Translate

mandag 27. mai 2013

Livets sti...

Kjære deg...

Nå skulle jeg egentlig gått ut og gjort alle de tingene som står på listen, men det får bli etter jeg har skrevet...
Jeg tok en liten "time out" og kjente etter hva som var viktig for meg akkurat nå. Nå er det viktig å skrive, og jeg får heller ta på regntøyet og gå ut når tankene har roet seg. Jeg vil tro at de fleste kjenner seg igjen i at ting kverner og kverner rundt i hodet. Man gjør ting, men er ikke tilstede i det man gjør...

I går gikk jeg tur med hunden rundt et nydelig vann. De har laget en turløype som er tilrettelagt for alle.Til og med en person i rullestol kan få oppleve dette vakre landskapet. Det var en flott tur som satte igang mange tanker.  
Som jeg har skrevet tidligere, bruker jeg mye "bilder" for å få klarhet i tankene. Denne gangen ble det stien som hjalp meg...

Jeg begynte å tenke på livet mitt som den stien jeg gikk. Når man stopper opp og står helt stille, ser man bare det som er rundt akkurat i det øyeblikket.  Jeg så den flotte stien et stykke fremover. Jeg så skogen som omringet den, og jeg så vannet som lå der fremme. Alt dette lå foran og ventet på meg.
Men så ser jeg at stien svinger...Jeg vet ikke om den blir smalere, bredere, mer ulendt eller stopper. Jeg ser bare den lille "biten av livet" som er akkurat nå, akkurat der jeg er. Det som kommer etterpå, vet jeg ingenting om...

Når jeg snur meg rundt, ser jeg også en bit av stien jeg har gått. Forskjellen er bare den at jeg vet hva jeg har passert. Jeg kan ikke se hele veien, men jeg vet hvor jeg har gått. Jeg vet hvor den var bred, hvor den ble smalere. Jeg vet hvor det var oppover og nedoverbakker, og hvor jeg gikk over små broer. Jeg visste hvor det var mye folk, og hvor jeg hadde gått alene. Som livet mitt...

Men nå stod jeg altså stille og kjente etter...
Jeg vet hvordan livet mitt har vært hittil. Jeg har gått skritt for skritt og erfart underveis. Når jeg ser meg tilbake nå, er jeg glad for at jeg ikke har sett hele stien. At jeg bare har sett en liten bit om gangen. Jeg visste ikke hvilken grusom opplevelse som lå og ventet i det fjerne...Heldigvis.

Jeg vet det er mange som lever et liv der de vet at noe vondt ligger og venter på dem et sted der fremme.Jeg tenker på mennesker som er syke, og de rundt dem. Mennesker som vet at de lever i dag, men som vet at livet vil bli kortere enn de ønsker. Eller...man tror man vet, og forbereder seg på det verste.
Noen mennesker får et lenger liv enn man hadde trodd, mens andre opplever at det tar slutt når man begynte å føle håp. De vet ikke om det er rundt den neste svingen, eller om man må gå langt før det skjer.
Jeg kan føle på frykten de har ved å hele tiden bekymre seg for hva og når ting vil skje. De vet at det kommer, men ikke når...

Jeg stoppet opp og klarte å tenke at jeg er glad jeg ikke vet hva som venter meg. Jeg har nok med å se det jeg har rundt meg nå. Jeg kan alltid snu meg rundt og se de gode årene vi hadde sammen med Nathali.
De blir aldri borte. Men jeg kan også velge å snu ryggen til det mest smertefulle og se på det jeg har rundt meg eller se fremover. Det smertefulle blir heller aldri  borte, men jeg kan rette blikket mot noe annet. Noe som er godt å se på.

Det øyeblikket i livet jeg opplevde når bildene ble tatt...

Jeg gikk ikke alene. Når jeg stoppet opp måtte jeg også ta imot kjærlighet fra Natt.
Navnet hans var det Nathali som bestemte. Nathali og Natt...
Han gikk sammen med meg hele tiden, på samme måten som familie og venner.
Familien har gått sammen med meg hele veien, og venner har gått deler av den. Jeg har også funnet egne stier der jeg kan gå helt alene...

Jeg håper at jeg kan gi videre noen av disse tankene til deg som leser. Det er lov å sette ned tempoet noen ganger og kjenne litt etter hva man har opplevd i livet og hva man ønsker skal skje. Kanskje det kan gjøre at du kan legge noe bak deg, at du kan kjenne det livet du lever akkurat nå og at du kan ta det som venter foran når det kommer...

