Translate

lørdag 23. februar 2013

Når de mørkeste dagene lysner....





Noen ganger føles det umulig å finne de positive tingene i livet...De er der, men man finner dem ikke uansett hvor mye man leter.
Når disse dagene kommer, er det kanskje like greit å prøve å tenke at sånn er det nå... jeg må bare komme meg gjennom time for time, eller minutt for minutt uansett hvor smertefullt det er. Jeg har mer enn nok med det, og orker ikke tanken på å skulle bruke energien på å finne noe positivt..
JEG HAR DET NEMLIG VONDT, OG DET HAR JEG LOV TIL Å FØLE!
Det kan være en dag, eller mange, men det vil komme en dag som er litt bedre...en eller annen gang...
Merkedager kan være gode, og man gleder seg til å feire. Når man skal møte de vonde merkedagene som inneholder smerte, lengsel og savn, gruer man seg..

Jeg har vært gjennom slike dager nå, og har derfor ikke skrevet noe. Jeg har ventet på den dagen der jeg klarer å tenke på noe mer enn at jeg har mistet den viktigste personen i livet mitt. Tankene er der fremdeles, men nå har de fått selskap av noen gode tanker innimellom.. Tankene om hvordan jeg klarte å komme gjennom de vonde dagene. Jeg har jo overlevd disse også..men hvordan?

Menneskene rundt oss....det er ene og alene dere jeg kan takke for at jeg nå klarer å skrive om noe godt. Alle de gode menneskene som brydde seg og fortalte at vi og familiene våre ikke var alene med sorgen og savnet.

Vår nærmeste familie har slått ring rundt oss og sørget for at vi aldri har følt oss alene. De har respektert alle avgjørelsene våre, og latt oss få gjøre ting på vår måte..det som føles riktig for oss som foreldre...De har vært tilgjengelige når vi har trengt dem, men har holdt seg på avstand når vi har trengt ro. Alle som mister et familiemedlem sørger på sin måte...I vår familie er alle reaksjoner like riktige..barn kan få lov til å leke og le, voksne kan gråte, eller sørge uten tårer. Uansett reaksjon...ALLE var veldig glade i Nathali, og savner henne.

De som kjenner meg utenom denne bloggen vet at jeg har brukt facebook til å formidle tanker og følelser. Jeg har i utgangspunktet bare venner jeg kjenner, men jeg velger alltid ordene ut ifra at fremmede også kan lese, siden fb har åpnet for å vise hva folk kommenterer til andre.( noe jeg ikke liker.) Ja ,man skal være forsiktig. Det er viktig at jeg kan stå for det jeg skriver.

Vi valgte å gå ut med at vi hadde mistet Nathali nesten med en gang. Det er faktisk blitt slik at folk får greie på ting via sosiale nettverk før det står i avisene.
Vi valgte å fortelle vår historie FØR folk fortalte den for oss.Vi ønsket selv å ha regien på hva som kom ut. Det har vi ikke angret på.
Vi valgte åpenhet og prøvde å fortelle hvor viktig det var for oss at folk torte å møte oss istedenfor å krysse gater, se en annen vei eller unngå oss på andre måter. Jeg har selv vært en av dem som har unngått mennesker i sorg fordi jeg har vært usikker på hvordan jeg skulle håndtere det...Var redd for å si eller gjøre noe galt. Nå vet jeg at dagene ville vært mye verre dersom alle hadde tenkt som jeg gjorde..Det kan være vanskelig å vise takknemlighet og finne de riktige ordene tilbake til folk som viser omsorg og støtte, men en ting er jeg sikker på...Hadde de kunnet se inn i hjertet til den som har det vondt, hadde de sett dyp takknemlighet for å ha blitt sett...
Vi ønsket å strekke ut en hånd for å hjelpe de som syntes dette var vanskelig, samtidig som folk syntes det var tryggere og enklere å møte oss når de visste hva vi tenkte..

Man kan bruke facebook til å skrive mye stygt om folk, man kan mobbe og legge ut bilder som er vonde for andre....Ja, man kan lett utnytte sårbarheten og være slemme. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan gjøre det...
Hva om dette er det siste denne personen leser/ser? Hva om man aldri får muligheten til å si unnskyld?

