Translate

tirsdag 31. desember 2013

Et øyeblikk kan vare lenge...

Kjære deg...


I dag er det visst nyttårsaften.. Det gamle er snart et tilbakelagt kapittel og 365 dager med minner. For mange har dette vært et flott år der det har skjedd mye spennende, mens for andre har det inneholdt mye vondt. Media er veldig opptatt av årskavalkader der viktige begivenheter blir gjennomgått. Det får meg til å tenke på hva jeg tenker er viktig å huske fra dette året. Det finnes store begivenheter, store tragedier og betydningsfulle mennesker som har gått bort.

Når jeg tenkte tilbake på dette året, satt jeg lenge med en følelse av at sorgen og savnet sørget for at livet mitt var konstant "overskyet" og det var mange episoder med "store nedbørsmengder, lyn og torden"..Omtrent slik vi husker sommeren dersom vi ikke har hatt noen dager der vi har blitt brent av sol eller brennmanet. Det føltes som et år med gråværsdager...
Overraskelsen kom når jeg begynte å tenke på hvilke gode øyeblikk jeg kunne se tilbake på...Alle de små solstreifene som ble så tydelige og gjorde meg så godt. Jeg sitter med en følelse av at jeg husker alle sammen, og de varierer fra små gode tanker til store opplevelser. Jeg glemmer ikke synet av min nydelige niese i brudekjole, men jeg glemmer heller ikke den lille tanken som kom når jeg så de tre søsknene sammen. Det var så godt å se samholdet, kjærligheten og tilhørighet dem imellom. En liten tanke jeg bestemte meg for å lagre...
Jeg husker Minnekonserten med Dan Reed, men også at jeg hadde nydelige barn rundt meg som strøk meg over håret fordi de visste at jeg også tenkte på Nathali.
Jeg har fokusert på å lete etter gode øyeblikk. Jeg har ofte skrevet om det fordi jeg har hatt et inderlig ønske om å få det til.
Jeg vet at jeg aldri kan få det "gamle livet" tilbake, og jeg vet ikke hvordan det nye vil bli. Jeg prøver derfor å leve livet en dag om gangen. Jeg bygger det opp fra grunnen, på en måte som passer meg, og i et tempo jeg håndterer. Selvfølgelig er det viktig å ha planer for ting som skjer lenger frem i tid, men det viser seg at jo mer jeg tenker på fremtiden, jo mer trenger angsten seg frem. Jeg har opplevd at det jeg fryktet mest i livet skjedde med oss, og det sitter fremdeles i kroppen og hodet. Det er mye av grunnen til at jeg trenger å fokusere på det som skjer når det skjer istedenfor å la bekymringene langt frem i tid (-og som sikkert er grunnløse) tappe meg for kreftene.

Nå kan jeg se tilbake på året som har gått, og jeg får en bekreftelse på at jeg har klart det!!
 De tingene jeg husker best handler om gode følelser og gode tanker. Smil, varme solstråler, samtaler, lyden av bølger, befriende latter, og en enorm takknemlighet for all kjærligheten, støtten og omtanken som folk har gitt meg. Det handler ikke om ting jeg har kjøpt eller noe jeg har prestert. Jeg har opplevd mye godt sammen med andre, men jeg har også hatt disse gode tankene når jeg har vært helt alene.
Jeg skrev i forrige innlegg at jeg samlet på øyeblikk og opplevelser som skatter, og i løpet av dette året har jeg blitt veldig rik!!
Jeg ser nå at det er dette som gjør meg sterk, og det er disse små skrittene som gjør at jeg kommer meg videre. Jeg må ta et valg om hva jeg ønsker å fokusere på. Noen ganger velger jeg sorgen og savnet, andre ganger velger jeg gleden, Begge deler er like viktig.
Du trenger ikke ha opplevd det samme om meg for å ønske forandring. De små gode øyeblikkene kan også bety noe spesielt og godt i en stressende eller kjedelig hverdag.
På en 4-felts motorvei kan jeg la tankene spinne rundt frykten for å krasje, ønske om en ny og finere bil eller at livet er som den vegen vi kjører på. Det er ikke gode tanker. Hvis jeg bestemmer meg for å lete etter noe helt spesielt og godt, kan jeg oppdage en løvetann i asfaltkanten, og bli sittende og gruble over hva styrke egentlig er. Et lite øyeblikk som kan bety forandring i måten jeg tenker på resten av den dagen...