Det er fremdeles opphold, så nå skal jeg ut. Så gjenstår det å se da, om jeg rekker det.
Uansett har bekymringen ligget der hele tiden mens jeg har skrevet. Jeg har igrunnen tenkt igjennom og planlagt hele dagen nå mens jeg har skrevet om å leve i øyeblikket...
Vi mennesker er rare...

Ønsker å sende en ekstra varm tanke og klem til de menneskene jeg har skrevet om her. De som strever med å forholde seg til all usikkerheten, og frykten for at man ikke får oppleve morgendagen. Både den som er syk og menneskene rundt. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere skal finne ro et lite øyeblikk. En liten "time out" der dere kan føle at dere lever nå, og at de vonde tankene om framtiden blir borte.

Bare et lite øyeblikk....

Klem fra Bente

( I det øyeblikket jeg trykket publiser, kom det noen solstråler inn til meg...Tenk: Så mye bekymring til ingen nytte.)


mandag 20. mai 2013

Når ordene blir borte...

Kjære deg..


Nå når solen og varmen satte inn og overmannet meg, ble det også ganske rolig i tankene.
Det har vært veldig godt med noen dager der jeg har klart å forholde meg til, og håndtere det som dukker opp.
Nathali sa at:"mamma flytter ut i hagen om våren, og kommer inn igjen til høsten"
Det stemmer...Hagen og blomstene er ren terapi og medisin for meg. Jeg leter etter det vakre, og kjenner en forventning når frøene spirer og knoppene er i ferd med å åpne seg..Jeg føler at livet mitt også fylles med gode opplevelser når jeg rusler rundt i hagen. Jeg trenger ikke store minneverdige opplevelser..jeg nøyer meg med gode "her og nå-øyeblikk".

Har vært ute i hele dag, men har hatt mange tanker som ikke har sluppet taket. Jeg har tenkt så utrolig mye på noen mennesker som nå sitter med dyp sorg over å ha mistet noen som var helt spesielle..noen som ikke skulle forlate dem nå..
Jeg kjenner det dypt, dypt i hjertet mitt, og jeg skulle ønske jeg kunne gjort noe for å lindre smerten. Men det kan jeg ikke...
Jeg kan støtte dem, men jeg kan ikke ta bort alt det vonde eller sørge for at de får tilbake personen de elsker så høyt. Jeg vet hva de sitter i, og kjenner at egen opplevelse når det gjelder sjokk, uvirkelighet, smerte og dyp fortvilelse gjør at jeg føler meg maktesløs jeg også.
Man må bare fortelle at man kjenner på sorgen sammen med dem, at de ikke er alene og at man bryr seg.

Den siste tiden føler jeg at det er mange som har mistet nære familiemedlemmer brått og uventet. Tror det kommer av at jeg føler mye mer når jeg hører om det. Jeg kjenner det i hjertet, og det gjør mye med meg.
Jeg vet at dette er deres sorg, lengsel og savn, men jeg er overbevist om at den dagen man åpner hjertet fullt og helt for slike følelser så kommer empatien, omtanken og støtten også fra hjertet. Det er mer enn bare ord.

Det føles rart å skrive dette innlegget rett etter det forrige. Da skrev jeg om alt det gode jeg har opplevd fra menneskene rundt meg i tiden etter at vi mistet Nathali. Hvordan man kan møte mennesker i dyp sorg.
Nå er jeg plutselig en av dem som skal trøste, finne de rette ordene og gi styrke og håp til noen som opplever å miste noen brått og fullstendig uventet.
Jeg finner ikke de "rette ordene" jeg heller, men jeg håper inderlig at de jeg finner er nok til at de føler omtanken, støtten og medlidenhet.

Dette ble et innlegg om å føle seg maktesløs...Jeg er visst en helt normal person i møtet med noen som har mistet nært familiemedlem. Ordene blir borte...

Men jeg vet nå at det viktigste er å se dem, ta del i sorgen og fortelle at man bryr seg om dem.

Det er dette de fantastiske menneskene rundt meg har vist og lært meg...

Vil gi en ekstra god klem til de det gjelder, og dere skal vite at jeg tenker veldig mye på dere nå.

Jeg håper dere andre også tar imot en
Klem fra Bente


lørdag 11. mai 2013

Når tanker blir til ord...

Kjære deg...

Jeg har spurt meg selv mange ganger om hvorfor jeg skriver blogg, og i dag fant jeg svaret...
Jeg har et ønske om å nå ut til folk med min historie slik at de kan tenke de vonde tankene sammen med
meg, men også dele de gode øyeblikkene.

Jeg vet nå at åpenheten har ført til at man tør å snakke om et vondt tema, samtidig som man føler takknemlighet over å ha sine nærmeste hos seg. Det er godt å tenke på at andre tar et lite stopp i livet og tenker over hvilke verdier de har rundt seg. Ikke bare menneskene, men alle de fantastiske små øyeblikkene som samler seg sammen til et liv. 
Ditt liv...

Jeg ønsker også  at den som har kjent på dyp sorg vil kjenne seg igjen i mine tanker om sorgens landskap.
Håpet er at vi forstår hverandre og kan finne trøst. Jeg har funnet mye støtte i å snakke med andre som har opplevd det samme, og det viser seg at selv om man sørger og savner på forskjellige måter, er det mye likt allikevel. Når man har kjent på de samme tingene, er det mye som ikke trenger å sies med ord...man føler og kjenner det.

Men jeg ønsker også å gi noe til folk som kjenner følelsen av maktesløshet ved å oppleve at noen de er glade i mister noen.
Jeg håper de har fått noen gode tanker etter møtet med meg, og at de kan kjenne trygghet i at de vet litt mer.  At de føler at det de gjør er bra nok i en vanskelig situasjon.
Når jeg tenkte disse tankene, slo det meg hva som ville være et vakkert resultat av denne blogg-skrivingen..

Det ville være at en person som var i dyp sorg fikk høre disse ordene fra en som hadde lest det jeg har skrevet:

Kjære  ............

"Jeg vet du har det vondt, og jeg sørger sammen med deg.
Jeg kan ikke forstå alt, men etter at jeg leste en blogg til ei dame som hadde mistet datteren sin, tror jeg at jeg skjønner litt mer av hvordan du har det nå...
Jeg vil du skal vite at jeg vil gå den tunge veien sammen med deg. Det er vondt, men vi skal ta ett skritt om gangen. Du bestemmer tempoet.. 
Jeg vil gå sammen med deg når alt er svart og skummelt som natten. Du skal slippe å gå alene i mørket. 
Når dagene lysner vil jeg føle gleden sammen med deg. 
Jeg tror ikke sorgen og lengselen er mindre selv om du smiler og ler. Jeg vet at du trenger de gode øyeblikkene for å kunne møte de vonde dagene..
Sammen med meg kan du sørge slik det er naturlig for deg. Jeg vet at det ikke finnes noen fasit på riktig måte å sørge på. Jeg vet at sorgen går i bølger, og jeg har redningsvest til begge to. 
Jeg vil støtte deg i motbakkene og hjelpe deg når du ønsker å gi opp, men vi skal også se etter de gode øyeblikkene langs veien.
Jeg kommer ikke til å gi deg opp, men ønsker du å være i fred respekterer jeg det. Men vit at jeg venter på deg...
Jeg vet at du gråter fordi du lengter og savner alt som var, men også fordi dere aldri vil oppleve fremtiden sammen. 
Jeg vet også at sinnet er helt normalt når livet er så urettferdig. Det er lov å være sint..
Jeg vet at du alltid vil elske din kjære, og jeg skal lytte når du ønsker å dele opplevelser og minner.
Jeg er sammen med deg selv om du føler deg ensom nå.
Jeg har ikke dårlig tid....Det er ingen tidsfrist på sorg, men jeg vil følge med for å passe på at dersom den setter seg fast og du ikke klarer å håndtere den selv, ja da vil jeg være med deg for å be om hjelp...
Selv om du ikke ser meg, skal du vite at du er hos meg i tankene og hjertet. I tillegg kommer jeg til å oppsøke deg for å forvisse meg om at du spiser, får handlet det du trenger og klarer deg gjennom de vonde dagene. 
Rett og slett fordi jeg er glad i deg!"