MEN, man kan bruke det for å si noe godt til folk også...Man kan fortelle at man bryr seg om andre, at man tenker på de som ikke har det så greit..Man kan legge ut et dikt med de nydelige ordene man ikke klarer å finne på selv, eller man kan dele gode minner... Min fb side var full av røde hjerter, varme ord og støtte fra folk som brydde seg. Når man også tenker på at det var vinterferie, varmer det ekstra at folk har tatt seg tid til å bry seg om oss...
Vi opplevde en enorm støtte og omsorg disse dagene...

(Vil presisere at selv om det var bra for oss å bruke fb, er det helt sikkert mange som ikke ville gjort det. Man må kjenne etter hva som føles riktig, og jeg vil anbefale at dersom man er i tvil, er det best å la være...)

Vi trengte ro rundt oss, men takket være sosiale nettverk og telefon, følte vi at alle "kom på besøk" selv om vi ikke orket å ha dem fysisk tilstede.

Vi valgte åpenhet om sorgen vår. Det var skummelt, men nå ser vi at det er det beste vi kunne gjort i vår situasjon.
Nå kjenner vi at folk velger å komme inn den døren vi åpnet opp...
Vi kunne valgt å stenge den og være alene med følelsene og tankene, men da hadde vi ikke fått oppleve hva folk faktisk ønsker å gjøre når de får muligheten......

De ønsker å være med å dele sorgen, savnet og de gode minnene slik at det blir litt lettere å bære for oss, men også for dem selv...Nathali berørte mange mennesker når hun levde, og det er mange flere enn oss som savner, tenker på, og prater om henne....



Modum 2013



Må bare ta med en sms jeg fikk fra min nære venninne og nabo..."Trenger du en klem nå"?
Så enkelt kan man gi enormt med kjærlighet..... Takk, Hilde...

Tusen takk til alle som er tilstede på sin egen unike måte!

Ønsker alle en god lørdagskveld.

Klem fra Bente

onsdag 13. februar 2013

Fra Hjerte til Hjerte.....

Kjære deg...

I dag hadde jeg planlagt å skrive om noe helt annet, men jeg lar hjertet styre denne bloggen...


Stiftelsen Organdonasjon hadde lagt ut et utklipp på siden sin på Facebook, og jeg kjente at det er dette jeg må skrive om i dag.....

Som noen vet, har jeg snakket om at Nathali donerte bort organene sine, og det har vært viktig for meg å fortelle at det faktisk har hjulpet oss litt i sorgen å tenke på hvilken gave hun har gitt til andre.
Vi får aldri tilbake datteren vår, men når jeg nå leser så hjerteskjærende rop om hjelp, vet jeg at Nathali ville ønsket at vi fortalte folk om henne. Nå er tiden inne...

Fra facebook-siden til "Stiftelsen Organdonasjon":

"I dagens Aftenposten tar to fortvilte foreldre med et hjertesykt barn opp et veldig viktig tema..."




                                                     
DETTE GJØR DYPT INNTRYKK:::::


Jeg skrev et innlegg på Facebook-siden til Stiftelsen Organdonasjon i 2012 der jeg fortalte om hvordan det føles å være de som gir...
Dette innlegget fikk over 16000 "liker" i løpet av et døgn, og vi fikk mer enn 800 kommentarer fylt med støtte, varme og kjærlighet. Det gjorde enormt inntrykk på oss, og det er godt å tenke på at mange tok standpunkt etter å ha lest vår historie.

Vi har blitt kontaktet av presse og media, siden folk hadde tipset dem. Men som jeg har nevnt tidligere, så ønsker vi ikke det nå. Vi ønsker å fortelle om Nathali på vår måte, med våre ord og med våre følelser. Hun er først og fremst ungen vår....det at hun var donor og reddet 7 andre barn, er fordi vi mistet henne...

Siden det ble så sterkt for meg å lese det de andre foreldrene har skrevet, legger jeg ut innlegget mitt også nå. Jeg håper inderlig at når dere får våre historier sammen, så skjønner dere hvorfor vi valgte det vi gjorde.....
Da kan man også ta valget selv... Det er frivillig om man ønsker å være organdonor..



Kjære alle dere som er i tvil om organdonasjon.....

Jeg er en av dem som har opplevd hva det vil si å gi liv til andre samtidig som jeg opplevde mitt livs mareritt.
Vi mistet datteren vår for noen mnd siden pga akutt og massiv hjerneblødning.
Vi fikk ikke kontakt med henne, og satte igang livredning veiledet av 113 på tlf.
Hun ble fraktet til Rikshospitalet og der konstaterte de ved angiografi / ct at all aktivitet i hjernen hadde opphørt. Vanskelig å skjønne siden hjertet dunket og hun ble holdt i live av maskiner.

