Er det meg du ser?

Kjære deg...

I løpet av livet har man måttet vente mange timer...Man venter på noe godt som skal skje, man venter med usikkerhet på noe, man venter på at noe vondt skal skje, eller man venter rett og slett bare på en bil som er på service..
Heldigvis hadde jeg med meg boken min, så jeg brukte tiden til å tenke og skrive litt.

Jeg liker å se på mennesker, og en cafè er en flott mulighet til å se på folk og sitte og fundere.

Hva slags liv har de, tro? Hva har de opplevd i løpet av årene som har gått? Har de hatt et godt liv, eller har de hatt utfordringer som har gjort at de har ønsket å gi opp, men allikevel har kjempet seg videre.
Noen ganger kan man se at folk har hatt det tøft. Man ser sårene og arrene som ligger på utsiden. De kan ikke skjule dem selv om de kanskje skulle ønske en "perfekt fasade" som skjulte alle spor av et vanskelig liv. De har prøvd å leve sitt liv så godt de kan.
Andre ser rett og slett veldig vellykkede ut. Handleposene er mange og "riktige". Klærne sitter perfekt og ansiktet viser en person med full kontroll på livet sitt.
Jeg tenkte på hvor fort jeg blir misunnelig på andre. Ikke nødvendigvis på en vond måte, men tankene om at folk har perfekte liv kommer fort.
Det er rart hvor kort tid man trenger for å danne seg et inntrykk av folk, og tankene spinner fort videre og lager en egen historie om disse menneskene. Mennesker jeg overhodet ikke kjenner eller vet noe om. Jeg bare tror...

Jeg vet jo at alle mennesker har sin egen historie- jeg har min...

Skulle likt å vite hva folk tenkte om meg. Ville de sett det på meg at jeg hadde det vondt? Var det synlig at jeg satt med gråten i halsen og tårer i øynene fordi jeg rett før hadde funnet et hjerte som fremkalte et enormt savn etter Nathali? Kunne de se at jeg følte meg veldig, veldig ensom?
Nei, det tror jeg ikke...De så nok en dame med solbriller som koste seg med en kaffekopp i solen, mens hun skrev i en bok. Kanskje de tenkte at de skulle ønske de var som meg... Og jeg er temmelig sikker på at dersom det hadde kommet noen kjente, så hadde jeg samlet det jeg hadde av styrke og... smilt.

De siste dagene har jeg følt mye på ensomhet. Ikke ensomhet som skyldes at jeg ikke har nettverk, jeg er omgitt av gode mennesker på alle kanter. Familie og venner som er der for meg  uansett tid på døgnet.
Det er en indre ensomhet. Den sitter i hjertet og tankene, og er skjult for omverdenen. Noen ganger blir denne følelsen forsterket av å være alene, andre ganger blir det ekstra ensomt å være sammen med folk i sosiale sammenheng. Jeg kan ikke styre den, den kommer når den finner det nødvendig. Den spør ikke om det passer eller om den skal vente til litt seinere. Jeg må bare godta at det er sånn der og da, men jeg vet det roer seg en eller annen gang.
Det er vel det som er å savne noen...

Mange vil nok kjenne seg igjen i det jeg føler. En sårhet, et tomrom, og en følelse av å ha mistet den avgjørende brikken  som ville gjort at "livets puslespill" ville blitt ferdig den dagen man døde selv. Nå blir det aldri ferdig. Det mangler en brikke...Jeg mangler Nathali i livet mitt..

Jeg vet at man lærer seg å leve med det, men det er vondt når det kommer. Slik tror jeg det vil være i mange år, og kanskje resten av livet mitt. Jeg vet nå at dagene er forskjellige. Noen dager er som disse, og jeg ser bare det som mangler. Det er slitsomt, så jeg prøver å flytte fokus over til noe konkret når det blir for intenst over tid. Noen ganger må jeg bare kjøre en tur for å få "luft" og konsentrere meg om noe annet. (jeg er nemlig veldig fokusert når jeg kjører, siden jeg ikke er noen god sjåfør i utgangspunktet..)

Andre dager kan jeg se alt det andre, og jeg kan føle takknemlighet fordi jeg får oppleve gode ting. Jeg kan se at livet kan være godt, at det er sommer, at jeg er veldig glad i menneskene som betyr noe for meg og at jeg skal klare å leve videre selv om Nathali er borte...

Etter disse timene kom jeg frem til at jeg bør tenke meg litt om før jeg gjør meg tanker om andre mennesker. Er du også en av dem som tenker på samme måten og kjenner deg igjen?

Tenk om det var jeg som satt på stolen ved nabo-bordet....Hva ville du sett og tenkt dersom du ikke kjente meg?

Ønsker at du som leser dette skal få en følelse av at du kan senke skuldrene og tenke at kanskje det du har er bra nok.
At du kjenner en takknemlighet for noe som er helt spesielt for deg. Jeg vet også at det er flere som har det som meg, og jeg sender mange varme tanker til dere...

Stor klem fra Bente