Dette var tanker som kom når jeg begynte å skrive..
Man husker jo ikke alle disse ordene, men bakgrunnen for hele blogg-innlegget var denne meldingen fra min nære og gode venninne Aud:

"Hei Bente, Hvordan har du det i dag? Jeg fikk brått tanker om deg....så håper du vet hvor jeg er om du trenger meg, om jeg kan være der for deg. Klem

Det Aud ikke visste, var at jeg hadde begynt på et blogg-innlegg som handlet om hvor vondt det er å rydde et rom fylt med minner....
Det ble et helt annet innhold, og jeg er dypt takknemlig for at hun ga meg disse tankene.
Det er også henne jeg kan takke for at jeg skriver...Hun ga meg en bok og en penn i gave fordi hun mente det ville være bra for meg å få tankene sortert og satt ned på papir. Denne boken har jeg med meg og noterer når det dukker opp ting underveis.
Hun er en ekte venn som er sammen med meg selv om jeg ikke ser henne...
Hun har nemlig en stor og viktig plass i hjertet mitt..

Jeg håper med dette at den som leser tenker at dette kan jeg også klare...man må bare lytte til det hjertet ønsker å fortelle.

Varm klem fra Bente

Når jeg skriver om personer her, er det fordi de betyr noe helt spesielt for meg, og de er inspirasjonen til innlegget...
Aina og Aud er kontaktet før publisering :-)

onsdag 1. mai 2013

"Dear Mommy"

Kjære deg..

I dag har jeg kjent at det går mot varmere dager. Sommeren er ikke her ennå, men lengselen gjør at jeg er mye ute. Jeg prøver å kjenne på de små tegnene.
Etter å ha fått hjelp fra psykiatrien en stund, har jeg lært en viktig ting...Oppmerksomhetstrening.
Det å faktisk oppleve hva som skjer, ikke bare la det passere.

Jeg elsker å sitte på trammen med en kaffekopp, og lene meg godt inntil stolpen.
Jeg lukket øynene for å kjenne etter hva som skjedde når jeg bare følte og registrerte hva som skjedde i livet mitt der og da...

Solen er gjemt bak en sky- jeg teller sekunder til den kommer frem. Jeg VET den vil dukke opp!
Jeg kjenner at strålene blir sterkere, varmere og de når meg endelig.
Jeg merker det i øynene og på kroppen, men der jeg merker det mest er i hjertet...
Hjertet mitt trenger noe godt nå, og jeg fokuserer på hva varmen gjør med det.
Der er GODT! Det kjennes ut som det får litt mer plass, det åpner opp for en god følelse...

Sitter og bare kjenner...
Solen som varmer, fuglene som synger, og den deilige vinden som stryker over ansiktet mitt i forbifarten.
Den er ikke kald i dag, den bare forteller at den er der og sørger for at jeg får noen tanker som er både gode og vonde på en gang.

Når jeg kjenner slike vindpust, får det meg til å tenke på et dikt som jeg fant like etter at vi mistet Nathali.
Jeg leste om sorg, og overskriften " Death of a child" dukket opp.
Jeg syntes overskriften var vond, men jeg følte at jeg måtte se hva det var.

Dette er det vakreste diktet jeg noengang har lest, og det dukker opp når jeg opplever øyeblikk som i dag.

De små vindpustene er mine symboler på tilstedeværelse og kjærlighet fra Nathali..

Jeg er fremdeles ikke glad i overskriften, men siden det er det forfatteren ønsker, må det stå.. Jeg kaller det for "Dear Mommy"...



Death of a Child

by Sandy Eakle
Sorry I didn't get to stay.
To laugh and run and play.
To be there by your side.
I'm sorry that I had to die.
God sent me down to be with you,
to make your loving heart anew.
To help you look up and see
Both God and little me.
Mommy, I wish I could stay.
Just like I heard you pray.
But, all the angels did cry
when they told little me goodbye.
God didn't take me cause He's mad.
He didn't send me to make you sad.
But to give us both a chance to be
a love so precious .. don't you see?
Up here no trouble do I see
and the pretty angels sing to me.
The streets of gold is where I play
you'll come here too, mommy, someday.

Until the day you join me here,
I'll love you mommy, dear.
Each breeze you feel and see,
brings love and a kiss from me.





Dette bildet er tatt hos vår gode nabo, og Nathali's "bonus-tante". En person som ga henne fantastiske
opplevelser sammen med alle dyrene, og som det var stas og godt å komme til. Tusen, tusen takk, Ingvild...




Denne gangen legger jeg også med en sang som har en helt spesiell plass i hjertet mitt..


"Dust in the wind" med Kansas. 






Klem og gode ønsker for morgendagen fra meg til hver og en av dere...