Midt oppi alt kaoset og sjokket, husket vi at vi hadde snakket om organ-donasjon bare mnd i forveien. Da var det snakk om oss voksne, men datteren vår ville også gi bort de friske delene i kroppen dersom hun var død allikevel.....
Da visste vi ikke at dette var en samtale som forandret livet til andre.
Vi visste at dette var riktig, og teamet kunne starte prosessen veldig raskt. Vi ble ivaretatt av noen fantastiske mennesker på barneintensiven hele tiden mens vi var der.

Så enormt mye omsorg, varme og informasjon om hva som skjedde.

Det var ingen i hele verden som kunne reddet datteren vår, men den lille engelen vår på 10 1/2 har reddet livet til 7 barn iflg RH.

Bare hjertet hennes har reddet livet til 3 stk som har trengt livsviktige "deler". Ellers har hun gitt lunger, nyrer og lever.

Grunnen til at jeg skriver dette, er for å fortelle at det er faktisk en ørliten trøst oppi alt det ufattelig vonde å tenke på at det er mange som har opplevd å få livet i gave.....takket være datteren vår..
 

Savnet og lengselen vår er enorm, men når jeg tenker på hvilken følelse jeg ville hatt dersom hun kunne overlevd med en transplantasjon.....
 

Jeg ville sørget med de som mistet det kjæreste de hadde, samtidig som jeg ville gråte av lykke fordi jeg fikk beholde det som betydde mest av alt-datteren min.
 

Håper dette kan bidra til at man også tør å snakke om hva man gjør dersom noe skjer med barna....Dersom man opplever så enormt sjokk er det vanskelig å tenke klart.

Vi hadde tatt avgjørelsen på forhånd sammen med datteren vår, og vi oppfylte hennes ønske........







                                               Bildet tilhører Stiftelsen Organdonasjon   
                                                          
                                                Fra Hjerte Til Hjerte"....


Håper også at folk kan hjelpe meg med å dele dette blogginnlegget videre...

Det vil nok bety enormt mye for foreldrene til det lille barnet som trenger hjerte, for andre foreldre med dødssyke barn, men også for oss som vet at det var riktig avgjørelse.

Det var ønsket til Nathali, og vi oppfylte det for henne.

Dersom du har spørsmål om organdonasjon kan du kontakte Stiftelsen Organdonasjon  eller gå inn på siden deres på Facebook. Da får du svar på spørsmålene du måtte ha.
Dette er tøft for oss, så jeg håper det blir respektert at jeg ikke ønsker å svare på utfyllende spørsmål.

Hilsen Bente

lørdag 9. februar 2013

BFF

Denne gangen vet jeg at ordene vil komme av seg selv...

Jeg skal fortelle om en person som betyr enormt mye for meg. Hun er ikke så stor, men hun har fått en stor plass i hjertet mitt.

Nathali var veldig heldig, hun hadde en BFF: Best Friends Forever.
Hun hadde Verdens Beste Bestevenninne i Johanne.
Hun hadde en person som hadde en helt, helt spesiell plass i hjertet hennes..

I dag hadde vi besøk av Johanne. Det var masse følelser knyttet til at hun skulle komme siden jeg også kjente på savnet over Nathali. De skulle jo vært sammen, ledd, diskutert og vært nære hverandre. Jeg skulle "smuglyttet" og smilt for meg selv over hva de var opptatt av...jeg skulle ordnet mat og sørget for at de hadde det bra. Jeg skulle vært den mammaen som var tilstede når de ropte fra 2.etg.............Mamma!!!!!!!!!!!
Dette er tanker jeg sitter med nå...Nå tenker jeg på alt jeg skulle gjort for at de skulle hatt det bra...

Det samles som regel opp i en stor tanke: Tilstedeværelse....Vi skulle vært sammen!!

(Men når fornuften slår inn, vet jeg at de hadde forsvunnet opp på rommet med streng beskjed om at jeg skulle banke på dersom det var noe jeg ville...)

I dag fikk jeg oppleve litt av hvordan livet til Nathali kunne sett ut nå...
Hun og bestevenninnen var veldig like, og jeg er ganske sikker på at de tingene Johanne liker nå, ville også Nathali vært opptatt av. Musikksmaken ville vært annerledes, hesteinteressen ville nok vært enda mer intens, gutter er dumme, og hemmelighetene ble kun delt mellom BFF..

