Translate

lørdag 23. februar 2013

Når de mørkeste dagene lysner....





Noen ganger føles det umulig å finne de positive tingene i livet...De er der, men man finner dem ikke uansett hvor mye man leter.
Når disse dagene kommer, er det kanskje like greit å prøve å tenke at sånn er det nå... jeg må bare komme meg gjennom time for time, eller minutt for minutt uansett hvor smertefullt det er. Jeg har mer enn nok med det, og orker ikke tanken på å skulle bruke energien på å finne noe positivt..
JEG HAR DET NEMLIG VONDT, OG DET HAR JEG LOV TIL Å FØLE!
Det kan være en dag, eller mange, men det vil komme en dag som er litt bedre...en eller annen gang...
Merkedager kan være gode, og man gleder seg til å feire. Når man skal møte de vonde merkedagene som inneholder smerte, lengsel og savn, gruer man seg..

Jeg har vært gjennom slike dager nå, og har derfor ikke skrevet noe. Jeg har ventet på den dagen der jeg klarer å tenke på noe mer enn at jeg har mistet den viktigste personen i livet mitt. Tankene er der fremdeles, men nå har de fått selskap av noen gode tanker innimellom.. Tankene om hvordan jeg klarte å komme gjennom de vonde dagene. Jeg har jo overlevd disse også..men hvordan?

Menneskene rundt oss....det er ene og alene dere jeg kan takke for at jeg nå klarer å skrive om noe godt. Alle de gode menneskene som brydde seg og fortalte at vi og familiene våre ikke var alene med sorgen og savnet.

Vår nærmeste familie har slått ring rundt oss og sørget for at vi aldri har følt oss alene. De har respektert alle avgjørelsene våre, og latt oss få gjøre ting på vår måte..det som føles riktig for oss som foreldre...De har vært tilgjengelige når vi har trengt dem, men har holdt seg på avstand når vi har trengt ro. Alle som mister et familiemedlem sørger på sin måte...I vår familie er alle reaksjoner like riktige..barn kan få lov til å leke og le, voksne kan gråte, eller sørge uten tårer. Uansett reaksjon...ALLE var veldig glade i Nathali, og savner henne.

De som kjenner meg utenom denne bloggen vet at jeg har brukt facebook til å formidle tanker og følelser. Jeg har i utgangspunktet bare venner jeg kjenner, men jeg velger alltid ordene ut ifra at fremmede også kan lese, siden fb har åpnet for å vise hva folk kommenterer til andre.( noe jeg ikke liker.) Ja ,man skal være forsiktig. Det er viktig at jeg kan stå for det jeg skriver.

Vi valgte å gå ut med at vi hadde mistet Nathali nesten med en gang. Det er faktisk blitt slik at folk får greie på ting via sosiale nettverk før det står i avisene.
Vi valgte å fortelle vår historie FØR folk fortalte den for oss.Vi ønsket selv å ha regien på hva som kom ut. Det har vi ikke angret på.
Vi valgte åpenhet og prøvde å fortelle hvor viktig det var for oss at folk torte å møte oss istedenfor å krysse gater, se en annen vei eller unngå oss på andre måter. Jeg har selv vært en av dem som har unngått mennesker i sorg fordi jeg har vært usikker på hvordan jeg skulle håndtere det...Var redd for å si eller gjøre noe galt. Nå vet jeg at dagene ville vært mye verre dersom alle hadde tenkt som jeg gjorde..Det kan være vanskelig å vise takknemlighet og finne de riktige ordene tilbake til folk som viser omsorg og støtte, men en ting er jeg sikker på...Hadde de kunnet se inn i hjertet til den som har det vondt, hadde de sett dyp takknemlighet for å ha blitt sett...
Vi ønsket å strekke ut en hånd for å hjelpe de som syntes dette var vanskelig, samtidig som folk syntes det var tryggere og enklere å møte oss når de visste hva vi tenkte..

Man kan bruke facebook til å skrive mye stygt om folk, man kan mobbe og legge ut bilder som er vonde for andre....Ja, man kan lett utnytte sårbarheten og være slemme. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan gjøre det...
Hva om dette er det siste denne personen leser/ser? Hva om man aldri får muligheten til å si unnskyld?

MEN, man kan bruke det for å si noe godt til folk også...Man kan fortelle at man bryr seg om andre, at man tenker på de som ikke har det så greit..Man kan legge ut et dikt med de nydelige ordene man ikke klarer å finne på selv, eller man kan dele gode minner... Min fb side var full av røde hjerter, varme ord og støtte fra folk som brydde seg. Når man også tenker på at det var vinterferie, varmer det ekstra at folk har tatt seg tid til å bry seg om oss...
Vi opplevde en enorm støtte og omsorg disse dagene...

(Vil presisere at selv om det var bra for oss å bruke fb, er det helt sikkert mange som ikke ville gjort det. Man må kjenne etter hva som føles riktig, og jeg vil anbefale at dersom man er i tvil, er det best å la være...)

Vi trengte ro rundt oss, men takket være sosiale nettverk og telefon, følte vi at alle "kom på besøk" selv om vi ikke orket å ha dem fysisk tilstede.

Vi valgte åpenhet om sorgen vår. Det var skummelt, men nå ser vi at det er det beste vi kunne gjort i vår situasjon.
Nå kjenner vi at folk velger å komme inn den døren vi åpnet opp...
Vi kunne valgt å stenge den og være alene med følelsene og tankene, men da hadde vi ikke fått oppleve hva folk faktisk ønsker å gjøre når de får muligheten......

De ønsker å være med å dele sorgen, savnet og de gode minnene slik at det blir litt lettere å bære for oss, men også for dem selv...Nathali berørte mange mennesker når hun levde, og det er mange flere enn oss som savner, tenker på, og prater om henne....



Modum 2013



Må bare ta med en sms jeg fikk fra min nære venninne og nabo..."Trenger du en klem nå"?
Så enkelt kan man gi enormt med kjærlighet..... Takk, Hilde...

Tusen takk til alle som er tilstede på sin egen unike måte!

Ønsker alle en god lørdagskveld.

Klem fra Bente

11 kommentarer:

  1. Kjære vare Bente <3

    Jeg har så vondt sammen med deg <3 Det er så godt at du orker å være så ærlig, og åpner dine tanker.. Du har så rett i at folk får greie på noe via sosiale medier (fb) lenge før de når en selv. Jeg synes du gjør så klokt i å srive, så du ikke gir mat til "bygdedyret", for det har en tendens til å finne maten sin uansett. Så står det her svart på hvitt.
    Du når meg langt inn i magen og dypt i hjerterota, sorgen er så lett å se og høre. Jeg får uutholdelig vondt av å vite hvor stor sorg det må være, virkelig. Åh, jeg ønsker jeg var en som kunne være der å gi deg en god og varm klem. <3

    Jeg tenker på deg, og du har berørt meg.

    Varm klem, Linn <3

    SvarSlett
    Svar
    1. ...det skal stå VAKRE :-)

      Slett
    2. Tusen takk for gode tanker, gode ord og god klem, Linn..
      Klem til deg også. Bente

      Slett
  2. Kjære Bente
    tusen takk for at du deler dette med oss...jeg kjenner deg veldig lite selv om jeg likevel føler at jeg gjør det. har jo vokst opp med Jarle og Geir og med foreldre som var omgangsvenner og tante Solfrid og onkel Magne.snakka med tante seinest i dag og vi snakket om deg og bloggen din....fantastisk at du kan dele tankene dine med oss andre og sette ord på det vi føler og tenker. tenker mye på. dere og Nathali.....dere er fantastiske mennesker og gode forbilder for oss andre...tusen takk...stor klem til dere begge
    hilsen Mari

    SvarSlett
    Svar
    1. Det var hyggelig å få tilbakemelding fra deg, Mari. Tusen takk for omtanken. Hvis det jeg skriver kan hjelpe andre å sette ord på de tingene som er vanskelig å snakke om, føler jeg at jeg får enormt mye tilbake....
      Klem fra Bente

      Slett
  3. Kjære Bente

    varm klem til deg.
    Bloggen din er fantastisk fin,jeg beundrer styrken din,varmen og åpenheten.
    Varme klemmer til deg

    SvarSlett
    Svar
    1. Tusen takk...Du vet at du har fått en helt spesiell plass i hjertet mitt. Gleder meg til å fortelle historien..... Klem

      Slett
  4. Kjære Bente
    Jeg pleier å si at noen mennesker bærer hjertet utenpå kroppen, men du bærer nok ditt her på bloggen også. Ordene dine griper tak i meg og rører meg. Veldig. Jeg har en datter som selv kan få behov for en organdonor, hun har Cystisk Fibrose, og da er det godt å vite at det finnes mennesker som deg her i verden.
    Er det greit for deg om jeg legger en lenke til bloggen din i min blogg?

    Hjertevakker klem fra Anna Marie

    SvarSlett
    Svar
    1. Kjære Anna Maria.
      Nå ble jeg veldig rørt..Det er slike som deg som gjør at vi klarer å fortelle om Nathali sin gave. Vi vet hvor viktig dette er for familier som trenger organdonor, og vi ønsker å si noe om de følelsene vi sitter med etterpå. Selv om vi mistet datteren vår og lever med sorgen, vet vi at hun er årsaken til at noen andre har fått beholde sine barn.Jeg har ofte tenkt på hvordan familier som venter på donorer må ha det, og da kjenner jeg at vi gjorde et viktig og riktig valg på vegne av den lille jenta med "det store hjertet"..
      Jeg blir bare glad dersom du ønsker å legge en lenke til bloggen min.
      Klem fra Bente

      Slett
  5. Hej Bente!
    Har kollat runt på din blogg och du har många tunga och känsliga blogginlägg. Måste säga att jag känner många gånger igen mig när jag läser din blogg. Jag kommer tillbaka flera gånger. Ha en trevlig Söndag.

    SvarSlett
  6. Kjære Jonas.
    Tusen takk for at du forteller meg dette. Jeg setter veldig pris på tilbakemeldinger fra folk som kjenner seg igjen i det jeg skriver om på en eller annen måte. Enten det er de tunge tankene eller de små, gode øyeblikkene.. Veldig hyggelig at du vil komme tilbake. Ønsker deg også alt godt, i kveld, i morgen og dagene fremover...
    Hilsen Bente

    SvarSlett