Translate

lørdag 11. mai 2013

Når tanker blir til ord...

Kjære deg...

Jeg har spurt meg selv mange ganger om hvorfor jeg skriver blogg, og i dag fant jeg svaret...
Jeg har et ønske om å nå ut til folk med min historie slik at de kan tenke de vonde tankene sammen med
meg, men også dele de gode øyeblikkene.

Jeg vet nå at åpenheten har ført til at man tør å snakke om et vondt tema, samtidig som man føler takknemlighet over å ha sine nærmeste hos seg. Det er godt å tenke på at andre tar et lite stopp i livet og tenker over hvilke verdier de har rundt seg. Ikke bare menneskene, men alle de fantastiske små øyeblikkene som samler seg sammen til et liv. 
Ditt liv...

Jeg ønsker også  at den som har kjent på dyp sorg vil kjenne seg igjen i mine tanker om sorgens landskap.
Håpet er at vi forstår hverandre og kan finne trøst. Jeg har funnet mye støtte i å snakke med andre som har opplevd det samme, og det viser seg at selv om man sørger og savner på forskjellige måter, er det mye likt allikevel. Når man har kjent på de samme tingene, er det mye som ikke trenger å sies med ord...man føler og kjenner det.

Men jeg ønsker også å gi noe til folk som kjenner følelsen av maktesløshet ved å oppleve at noen de er glade i mister noen.
Jeg håper de har fått noen gode tanker etter møtet med meg, og at de kan kjenne trygghet i at de vet litt mer.  At de føler at det de gjør er bra nok i en vanskelig situasjon.
Når jeg tenkte disse tankene, slo det meg hva som ville være et vakkert resultat av denne blogg-skrivingen..

Det ville være at en person som var i dyp sorg fikk høre disse ordene fra en som hadde lest det jeg har skrevet:

Kjære  ............

"Jeg vet du har det vondt, og jeg sørger sammen med deg.
Jeg kan ikke forstå alt, men etter at jeg leste en blogg til ei dame som hadde mistet datteren sin, tror jeg at jeg skjønner litt mer av hvordan du har det nå...
Jeg vil du skal vite at jeg vil gå den tunge veien sammen med deg. Det er vondt, men vi skal ta ett skritt om gangen. Du bestemmer tempoet.. 
Jeg vil gå sammen med deg når alt er svart og skummelt som natten. Du skal slippe å gå alene i mørket. 
Når dagene lysner vil jeg føle gleden sammen med deg. 
Jeg tror ikke sorgen og lengselen er mindre selv om du smiler og ler. Jeg vet at du trenger de gode øyeblikkene for å kunne møte de vonde dagene..
Sammen med meg kan du sørge slik det er naturlig for deg. Jeg vet at det ikke finnes noen fasit på riktig måte å sørge på. Jeg vet at sorgen går i bølger, og jeg har redningsvest til begge to. 
Jeg vil støtte deg i motbakkene og hjelpe deg når du ønsker å gi opp, men vi skal også se etter de gode øyeblikkene langs veien.
Jeg kommer ikke til å gi deg opp, men ønsker du å være i fred respekterer jeg det. Men vit at jeg venter på deg...
Jeg vet at du gråter fordi du lengter og savner alt som var, men også fordi dere aldri vil oppleve fremtiden sammen. 
Jeg vet også at sinnet er helt normalt når livet er så urettferdig. Det er lov å være sint..
Jeg vet at du alltid vil elske din kjære, og jeg skal lytte når du ønsker å dele opplevelser og minner.
Jeg er sammen med deg selv om du føler deg ensom nå.
Jeg har ikke dårlig tid....Det er ingen tidsfrist på sorg, men jeg vil følge med for å passe på at dersom den setter seg fast og du ikke klarer å håndtere den selv, ja da vil jeg være med deg for å be om hjelp...
Selv om du ikke ser meg, skal du vite at du er hos meg i tankene og hjertet. I tillegg kommer jeg til å oppsøke deg for å forvisse meg om at du spiser, får handlet det du trenger og klarer deg gjennom de vonde dagene. 
Rett og slett fordi jeg er glad i deg!"


Dette var tanker som kom når jeg begynte å skrive..
Man husker jo ikke alle disse ordene, men bakgrunnen for hele blogg-innlegget var denne meldingen fra min nære og gode venninne Aud:

"Hei Bente, Hvordan har du det i dag? Jeg fikk brått tanker om deg....så håper du vet hvor jeg er om du trenger meg, om jeg kan være der for deg. Klem

Det Aud ikke visste, var at jeg hadde begynt på et blogg-innlegg som handlet om hvor vondt det er å rydde et rom fylt med minner....
Det ble et helt annet innhold, og jeg er dypt takknemlig for at hun ga meg disse tankene.
Det er også henne jeg kan takke for at jeg skriver...Hun ga meg en bok og en penn i gave fordi hun mente det ville være bra for meg å få tankene sortert og satt ned på papir. Denne boken har jeg med meg og noterer når det dukker opp ting underveis.
Hun er en ekte venn som er sammen med meg selv om jeg ikke ser henne...
Hun har nemlig en stor og viktig plass i hjertet mitt..

Jeg håper med dette at den som leser tenker at dette kan jeg også klare...man må bare lytte til det hjertet ønsker å fortelle.

Varm klem fra Bente

Når jeg skriver om personer her, er det fordi de betyr noe helt spesielt for meg, og de er inspirasjonen til innlegget...
Aina og Aud er kontaktet før publisering :-)

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar