Translate

mandag 29. juli 2013

Det gode øyeblikket...

Kjære deg...

Endelig kom sommeren vi har lengtet så etter...Ikke sikkert at alle har opplevd den voldsomme varmen, men alle har visst opplevd dager med sol hvis man skal tro landets største aviser.
Jeg har hatt ferie og kjenner at det har vært utrolig godt. Ja, jeg kan faktisk si med hånden på hjertet at dette har vært gode dager. Det føles litt rart å si det, men jeg har tenkt veldig mye og jeg har kommet frem til at jeg har lov til å si dette uten å føle at det er galt.

En dag jeg lå på brygga og kjente at solen stekte, saltvannet tørket og kroppen slappet av, tenkte jeg at livet ikke var så verst. Jeg likte den gode følelsen av sommer. Disse tankene varte i noen sekunder, kanskje minutter, men så kom de andre og tok over. Nathali skulle vært der med meg...
Sånn er livet mitt. Tankene kommer og går hele tiden. Når jeg opplever gode eller morsomme øyeblikk, kommer også tanken på at vi skulle opplevd dette sammen...

Denne gangen klarte jeg å tenke litt videre...Jeg kunne tenke at Nathali var der sammen med meg og delte denne gode følelsen. Jeg har henne alltid med meg i hjertet, og dette øyeblikket ville jeg oppleve sammen med henne i tankene og følelsene.

Jeg tillot meg derfor å kjenne etter hva som var godt, og tenkte at jeg delte det med henne..."Kjenn så godt solen varmer, Nathali. Kjenn lukten av sjøen og hør på måkene. Hør bølgene som skyller over steinene. Kjenn hvor avslappet og rolig mamma er nå..."
Hun visste jo hvor mye jeg lengtet etter sol og varme, og hvordan slike gode dager påvirket meg.

Slik lå jeg og delte inntrykkene med henne i tankene. Jeg har sagt det før, men det skjer mye i hjertet mitt når jeg opplever slike ting. Det føles som om det roer seg ned, blir mer åpent og rommer mye kjærlighet. En kjærlighet jeg er nødt til å plassere et sted, siden den ikke blir borte selv om hun ikke er her sammen med oss. Den er der like sterk, og den trenger å bli gitt til henne. Når jeg legger hånden på hjertet blir det veldig konkret, og jeg føler at jeg gir, hun tar imot og gir meg tilbake.

For noen kan nok dette virke veldig rart, og jeg skjønner godt at ikke alle forstår hva jeg prøver å si. Alle som opplever sorg og savn eller har store utfordringer i eget liv, har sin egen måte å tenke og reagere på. Jeg har min, og for meg er dette en måte å overleve på.
Jeg finner ro i å føle at jeg har jenta mi sammen med meg fremdeles.

Andre finner fred i å tenke at etter man er død er det slutt på alt. Vi er forskjellige, og det er utrolig viktig å respektere at andre mener noe annet!
Vi kan være enige om at vi tenker forskjellig, og ingen kan si 100% sikkert at den andre tar feil. Den dagen jeg dør selv, vil svaret komme. I mellomtiden velger jeg det som kjennes mest riktig ut. Det skader ingen andre siden jeg lar det være en personlig trøst til meg selv
Det ville være veldig vondt om noen prøvde å overbevise meg om at jeg tar feil. At det jeg føler er tull og tøys, og at alt kan forklares på en fornuftig måte. Det ville føles som at noen fjernet støtten jeg trengte for å stå oppreist.
Jeg ønsker derfor å si følgende...Vær så snill å la den som har mistet noen få lov til å tro det de vil, og la dem få muligheten til å finne indre ro. La dem få velge om de tror på at det finnes mer etter døden, eller om alt er ferdig i det øyeblikket man forlater denne verden. Jeg har møtt mennesker som har funnet ro først etter at nær person er død, så det finnes mange årsaker til at folk tenker som de gjør.

Uansett hva man tenker om dette...
Jeg er helt sikker på at dine tanker om dette, er tanker som føles riktig for deg.
Hold fast ved dem og vit at det som gir deg ro i hjertet er det som holder deg oppe når livet blir for tungt...

Denne gangen vil jeg gi en klem med følelse av sommer...
                                                                         Hilsen Bente

tirsdag 2. juli 2013

Ta vare på minnene...


Kjære deg...