Depresjonen og tapet av Nathali satte "resten av verden" på utsiden. Jeg kan tenke at den er som hagen min. Den er rundt meg, og viktig del av livet mitt. Noen mennesker er som de vakreste blomster eller grønnsaker som gir meg næring. Jeg ønsker å ta vare på dem lengst mulig, steller godt med dem og tar dem med inn. De tilfører glede, gode tanker og styrken jeg trenger i hverdagen.
I hagen min finnes også mange blomster som ser perfekte ut, men som er giftige, har torner som stikker eller forpester med vond lukt. Jeg kan se på dem på avstand, men jeg trenger ikke ha nærkontakt. Slike mennesker som må snakke nedsettende eller ignorere andre for å hevde seg selv vil alltid være en del av livet, men jeg kan velge hvor jeg vil plassere dem, og om jeg ønsker å ta dem inn. De høyreiste, slanke og flotte ser sterke ut, men må bindes opp for ikke å brekke når vinden blir for sterk siden de kan være hule i midten.
Alle disse blomstene er veldig synlige og får lett oppmerksomhet både fra meg og andre. Det gode øyeblikket kan derfor være å oppdage en liten anonym blomst gjemt bak alle de andre.. Et lite mesterverk som fortjener å få lys og bli sett.
For å kunne se alt det vakre som omgir meg er det viktig at ugraset ikke får overta. Internett og media sørger for å spre små frø av misunnelse, usikkerhet og mislykkethet, men jeg må sørge for at det ikke får mulighet til å kvele alt det andre som jeg liker så godt... Det er min oppgave å renske opp slik at jeg finner de blomstene jeg vil ta med inn i hjertet.
Helheten gir meg et godt sted å være, men jeg må velge hva jeg ønsker å fokusere på...
Ikke tenk på at du må ha et liv like striglet og perfekt som et park-anlegg. Se heller livet som en frodig hage der det passer inn med en deilig hengekøye...

For dere som ikke liker blomster eller hage vil utfordringen bli å ta med disse tankene inn i noe du interesserer deg for. Jeg er sikker på at det vil bli annerledes og morsom grubling når du setter "vanskelige mennesker og situasjoner" i andre settinger som du velger selv.. ;-)

Siden vi mennesker er i konstant vekst, trenger vi også jevn tilførsel av næring. Jeg må derfor avslutte nå, for jeg må ta en telefon til ei god venninne og takke for alle de fine samtalene, øyeblikkene og sms'ene jeg fikk i 2013...

GODT NYTT ÅR!

Klem fra Bente

mandag 23. desember 2013

Til: Deg.....Fra: Dan Reed & meg

                                                                                         
                                                                                                   
Kjære deg...                                                                                                     In english here                                                                                    

Jeg trodde ikke det ville komme flere innlegg før jul, men jeg har lyst til å gi bort en liten "gave" til deg. Jeg ønsker å gi deg noe godt du kan ta med deg inn i julen, og jeg håper du vil sette pris på den. Dette blir nok langt, men jeg håper du finner tid til å sette deg ned..
Jeg har alltid med meg Nathali når jeg skriver, men denne gangen vil du også få et spesielt møte og en personlig hilsen fra en annen person som også betyr veldig mye for meg...Dan Reed.

Jeg er et av de menneskene som har måttet re-definere virkeligheten og livet jeg skal leve videre uten Nathali. Jeg ser at jeg har skiftet prioriteringer i livet, og jeg er mer bevisst på valgene mine. Jeg verdsetter familie og venner på en annen måte nå, og det går mye dypere enn før. Jeg tar ikke dem og livet som noen selvfølge lenger.
Det aller viktigste er at jeg klarer å verdsette små gleder og øyeblikk og tar vare på dem som små skatter..
I evighetens perspektiv, er øyeblikket som et liv (Piet Hein)
Det er sjelden jeg leser gamle innlegg, men i dag tok jeg en liten gjennomgang. Det er rart å se prosessen jeg går igjennom beskrevet med ord. Noen innlegg virker nesten litt fremmede, men jeg vet jo at det er jeg som har skrevet dem. Når jeg bestemte meg for å prøve å skrive blogg visste jeg ikke hvilken retning den ville ta, men jeg hadde et mål om å skrive om gode opplevelser og tanker. Det ble derfor veldig spesielt for meg å se at det første ordentlige innlegget "Closer" faktisk er skrevet etter møtet med Dan.

Han har blitt en god venn i tillegg til at han er en fantastisk musiker.

Jeg kjenner ingen andre som har levd et så kontrastfylt liv.

Bandet Dan Reed Network hadde stor suksess på 80/90-tallet, Og var på Top 40 listen med sangen "Ritual" De var support-band for Rolling Stones, og har delt scene med Bon Jovi, Def Leppard og David Bowie. DRN spilte for titusener på store stadioner, og han levde det "gode" Rock&Roll-livet. Dan fikk nok etter turneen med Stones, tok en pause fra alt og dro til India der han fikk  intervjue Dalai Lama personlig. I dette intervjuet forteller Dan om møtet og hvorfor han dro: "Jeg så i speilet og fant ut at jeg var en del av problemet som jeg hadde problemer med."
Tilbake i USA etter denne reisen, ble det ikke godt mottatt av plateselskapet at han hadde barbert bort det lange håret som var en viktig del av imagen for å selge musikken. Han ville inn i film og teater og ble manusforfatter, regissør og skuespiller. Etter dette startet han en nattklubb i Portland,Oregon som ble en enorm suksess, og han levde et tøft liv der narkotika og alkohol ville tatt livet av han dersom han ikke kom seg vekk. Etter å ha mistet sin far og tatt seg av moren, dro han tilbake til India... Nå bor han i Praha og lager musikk igjen.

Jeg synes det er spennende å høre om dette livet, men jeg er enda mer fascinert av reisen han la ut på for å prøve å finne svar på hvordan han kunne fokusere på selve livet.
Han har bodd med munker i kloster i Tibet, intervjuet Dalai Lama og oppsøkt mennesker og religioner rundt i verden for å stille spørsmål og finne svar. Det er denne "reisen" og "livs-visdommen" som har truffet meg så inderlig. Jeg vet ikke så mye om hans materielle liv, men det jeg beundrer og blir litt misunnelig på, er hans " tilstedeværelse i livet" og all varmen og kjærligheten han gir til dem han møter.Jeg vil også kjenne på det, og jeg vet at de verdiene ikke kan kjøpes for penger... Det er tankene mine som må gjøre denne jobben. Belønningen vil være indre ro, en følelse av helhet, håp, og muligheten til å kjenne at jeg er tilstede i mitt eget liv!
Jeg blir også smittet av hans inderlige samfunnsengasjement, og har ofte tenkt at hvis alle hadde vært som han, så hadde vi ikke hatt kriger..." We learn to Love, but We love to Fight"
( Fra Brave New World)
Han har spilt på Democratic National Convention og på  innsettelsesfesten til Barack Obama.

Jeg har forandret meg, og jeg kan takke Dan for å ha gitt meg mange tanker som gjør at jeg blir oppfattet som "sterk" midt oppi alt det vonde som har skjedd.

Dan har en helt spesiell evne til å kommunisere på følelsesnivå. Ordene og musikken går rett inn i hjertet mitt, de får meg til å tenke, og det er disse "samtalene" jeg elsker. (Og vi trenger ikke være enige om alt ;-)
Det er dette jeg ønsker å gi videre til deg som leser...et møte med Dan i en situasjon der han viser at det er mulig å gjøre noe vondt til noe godt...

10 august ville Nathali fylt 12 år. En vanskelig dag der tankene om første gang jeg holdt henne i armene mine har fått følge av tankene om den siste omfavnelsen. Vi har erfaringer med at dersom vi planlegger noe godt, er det mulig å komme gjennom. Jeg visste at Dan skulle ha flere konserter i Sverige rundt den tiden, men han hadde også nevnt at han skulle til Norge. Vi var villige til å reise langt dersom det var en mulighet til å oppleve han igjen.
Jeg kan fortsatt kjenne følelsen jeg satt med etter å ha lest svaret... Han skulle ha konsert i Fredrikstad den 10 aug. Den 11 hadde han fri, og dersom vi ønsket det ville han se det som en stor ære å komme til oss og holde en Minnekonsert for Nathali...
Vi var usikre på om vi ville klare det, men den klare stemmen fra hjertet sa det jeg trengte å høre..."Selvfølgelig skal dere det, mamma!!"

Jeg har bestemt meg for å dele et lite video-klipp fra Konserten han hadde hos oss.
Innlegget "Smilet fra Hjertet" er skrevet etter denne opplevelsen. Jeg klarte ikke skrive om selve konserten da, men nå er tiden inne.
Det ble en fantastisk kveld der alle som var tilstede fikk en unik opplevelse. Vi ønsket ikke at dette skulle være en ny begravelse..Det var jo bursdagen hennes! Vi ønsket at det skulle være noe godt og vår måte å si takk til familien og vennene som vi er så glade i. Nathali var tilstede på en vakker og god måte, og rommet var fylt med varme og kjærlighet fra mennesker som betyr mye for oss. Jeg er sikker på at hun smilte og koste seg.
Denne konserten ble på mange måter et vendepunkt i sorgen både for oss og de som var tilstede. Dan hjalp oss med å kjenne på takknemligheten over å ha hatt henne i livene våre, og det var godt.

Moren min beskrev det på denne måten:
"Minnekonserten med Dan ble "broen" vi trengte for å komme fra den dype sorgen og smerten og over til gleden og takknemligheten.!
Vi har balansert på "glatte steiner" og vært redde for å falle. Familie og venner har prøvd å hjelpe oss, men de har også vært redde for å tråkke feil. Denne kvelden opplevde alle at det ble bygget en bro der vi trygt kan bevege oss mellom det vonde og det gode. Vi kan gå ved siden av hverandre, eller vi kan gå alene. Vi kan gå frem og tilbake så ofte vi vil, men også stoppe midt på og ta et dypt pust og en pause dersom det blir for vanskelig å fokusere.

Siden konserten fremkalte mange minner og følelser hos meg og andre, ønsker jeg ikke vise publikum. (med unntak av min kjære svoger som passet på BR-opptakeren...) Jeg håper det blir respektert at opptaket er en del av blogginnlegget, og at det ikke deles i andre sammenhenger uten at jeg blir kontaktet først. Velkommen som gjest...


Dan vet om bloggen min, og jeg ble veldig stolt og glad når han sa ja til å skrive noen ord spesielt til deg. Han er en travel mann med mange reisedøgn og konserter, men jeg vet at han satte av god tid til å tenke gjennom hva han ønsker å si til deg...

Til  Deg  Fra Dan Reed

It is a great honor to pen something for the lovely, insightful and inspiring Bente and her most endearing and important Blog. Thank you for the kind invitation to share something with your readers, and can only hope that the experience that I highlight below brings some form of inspiration to those who take the time to read the words below. With love... 

I had the great opportunity to interview the Dalai Lama's personal physician back in 1992 in Northern India, named Dr. Cheduk. He was in his late 80's at the time, blind in one eye from his harsh treatment by the Chinese military while in occupied Tibet. He was freed from his imprisonment after receiving help from Amnesty International and was, at the time, back at the side of His Holiness, the Dalai Lama who lived, and still lives, in exile in Dharmsala, India. Dr. Cheduk spoke no English so we had a translator, but what he taught me that day still resonates with me over 20 years later.

He spoke of the 'root' of illness... how to cope with loss as a part of life, and extension of the gift we get to experience living in this world, no matter how short or long... and that through understanding every breath is a blessing, we can heal ourselves, and rise above grief and depression. 

