Translate

mandag 27. mai 2013

Livets sti...

Kjære deg...

Nå skulle jeg egentlig gått ut og gjort alle de tingene som står på listen, men det får bli etter jeg har skrevet...
Jeg tok en liten "time out" og kjente etter hva som var viktig for meg akkurat nå. Nå er det viktig å skrive, og jeg får heller ta på regntøyet og gå ut når tankene har roet seg. Jeg vil tro at de fleste kjenner seg igjen i at ting kverner og kverner rundt i hodet. Man gjør ting, men er ikke tilstede i det man gjør...

I går gikk jeg tur med hunden rundt et nydelig vann. De har laget en turløype som er tilrettelagt for alle.Til og med en person i rullestol kan få oppleve dette vakre landskapet. Det var en flott tur som satte igang mange tanker.  
Som jeg har skrevet tidligere, bruker jeg mye "bilder" for å få klarhet i tankene. Denne gangen ble det stien som hjalp meg...

Jeg begynte å tenke på livet mitt som den stien jeg gikk. Når man stopper opp og står helt stille, ser man bare det som er rundt akkurat i det øyeblikket.  Jeg så den flotte stien et stykke fremover. Jeg så skogen som omringet den, og jeg så vannet som lå der fremme. Alt dette lå foran og ventet på meg.
Men så ser jeg at stien svinger...Jeg vet ikke om den blir smalere, bredere, mer ulendt eller stopper. Jeg ser bare den lille "biten av livet" som er akkurat nå, akkurat der jeg er. Det som kommer etterpå, vet jeg ingenting om...

Når jeg snur meg rundt, ser jeg også en bit av stien jeg har gått. Forskjellen er bare den at jeg vet hva jeg har passert. Jeg kan ikke se hele veien, men jeg vet hvor jeg har gått. Jeg vet hvor den var bred, hvor den ble smalere. Jeg vet hvor det var oppover og nedoverbakker, og hvor jeg gikk over små broer. Jeg visste hvor det var mye folk, og hvor jeg hadde gått alene. Som livet mitt...

Men nå stod jeg altså stille og kjente etter...
Jeg vet hvordan livet mitt har vært hittil. Jeg har gått skritt for skritt og erfart underveis. Når jeg ser meg tilbake nå, er jeg glad for at jeg ikke har sett hele stien. At jeg bare har sett en liten bit om gangen. Jeg visste ikke hvilken grusom opplevelse som lå og ventet i det fjerne...Heldigvis.

Jeg vet det er mange som lever et liv der de vet at noe vondt ligger og venter på dem et sted der fremme.Jeg tenker på mennesker som er syke, og de rundt dem. Mennesker som vet at de lever i dag, men som vet at livet vil bli kortere enn de ønsker. Eller...man tror man vet, og forbereder seg på det verste.
Noen mennesker får et lenger liv enn man hadde trodd, mens andre opplever at det tar slutt når man begynte å føle håp. De vet ikke om det er rundt den neste svingen, eller om man må gå langt før det skjer.
Jeg kan føle på frykten de har ved å hele tiden bekymre seg for hva og når ting vil skje. De vet at det kommer, men ikke når...

Jeg stoppet opp og klarte å tenke at jeg er glad jeg ikke vet hva som venter meg. Jeg har nok med å se det jeg har rundt meg nå. Jeg kan alltid snu meg rundt og se de gode årene vi hadde sammen med Nathali.
De blir aldri borte. Men jeg kan også velge å snu ryggen til det mest smertefulle og se på det jeg har rundt meg eller se fremover. Det smertefulle blir heller aldri  borte, men jeg kan rette blikket mot noe annet. Noe som er godt å se på.

Det øyeblikket i livet jeg opplevde når bildene ble tatt...

Jeg gikk ikke alene. Når jeg stoppet opp måtte jeg også ta imot kjærlighet fra Natt.
Navnet hans var det Nathali som bestemte. Nathali og Natt...
Han gikk sammen med meg hele tiden, på samme måten som familie og venner.
Familien har gått sammen med meg hele veien, og venner har gått deler av den. Jeg har også funnet egne stier der jeg kan gå helt alene...

Jeg håper at jeg kan gi videre noen av disse tankene til deg som leser. Det er lov å sette ned tempoet noen ganger og kjenne litt etter hva man har opplevd i livet og hva man ønsker skal skje. Kanskje det kan gjøre at du kan legge noe bak deg, at du kan kjenne det livet du lever akkurat nå og at du kan ta det som venter foran når det kommer...

Det er fremdeles opphold, så nå skal jeg ut. Så gjenstår det å se da, om jeg rekker det.
Uansett har bekymringen ligget der hele tiden mens jeg har skrevet. Jeg har igrunnen tenkt igjennom og planlagt hele dagen nå mens jeg har skrevet om å leve i øyeblikket...
Vi mennesker er rare...

Ønsker å sende en ekstra varm tanke og klem til de menneskene jeg har skrevet om her. De som strever med å forholde seg til all usikkerheten, og frykten for at man ikke får oppleve morgendagen. Både den som er syk og menneskene rundt. Jeg ønsker av hele mitt hjerte at dere skal finne ro et lite øyeblikk. En liten "time out" der dere kan føle at dere lever nå, og at de vonde tankene om framtiden blir borte.

Bare et lite øyeblikk....

Klem fra Bente

( I det øyeblikket jeg trykket publiser, kom det noen solstråler inn til meg...Tenk: Så mye bekymring til ingen nytte.)


4 kommentarer:

  1. Nydelig Bente. Dine ord har makt :-). Klem fra Marius <3

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk,gode Marius...Stor klem tilbake

      Slett
  2. Takk kjære Bente - du måtte minne meg om ikke å bekymre meg for det som ligger rundt neste sving, godt at vi ikke vet -- forresten. Dette var fine tanker.
    Lykke til med utearbeidet ditt! Klem fra Berit.

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Berit.
      Tusen takk for at du leser. Setter veldig pris på å høre at du finner noe du kan ta med deg i ditt eget liv.. God klem tilbake til dere begge.

      Slett