 

Sommeren skal visstnok være godt igang, men jeg venter fremdeles på den sommeren jeg opplevde som  liten. Da var det alltid varmt, solen skinte og svabergene var gode å ligge på etter å ha badet hele dagen.
Ting var annerledes da... Det er vel slik et barn opplever ting. De gode opplevelsene blir lagret og blir til minner man kan ta frem når man blir voksen. Jeg skjønner nå hvor heldig jeg er som har minner fra en trygg og god barndom. Det er det dessverre ikke alle som har, men jeg skulle ønske at de også kunne finne den gode følelsen de hadde når de opplevde et slikt sommer-øyeblikk... Denne følelsen kan ingen ta ifra oss uansett hva man opplever.
Minner kan være så mye..Det kan være slike øyeblikk der man bare kjenner en  følelse som sprer seg i kroppen, men minnene kan også bare sitte i hodet og tankene. Man vet hva man har opplevd, fordi man husker det. Minner kan være gode, men de kan også være forferdelig vonde...

I går gikk jeg gjennom mange minner...både i tanker, følelser,lukter og ting som hadde sin historie.
Vi ryddet bort mer fra rommet til Nathali...

Alle sier at man skal ta vare på de gode minnene, men hvordan gjør man det? Man husker mye, man har bilder og filmer, og man snakker med andre om ting man opplevde sammen. Dette er det man som regel tenker på med å ta vare på minnene.
Før vi rørte noe som helst på rommet til Nathali, tok vi bilder. Mange bilder av hele rommet, men også av alle småtingene hun hadde pyntet med, og rotet som gjorde at det var hennes rom. Jeg tar også bilder dersom jeg finner noe spesielt som jeg ønsker å huske, men som vi sikkert kommer til å kaste en annen gang. Nå vet vi at vi når som helst kan se på dem og vite hvordan det så ut. Man blir veldig redd for å glemme...

Når det kommer til ting er det kanskje lettere å tenke: det er jo bare en ting..det kan da ikke være nødvendig å spare på det?
For folk på utsiden kan denne tanken virke naturlig. For oss som har mistet noen, er tingene mye mer enn bare en gjenstand. (og dette kan nok gjelde like mye dersom noen blir forlatt av andre årsaker som feks samlivsbrudd..)
Alle har nok opplevd å tenke: Åh, den minner meg om...og så kommer både tanker og følelser helt av seg selv.
Dette er grunnen til at rydding av rommet til Nathali er en lang prosess...jeg må forholde meg til alle minnene som dukker opp, og de er både gode og vonde.


Jeg opplevde at jeg satt og smilte når jeg fant noe ekkelt,seigt slim på en boks.
Hun kalte det for "prompe-slim" fordi det laget en veldig ufin lyd når hun klemte det sammen. Når jeg satt med dette i hånden og hørte den samme lyden, kunne jeg føle at hun stod bak meg, laget disse lydene og holdt på å le seg ihjel..."Mamma, du må ikke gjøre sånn..det er IKKE pent"!! Ja, vi hadde mange diskusjoner på hvorvidt det var fornuftig å bruke pengene på dette... Nå har jeg helt andre tanker rundt det. Det nydelige smilet og den hjertelige latteren hennes. Jeg savner latteren så inderlig, men nå følte den allikevel.
Det er ikke store avstander mellom smil og gråt, og derfor er det en fryktelig slitsom og tung prosess.        

Vi har tatt dette veldig gradvis, og over lang tid fordi det har vært riktig for oss. Vi har sortert i mange omganger, og kjent på hva tingene gjør med oss. Noen ting er det helt greit å pakke ned eller kaste, mens andre må være der lenger.. Andre som er i en slik situasjon kan føle at det er bedre å fjerne alt med en gang fordi det er altfor vondt å ha tingene synlig. Noen må overlate hele prosessen til utenforstående, mens andre  klarer ikke fjerne noenting, og lar alt stå..

Vi er forskjellige, og jeg vil at folk skal få en forståelse for hvor vanskelig dette kan være. Det er viktig for meg å presisere at jeg forteller om det som føles riktig for oss. Dette er ikke en mal for hvordan det bør gjøres. Jeg ønsker at folk skal føle støtte i at jeg sier at de må kjenne etter selv hva som kjennes riktig ut, ikke gjøre noe fordi de tror det er riktig ift andre sine tanker og meninger. Jeg ønsker også å nå ut til de menneskene som er rundt, slik at de kan føle at de forstår litt mer, og kan være en støtte underveis. Det er helt naturlig å sørge underveis i prosessen, men tillat deg også å tenke de gode tankene som de små "uviktige" tingene kan gi deg...
Noen av disse små tingene vi egentlig ikke tenker over, kan nemlig være små skattekister som har tatt vare på vakre og morsomme minner...

Jeg skulle virkelig ønske at jeg kunne sendt noen varme solstråler til hver og en...Kan ikke garantere, men det er alltid lov å håpe...

Stor klem fra Bente