Som dere skjønner, så er vi veldig knyttet til denne jenta på 10 år. Hun har mistet venninnen sin, og sørger på sin måte...
Vi har mistet datteren vår, og sørger på vår måte..

VI må DELE denne sorgen, og alle de GODE MINNENE som Nathali er en del av. Ja, det kan være vanskelig, men som ei klok jente sa til meg...Hvis du klarer det, vil det være bra for dere! Hun hadde sørget over sin nærmeste venninne i ensomhet...
Disse ordene sørget for at alle de smertefulle tankene måtte vike til fordel for å møte denne lille, vakre, gode jenta som var Nathali sin BFF.. OG DET VAR SÅ GODT Å VÆRE SAMMEN MED HENNE IGJEN!!!!

                                           Denne lappen sier mer enn hva jeg klarer å si......

Jeg er så takknemlig for at ungen min hadde en bestevenn, samtidig som hun også hadde mange andre gode venner som gjorde at hun selv følte seg enormt heldig. Hun sa stadig at hun elsket alle de gode vennene.Hun hadde også naboer som gjorde at hun aldri skulle flytte fra bygda. ( Kommer nok til å skrive om de også...!)
Jeg får en god følelse når jeg tenker på at hun fikk oppleve et liv med venner som var trygge, gode og beriket livet hennes.


Nasse Nøff og Ole Brumm gikk en tur i butikken.
Der fant Nasse det vakreste hjerte av gull.
Så sa Nasse:.."Ååhh, hadde jeg hatt nok penger
til å kjøpe dette hjertet, ville jeg ha kjøpt det
til deg, min venn". Ole Brumm tittet ned på sin venn
med tårer i øynene, og sa:.."Ingen hjerte av det
vakreste gull, ville ha erstattet ditt Nasse min venn,
fordi uten ditt hjerte, vet jeg ikke hva rikdom er"



torsdag 7. februar 2013

Positive tanker, positive ord....

"Tenk positive tanker, bruk positive ord, gjør positive handlinger og det positive gror...."

Det er visst ikke så enkelt å skrive en blogg med fokus på positive ting når dagene er mørke. Har tenkt flere ganger at jeg ikke vil klare det, men det MÅ da finnes en liten ting jeg kan trekke fram? Et lite øyeblikk som føltes godt....
Jeg har derfor bestemt meg for bare å skrive ned det jeg tenker rett fra hjertet, og håper det kan bli noe bra på en eller annen måte. Det er vel mulig å tenke positive tanker hvis man bare leter litt?

Som jeg skrev i første innlegget blir ikke dette noe jeg gjør hver dag. Jeg vil ikke ha dette presset på meg om å skulle prestere noe. Det kommer når det kommer....Det er det gode øyeblikket jeg skal finne hver dag, ikke skrive en blogg, hehe...

Sitter på samme rom, har samme utsikt, og er omgitt av de samme menneskene som for 2 mnd siden...men jeg er ikke den samme...
Jeg er fremdeles Bente, men jeg har opplevd 2 mnd mer av livet mitt.

Ja,jeg er tilbake på Modum Bad http://www.modum-bad.no/  ,og skal fortsette reisen med å finne gode strategier for å takle utfordringene, og finne ut hvordan jeg kan gi livet mitt mening....
Jeg skjønner ikke meningen med livet nå som jeg har mistet det viktigste, men andre klarer å finne noe å fylle det med etter slike tap, så jeg håper det finnes noe for meg også....

Turområde Modum Bad okt-2012

Sykehuset, Modum Bad er et fantastisk sted med folk som ønsker det beste for de som kommer dit. Alle pasienter er nok ikke like fornøyde, men vi er jo forskjellige. ;-)

Det som er så spesielt her er at det er HELT VANLIGE mennesker som rusler/jogger eller går på ski rundt omkring. Det er når man tar seg tid til å høre hvordan de har det at du skjønner hvorfor de er her...

Jeg har møtt folk som etter en personlig krise velger helse og familie fremfor jobb med millionlønn,
Jeg har møtt familier som tar imot hjelp for å unngå skilsmisser,
Jeg har hørt hva en norsk soldat sitter igjen med av bilder og flashbacks etter tjeneste i krigsherjet land,
Jeg har møtt voksne damer og unge jenter som kjemper med spiseforstyrrelser og som er litt nærmere et normalt liv for hver dag de klarer å spise og beholde maten,
.....og ikke minst...
Jeg møtte en godt voksen mann som endelig hadde klart å stikke hull på boblen med smerte,skam og angst som hadde vært en vond hemmelighet siden barndommen...Nå følte han seg endelig fri... Husker ikke hvordan han så ut, men kommer aldri, aldri til å glemme blikket og øynene hans!!!

Når hjertet smiler, når det øynene..
Når øynene smiler, når det en annens hjerte...

Ja, det er utrolig tøft å være her, men når jeg tenker etter blir jeg så utrolig glad når jeg ser at andre får hjelp!

Jeg blir glad når noen ser uthvilte ut og de forteller at de endelig har fått sove en hel natt fordi de føler seg trygge her.

Jeg blir glad når jeg hører ungene leker rundt husene mens foreldrene er i samtale for å prøve å fortsette å være en familie. Jeg har enormt respekt for disse familiene!!!

Jeg blir glad når jeg ser den tynne og bleke jenta får roser i kinna og glød i øynene...

Jeg blir glad når jeg hører at pasientene på "Traume-gruppa" ler hjertelig...

Ja, jeg blir glad når de andre i gruppen min  backer meg opp og sier at dette skal vi klare sammen. Man kan gråte sammen, for deretter å le sammen...

Jeg blir også veldig rørt og takknemlig når folk sier til meg at Nathali og min historie berører dem og får dem til å tenke på livet på en ny måte. Hvilke verdier som er verdt å kjempe for....

Ja, det er utrolig tøft og vanskelig å være her akkurat nå, men jeg fant noe positivt allikevel....!!!!!!
Tror rett og slett jeg blir her en dag til.......

Jeg er veldig glad i stearinlys, men det er ikke lov på rommet på et sykehus. Jeg kan derfor ta frem denne videoen og få høre den sterke teksten samtidig som jeg føler at jeg har lys rundt meg...
Den betyr enormt mye for meg, og jeg er nok en av dem som jevnlig øker tallet på de som har sett den på Youtube.

Hvis noen lurer...JA, jeg får lov av Dan Reed å bruke sangene hans her. Håper inderlig at den kan gi noen andre en helt spesiell følelse også.....






Ønsker at alle får en dag der det er mulig å tenke en god tanke...Kjenn hva den gjør med deg, og ta vare på den i hjertet ditt....

Klem fra Bente



mandag 4. februar 2013

Mammas engel....

Kjære leser....

Vet ikke hvor mange som kjenner meg personlig, men vet nå at det er noen som ikke gjør det.
Har tenkt frem og tilbake, på fordeler og ulemper ,og på hvor mye jeg skal gi av meg selv... Har kommet frem til at jeg ikke klarer å skrive om meg selv, livet mitt, møte med andre og ting som betyr noe i livet uten å fortelle om det som er årsaken til alt...Nathali..

Ja, jeg er mamma...

Jeg er mamma til en engel..Hun er alltid tilstede, og selv om vi ikke kan ta på hverandre, kan vi alltid nå hverandre.

Jeg er mamma til Nathali som ga oss svaret på "meningen med livet" i 10 1/2 år..

Jeg er mamma til Nathali som fylte livet vårt med glede, takknemlighet, varme, frustrasjon og kjærlighet..

Jeg er mamma til den lille jenta som fikk en plutselig og massiv hjerneblødning, som ingen kunne redde selv om alle menneskene gjorde det de kunne...

Jeg er mammaen som har opplevd at hjertet har revnet av smerte, sorg og savn..

Jeg er også mamma til jenta som elsket livet sitt, og som smiler og ler på bilder og film..

Jeg er mammaen som ønsker å fortelle en historie om livet, smerten, sorgen, de gode øyeblikkene og kjærligheten...Den uendelige, grenseløse og dype kjærligheten...

Jeg er mammaen til det lille barnet som fant donor-kortet mitt og ville vite alt..Hun var overbevist, og hadde tatt stilling til organ-donasjon fordi hun ville redde andre dersom hun skulle dø fra oss..

Jeg føler at jeg også er en bitteliten bit "mamma" til de 7 barna som har fått et nytt liv fordi Nathali ga dem den største gaven et menneske kan gi og som ikke kan kjøpes for penger:
De livsviktige organene de trengte for å overleve.

Jeg er mammaen som håper at de som leser dette vil tenke på Nathali som ei lita jente med et stort hjerte som fortsatt rører noe i de hun møter... "Fra mitt hjerte til ditt..."

Ja, jeg er mamma til Nathali, og det vil jeg bestandig være! Jeg har henne alltid hos meg i hjertet. Vi er ALLTID mamma og pappa til våre barn, uansett hva som skjer med dem!!!!!!


Dette er mitt liv...

Som dere skjønner, så er det utfordrende å skulle lete etter positive øyeblikk og opplevelser.
Folk spør ofte: "Hvordan holder du ut? Jeg hadde aldri klart det...."
Mitt svar på dette er som regel..."jeg vet ikke...jeg dør bare ikke...."


Jeg vet at dersom jeg hadde sittet helt alene med den tunge sorgen og savnet, hadde jeg valgt å gi opp..
Sånne tanker er ikke så lett å snakke om, men jeg sier det fordi jeg vet hvorfor jeg ikke har gitt opp:

Jeg har hatt mennesker rundt meg hele tiden som har hjulpet meg med å dele på den og bære den sammen med meg. Jeg tror det er eneste muligheten til å klare å leve med den. For det må man..




Jeg er heldig som har Jarle. Pappa til Nathali og mannen min. Vi har opplevd det samme, og begge vet hva den andre går igjennom. Vi trenger ikke forklare. Vi er der for hverandre....
Vår gode, varme familie, fantastiske venner, lokalmiljøet, Berit Prest, DPS og Modum Bad hjelper meg med å komme gjennom dagene... man må faktisk jobbe beinhardt for å klare å møte alle triggerne som utløser reaksjoner. Man vet ikke alltid når de kommer, hva som utløser dem eller hvordan man reagerer. Det er derfor man ofte isolerer seg...det er trygt. Man vet hva man har rundt seg.

Jeg velger å si noe om dette for å fortelle at det er mange som ønsker å hjelpe dersom man åpner opp for det og tar imot. Det er godt å høre fra profesjonelle at "det er en helt naturlig reaksjon" på ting man selv mener er fullstendig skrudd ;-) Det er også godt å vite at vi reagerer forskjellig, og det er ingen "mal" på krise og sorg.
Man har nok en formening om hvordan man ville reagert dersom noe så ille skulle skje,(hvis man i det hele tatt har turt å tenke tanken...) og det er vanskelig å takle dersom man reagerer på en helt annen måte.
Jeg har alltid sagt at jeg ville ikke overlevd å miste ungen min..jeg ville dø av sorg... Hvorfor gjør jeg ikke det? Hvorfor kommer den dypeste sorgen nå, og ikke rett etterpå? Hvilke forventninger har folk til meg? Ja, det er godt å prate med noen som kan hjelpe til med sorteringen når livet raser sammen..

Vet også at det sitter folk rundt omkring som aldri har fått den hjelpen de har trengt så inderlig...På Modum Bad er det en egen gruppe for "komplisert sorg". Jeg kjenner ikke så mye til den, men vet nå at jo dypere en sorg får grave seg ned, jo vanskeligere er det å håndtere den...

Dagene går med til å klare å overleve og takle det som kommer. Det kan være psykisk smerte, bilder og flashbacks, et savn som setter seg fysisk i kroppen eller tomhet..en tomhet man ikke kan forestille seg før man opplever den...

Som jeg skrev over, har jeg veldig spesielt forhold til Nathali selv om hun ikke er fysisk tilstede. Det er vel derfor jeg er så opptatt av de tingene vi ikke kan forklare, men som bare er sånn...
Jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å utdype det, men blir det viktig for meg, skjer det kanskje.

Nå skjønner dere kanskje bedre mitt forhold til Hjerter?

Når det gjelder organdonasjonen kommer jeg tilbake til den når jeg er klar for det. Det er en Hjerte-sak for meg, men etter å ha hatt mye pågang fra media om å fortelle vår historie om Nathali, har jeg valgt å ta en pause. Vi har ikke stilt opp i noe intervju, siden vi ikke har vært klare for det. Jeg er derfor nøye med å kjenne etter hva som er greit her på denne siden.
MEN:
Siden dette er en offentlig blogg, ønsker jeg å ha kontrollen på hva jeg legger ut ift hva og når ting skjedde, og jeg håper at de som kjenner til situasjonen vår også respekterer dette.
Jeg må balansere og passe på at jeg har et eget liv med private markeringer som er utenfor det "offentlige rom". (jeg holder derfor datoer utenfor denne bloggen siden det blir veldig personlig. )

Skjønner ikke at det blir så lange innlegg???? Jeg forteller jo bare litt ;-)
Uansett, dette ble kanskje ikke så positivt, men det har vært helt nødvendig for meg å skrive.
Håper allikevel at det setter igang noen tanker om at det er faktisk lov å snakke om vanskelige ting i håp om at det vanskelige skal bli lettere.....

