Når disse dagene kommer, er det kanskje like greit å prøve å tenke at sånn er det nå... jeg må bare komme meg gjennom time for time, eller minutt for minutt uansett hvor smertefullt det er. Jeg har mer enn nok med det, og orker ikke tanken på å skulle bruke energien på å finne noe positivt..
JEG HAR DET NEMLIG VONDT, OG DET HAR JEG LOV TIL Å FØLE!
Det kan være en dag, eller mange, men det vil komme en dag som er litt bedre...en eller annen gang...
Merkedager kan være gode, og man gleder seg til å feire. Når man skal møte de vonde merkedagene som inneholder smerte, lengsel og savn, gruer man seg..
Jeg har vært gjennom slike dager nå, og har derfor ikke skrevet noe. Jeg har ventet på den dagen der jeg klarer å tenke på noe mer enn at jeg har mistet den viktigste personen i livet mitt. Tankene er der fremdeles, men nå har de fått selskap av noen gode tanker innimellom.. Tankene om hvordan jeg klarte å komme gjennom de vonde dagene. Jeg har jo overlevd disse også..men hvordan?
Menneskene rundt oss....det er ene og alene dere jeg kan takke for at jeg nå klarer å skrive om noe godt. Alle de gode menneskene som brydde seg og fortalte at vi og familiene våre ikke var alene med sorgen og savnet.
Vår nærmeste familie har slått ring rundt oss og sørget for at vi aldri har følt oss alene. De har respektert alle avgjørelsene våre, og latt oss få gjøre ting på vår måte..det som føles riktig for oss som foreldre...De har vært tilgjengelige når vi har trengt dem, men har holdt seg på avstand når vi har trengt ro. Alle som mister et familiemedlem sørger på sin måte...I vår familie er alle reaksjoner like riktige..barn kan få lov til å leke og le, voksne kan gråte, eller sørge uten tårer. Uansett reaksjon...ALLE var veldig glade i Nathali, og savner henne.
De som kjenner meg utenom denne bloggen vet at jeg har brukt facebook til å formidle tanker og følelser. Jeg har i utgangspunktet bare venner jeg kjenner, men jeg velger alltid ordene ut ifra at fremmede også kan lese, siden fb har åpnet for å vise hva folk kommenterer til andre.( noe jeg ikke liker.) Ja ,man skal være forsiktig. Det er viktig at jeg kan stå for det jeg skriver.
Vi valgte å gå ut med at vi hadde mistet Nathali nesten med en gang. Det er faktisk blitt slik at folk får greie på ting via sosiale nettverk før det står i avisene.
Vi valgte å fortelle vår historie FØR folk fortalte den for oss.Vi ønsket selv å ha regien på hva som kom ut. Det har vi ikke angret på.
Vi valgte åpenhet og prøvde å fortelle hvor viktig det var for oss at folk torte å møte oss istedenfor å krysse gater, se en annen vei eller unngå oss på andre måter. Jeg har selv vært en av dem som har unngått mennesker i sorg fordi jeg har vært usikker på hvordan jeg skulle håndtere det...Var redd for å si eller gjøre noe galt. Nå vet jeg at dagene ville vært mye verre dersom alle hadde tenkt som jeg gjorde..Det kan være vanskelig å vise takknemlighet og finne de riktige ordene tilbake til folk som viser omsorg og støtte, men en ting er jeg sikker på...Hadde de kunnet se inn i hjertet til den som har det vondt, hadde de sett dyp takknemlighet for å ha blitt sett...
Vi ønsket å strekke ut en hånd for å hjelpe de som syntes dette var vanskelig, samtidig som folk syntes det var tryggere og enklere å møte oss når de visste hva vi tenkte..
Man kan bruke facebook til å skrive mye stygt om folk, man kan mobbe og legge ut bilder som er vonde for andre....Ja, man kan lett utnytte sårbarheten og være slemme. Jeg skjønner ikke hvordan folk kan gjøre det...
Hva om dette er det siste denne personen leser/ser? Hva om man aldri får muligheten til å si unnskyld?
MEN, man kan bruke det for å si noe godt til folk også...Man kan fortelle at man bryr seg om andre, at man tenker på de som ikke har det så greit..Man kan legge ut et dikt med de nydelige ordene man ikke klarer å finne på selv, eller man kan dele gode minner... Min fb side var full av røde hjerter, varme ord og støtte fra folk som brydde seg. Når man også tenker på at det var vinterferie, varmer det ekstra at folk har tatt seg tid til å bry seg om oss...
Vi opplevde en enorm støtte og omsorg disse dagene...
(Vil presisere at selv om det var bra for oss å bruke fb, er det helt sikkert mange som ikke ville gjort det. Man må kjenne etter hva som føles riktig, og jeg vil anbefale at dersom man er i tvil, er det best å la være...)
Vi trengte ro rundt oss, men takket være sosiale nettverk og telefon, følte vi at alle "kom på besøk" selv om vi ikke orket å ha dem fysisk tilstede.
Vi valgte åpenhet om sorgen vår. Det var skummelt, men nå ser vi at det er det beste vi kunne gjort i vår situasjon.
Nå kjenner vi at folk velger å komme inn den døren vi åpnet opp...
Vi kunne valgt å stenge den og være alene med følelsene og tankene, men da hadde vi ikke fått oppleve hva folk faktisk ønsker å gjøre når de får muligheten......
De ønsker å være med å dele sorgen, savnet og de gode minnene slik at det blir litt lettere å bære for oss, men også for dem selv...Nathali berørte mange mennesker når hun levde, og det er mange flere enn oss som savner, tenker på, og prater om henne....
Modum 2013
Må bare ta med en sms jeg fikk fra min nære venninne og nabo..."Trenger du en klem nå"?
Så enkelt kan man gi enormt med kjærlighet..... Takk, Hilde...
Tusen takk til alle som er tilstede på sin egen unike måte!
Ønsker alle en god lørdagskveld.
Klem fra Bente