Dr. Cheduk said that there are three types of illnesses... mental, physical and spiritual... and all three of these illnesses are caused by three things... attachment, hatred and delusions. (As they say... all things come in three's), and it appeared it was true in Tibetan Buddhism on more than a few subjects. As with anything that comes in three's it stands to reason that two, if joined together, will always over power the one left out, or not included. The same is true with illness and how we cope with stress, pressure, pain and depression. 

First let me explain his view on attachment, hatred and delusions. I asked him why one man can smoke cigarettes for a few months and get lung cancer, while another man can start smoking when he was 12, smokes a pack a day, and lives in to his 90's? The good Doctor smiled then explained that the person who get cancer quickly is most likely riddled with not only 'attachment' to the smoking habit, but also attachment to his perceived power in the world, his ego, possibly money, many things that add stress to one's life... and also may have a healthy dose of 'hatred' in his mental diet... could be self hatred for smoking, hatred towards the neighbor for his dog going to the bathroom in his yard, or to his boss for never recognizing or praising his accomplishments. And there is 'delusions'... where I 'could' be in life... where I 'should' be in life... imagining I would be truly happy if I had taken this or that turn in life instead of the path I am currently on. Regrets... and Hopes... too many of each, instead of living in the moment. 

The old man who never got cancer simply led a more balanced life in these affairs, according to Dr. Cheduk. The man did not beat himself up for smoking, but rather enjoyed it, felt no guilt, or little of it, in all his life decisions, allowing his mental, physical and spiritual bodies to resonate a more healthy existence, instead of being burdened by the weight of doubt and self consciousness. 

When the mental and physical are in balance, but the spiritual not in balance... it is still two out of three humming in the right space and one can find insight, inspiration, 'light' for lack of a better word... but if one spends all their time keeping the body in shape, but the mental and spiritual bodies are ill or in despair, then in time the body most likely will fail. If the mental and spiritual bodies are in a good place, but the body is falling apart, sometimes, and we have heard countless stories that attest to this... the body can heal, and even thrive again. 

If we can manage to look in the mirror and admit our attachments, let go of hatred and dispel the illusions in our life... then mental, physical and spiritual illnesses will have a hard time grabbing on to our system. Although this seems to make a lot of sense in the years since, it is often a hard sell in a world where we leave our physical wellness in the hands of a doctor, our mental health in the hands of psychiatrist, and our spiritual health in the hands of a religious leader or some form of religion. Very rarely are we aware, or even taught, that is the person in the mirror that we see every morning that can be in charge of all three if we so choose to. Of course we need guidance, help and modern medicine from time to time to help us on that journey... but to empower ourselves is to empower our body and our mind. 

All good lessons from a man who was in charge of the health of the temporal leader of the Tibetan people. Dr. Cheduk has since passed away but before we finished our conversation the translator leaned over to me and said, "Did you know Dr. Cheduk survived twelve years in prison surviving on nothing but water and gnawing on his leather jacket as a protest to his imprisonment?", to which I replied... "You must be kidding... how is that possible?". The translator who was also a doctor in Tibetan Medicine, although much younger, responded, "The Doctor used his mind to turn the skin of the cow, the jacket, into the nutrients of the meat, and along with water this allowed him to survive even though his body was quite ill at the end of the 12 years. It was this hunger strike that caught the attention of Amnesty International, and why he lost sight in one eye."

I have since asked friends in the field of medicine if this was possible... and all anyone can tell me is, "If that is true... then it is some very strong mind over matter." 

Amen to that... and to the depth, and the power, of the mind, body and soul.




Hvis du har funnet tid til å lese alt vi har skrevet, har du også fått muligheten til å kjenne nærhet til ditt eget liv og egne tanker. Jeg håper dette kan inspirere deg til å tenke at et godt liv ikke bare handler om penger, status og alt man skulle ønske man hadde, men ikke kan få.... Du har mye i deg selv!