Håper dette blir en fin mandag, men vet at noen har en veldig vond og trist dag siden de har mistet en av sine kjære. Varme tanker til alle som sliter...

Stor klem fra meg

søndag 3. februar 2013

Closer.....

Hei..
                                                                  
Dette har blitt ganske interessant igrunnen. Jeg lekte med tanken om blogg i går, hoppet i det og nå kjenner jeg at jeg må fullføre i hvertfall en side til.
Spennende, men utrolig morsomt og rørende å se at så mange av mine venner på FB har likt tanken på at jeg skal skrive blogg. Jeg vet ikke hva som ligger bak..er de bare høflige eller mener de faktisk at jeg har noe fornuftig å komme med? Jeg har oppdaget at jeg har veldig mange gode og ærlige venner, og jeg velger å lytte til dem.

                                                                      
Jeg har blitt veldig opptatt av hva det er som gjør at folk blir så knyttet til hverandre. Noen mennesker føler vi bare er "som skapt for oss". Vi er like glad i dem og knyttet til dem selv om de kanskje bor langt unna..kanskje de til og med er døde. Hva er den følelsen? Hvorfor kommer den så intenst ovenfor noen, mens man ikke kjenner den ovenfor de man kanskje burde følt det for? Hvorfor er det ikke mulig å bestemme seg for å bli veldig glad i noen og dermed kjenne det i hjertet...

Jeg har et veldig spesielt forhold til hjertet, så overskriften er overhodet ikke tilfeldig valgt!! Kommer tilbake til det....

I noen settinger blir man spurt: "Hvem er dine nærmeste"? Hvem er egentlig det?? Er det de som skal arve deg, eller er det den beste vennen din, partneren, eller dyrene dine? Hvorfor blir vi så inderlig knyttet til noen? Kanskje vi ikke har sett dem på mange år, men det tenker vi ikke på...vi er jo så nærme på en måte vi ikke helt forstår....
Jeg er veldig heldig. Jeg har et nært forhold til familien min, så de ville kommet først. Men jeg har også gode, nære venner som betyr akkurat like mye...bare på en annen måte. De fyller et rom i hjertet mitt som er livsnødvendig.

Vi har utrolig mange tanker i hodet..jeg har ihvertfall det.. Vi kan tenke ut alle fornuftige forklaringer på hvorfor akkurat den ene personen er helt spesiell. Men hvis du stopper opp litt...sitter ikke mye av den gode følelsen i hjertet og det som er umulig å definere?(den følelsen som bare kan oppleves av den det gjelder.)
Folk snakker om god/dårlig "magefølelse" der det enten er sommerfugler eller store knuter som vrir seg rundt. Hva kaller man følelsene som sitter rundt hjertet? Sjelen? Er det derfra "soulmate"/sjelevenn har sitt utspring?

Kan like godt introdusere dere for denne mannen med en gang...Dan Reed. En person og artist som har betydd utrolig mye for meg de to siste årene. Jeg er jo egentlig ei rocke-jente, men denne karen har feid dem av banen...og det er på grunn av en ting: En magisk tilstedeværelse og et inderlig ønske om å nå ut til folk med det han er opptatt av: Nærhet, raushet, kjærlighet mellom mennesker, og at vi bør ta vare på hverandre og den planeten vi bor på.

For to år siden fikk jeg et brutalt og vondt møte med "den usynlige veggen". Det resulterte i en vond og tung depresjon der livet var mørkt...veldig mørkt. Jeg var innlagt på sykehus, men fikk vite at Dan Reed skulle ha en konsert i nærheten. Folk som var glad i meg sa at jeg måtte reise ( både venner og personalet)...det ville være bra for meg!! Det endte med at jeg dro siden musikk og konserter har vært en viktig medisin når ting har vært vanskelig. Denne konserten gikk rett inn i hjertet, og jeg er temmelig sikker på at jeg så litt rar ut, fullstendig satt ut av mannen, musikken og ikke minst tekstene hans. Hadde han virkelig skrevet alle til meg? Virket sånn der og da.

Ja, han gjorde enormt inntrykk......Resten av historien er også veldig spesiell for meg. For noen mnd siden var jeg innlagt på Modum Bad. Silje Nergård hadde konsert der, og hun er en person som også har en enorm karisma, ekthet og formidlingsevne. Vi snakket om det etterpå..hva er det som gjør noen personer så spesielle? Hva er det det de har som gjør at en konsert blir så mye mer enn musikk og show?
Jeg fortalte om mitt møte med Dan Reed, og sa at det beste som kunne skjedd meg nå, var at han kom tilbake til Norge. (hadde til og med sjekket konserter i Sverige..) Jeg trengte å oppleve han igjen!

TO dager senere kom jeg hjem på perm, og der lå et brev......En av mine beste venner fylte 40 år og hadde leid inn ...DAN REED!!!!
Jeg fikk samme opplevelsen igjen, men denne gangen var jeg omgitt av flere av mine nærmeste venner..de som har en helt, helt spesiell plass i hjertet mitt <3 Kvelden ble magisk!!

I et intervju forteller han dette om sangen Closer
"Closer" is about missing a dear friend, who is countries away, a person that made me see love and acceptance in a deeper way, and although you are no longer in their physical presence they are never far away in your heart. It is a personal story and to some degree I wish it to remain that way.

Håper denne sangen kan være en fin påminnelse om de vi har rundt oss, de som er der selv om de fysisk er er helt annet sted....De er nærmere enn vi tror...





Ønsker at alle får en fin søndag <3


Klem fra Bente

lørdag 2. februar 2013

Hva skjer??



HVA SKJER???

Aner ikke, men tiden vil vise....Vet bare at dette er et forsøk på å
håndtere alle tankene og følelsene som rører seg oppi toppen...og det
er ikke få! Jeg tenker masse, og har også behov for å dele ting med andre.
Kanskje vi kan fylle hverandres behov for å dvele litt ved livets små og store utfordringer rett og slett... En liten pustepause i alt som skjer i turbofart.
Har lest noen blogger på forhånd, men jeg havner nok ikke inn under
kategoriene "Rosa-blogger", " Interiør-blogger", "Mat-blogger" eller
"Mote og skjønnhets-blogger".

Jeg er nok en av de som har behov for å formidle mye mer...( men kan
ikke utelukke at noen ting jeg skriver om faller inn under den
kategorien. Kommer John Deere med ny caps, er jo det en viktig detalj
i "dagens out-fit". Finner jeg en ny skatt i uthuset, kan det bli en
ny interiør trend. ) Så...tiden vil vise...

Livet mitt er tøft og utfordrende, men jeg håper at dersom jeg kan
fokusere på positiv ting som jeg kan skrive om, så må jeg
lete etter det. Det er ikke alltid det er lett å få øye på, men det er
der ett eller annet sted. Målet mitt er at disse små tingene også kan
bety noe for andre. Da har jeg oppnådd det jeg ønsker....
Samtidig vet vel alle at livet er både godt OG vondt. Jeg kommer nok til å dele både smerte, savn og sorg, men håper det kan skje på en verdig måte.
Både for meg og de som evt leser det jeg skriver. Jeg kommer nok ikke til å skrive hver dag. Jeg skriver når jeg har noe på hjertet...

Jeg kommer nok til å dele min historie, men det vil komme når det
føles naturlig. Må først føle om dette kjennes riktig ut. Gjør det
ikke det, slutter jeg. Jeg kjenner på mine egne grenser rett og
slett...

Jeg har heller ikke som mål å få en haug med lesere som jeg kan bruke
for å skryte av meg selv. Synes det er skremmende hvilken
påvirkningskraft bloggere har på folk, og da tenker jeg spesielt på
unge jenter og gutter som er midt i "finne seg selv-fasen". Blir rett
og slett skremt av mye av det som skrives. Håper også at jeg unngår å
snakke stygt om folk. Liker nemlig ikke "kjefte-blogger" der målet er
å bli populær ved å skrive stygt om andre. Mulig de mener det er greit
å bruke slike virkemidler for å provosere og få frem et poeng, men jeg
ønsker heller å ha fokus på de tingene som virkelig betyr noe....

Jeg ønsker jeg kan være en person som det er godt å bli kjent med..både på
godt og vondt... 



Jeg gir fra mitt hjerte, og håper det går inn i deres....



Hilsen Bente