen har rett og slett blitt for stor for vennskapet vårt...

Ok, så har jeg fått denne erfaringen...man skal ikke ta venner for gitt!!! Man skal passe på dem som virkelig betyr noe, og sørge for å være en god venn for dem.
Jeg har ingen problemer med å ramse opp alle de tingene som gjør at enkelte personer betyr enormt mye for meg, men jeg må også prøve å la dem få samme opplevelsen med meg. Jeg ønsker at de skal oppleve glede sammen med meg, men også at jeg kan holde rundt dem når de har det vondt. Jeg ønsker at de skal kjenne at jeg virkelig bryr meg om dem, og jeg ønsker at de skal kjenne trygghet i at de kan stole på meg når de trenger å prate om hvordan de egentlig har det. Jeg ønsker at de skal være glade for at de har meg som venn.
Hadde jeg fått disse tankene når livet var enklere, kunne jeg nok tatt meg sammen og skjerpet meg. Når man lever i krise blir man veldig egoistisk, og mye av livet dreier seg om det man tenker på. Et vennskap tåler de utroligste ting, men man må sørge for at den andre personen også får påfyll underveis. Blir vennskapet enveis der man bruker den andre til å få ut alle de vonde følelsene, tror jeg det blir tappet sakte men sikkert. Jeg vil gi vennene mine gode ting også. Det er godt at noen holder rundt meg og trøster, men jeg ønsker også at de skal le og ha det gøy sammen med meg, at de skal slappe av og at de skal føle at de får påfyll av energi. Jeg ønsker ikke tappe dem. Jeg vil at vi skal dele vonde, men også gode tanker og opplevelser...


For meg er det ekte vennskap...

Håper at det fremdeles vil komme noen flotte høstdager som du kan oppleve sammen med en venn...

Stor klem til deg fra Bente