Jeg ønsker av hele mitt hjerte at du vil oppleve gode øyeblikk du kan lagre som fine juleminner..
God Jul & Godt Nytt År

Klem fra Bente

(Siden vi har skrevet dette sammen, kan du også legge igjen en kommentar til Dan dersom du føler for det. Ikke vær redd for å skrive engelsk...han er god i det språket ;-) Han har tatt noen mnd pause fra artistlivet nå, men kommer tilbake!! Du finner mer info på hjemmesiden hans: http://www.danreed.com/  eller Facebook)



To: You...From: Dan Reed & me (english version)

                                                                             
Dear Friend ...                                                                                             In norwegian here                                      
                                                     
I didn't think there would be a new blogpost before Christmas, but I want to give you a "gift" that can give you something good. I hope you will appreciate it. The post became quite long, but I hope you'll find time to sit down and read.

 Nathali is always with me when I write. In this post you will also meet and get a personal greeting from another person who means a lot to me ... Dan Reed.

I am one of those people who must redefine reality and learn to live a new life without my daughter, Nathali .
I see that I have changed my priorities in life, and I'm more conscious of my choices. I value family and friends in a different way now, and  the love between us feels much deeper. I don't take them and their lives for granted anymore.
The most important thing in my life now, are the appreciation of small pleasures and moments and I want to take care of those little treasures ..

 In the perspective of Eternity, the Moment is like a Life.. (Piet Hein)

I rarely read old posts, but today I took a little review. It is strange to see the process I go through described by words. Some posts almost seems a little unfamiliar, but I know that the words are mine. When I decided to start writing the blog, I didn't know which direction it would take, but I had a goal, I wanted to write about good experiences and thoughts. Therefore, it was very special for me to see that the first real post "Closer" is actually written after I met Dan .
( I write in Norwegian, but you will find a "Translate-button" under the headline. Sometimes the translation become really weird, but I hope you will understand ;-) )

He has become a good friend and he is an amazing musician.

I don't know anyone else who has lived a life so full of contrasts .

The band Dan Reed Network had great success back in the 80/90's , and was on the Top 40 list with the song "Ritual"
They were support band on the Rolling Stones tour and have also shared the stage with Bon Jovi, Def Leppard and David Bowie. DRN played for ten-thousands people in big stadiums, and Dan lived the "good" Rock & Roll - life. After the tour with the Stones, he took a break from everything and went to India where he got the chance to interview the Holiness of Dalai Lama personally. In this interview Dan tells about the meeting, and why he left the music scene: " I looked in the mirror and found I was part of the problem that I was having issues with"
Back in the U.S. after this journey, it was not well received by the record company that he had shaved  his long hair which was an important part of the image to sell music. He wanted to get in to the film and theatre, and became a writer, creator and actor. After that he started a nightclub in Portland, Oregon wich became a huge success, and he lived a tough life where drugs and alcohol would  kill him if he didn't get away. After his father passed away and taken care of his mother, he returned to India....Now he lives in Prague,and makes music again.

I think it's exciting to hear about this life, but I'm even more fascinated by the journey he embarked, trying to find answers how to focus on life itself.
He lived in monastrey with monks in Tibet, he met His Holiness Dalai Lama, he has interviewed and visited people and religions around the world, to ask questions and find answers.
It is this " journey " and " life wisdom " that has touched me so deeply . I don't know much about his material life, but what I admire and makes me a little jealous, is his " presence in life " and all the warmth and love he gives to other people. I want to feel it too, and I know that money can't buy those values ...I know that my mind and thoughts must do the job.
The reward will be a kind of  inner peace, sense of wholeness, hope and a opportunity to feel that I'm present in my own life.

I am also infected by his fervent community involvement, and have often thought that if everyone had been like him, then we would not have wars ... "We learn to Love, but We love to Fight "
(from  "Brave New World")
He has performed at the Democratic National Convention and  Barack Obama's inauguration party.

I've changed, and I must thank Dan for giving me many thoughts that makes me a person people look up to because of my "strength" in the midst of all the bad things that have happened.

Dan has a unique ability to communicate in an emotional level. The words and the music goes straight into my heart, they makes me think, and I love these " conversations ". (And we don't have to agree on everything ;-)
This is what I want to bring to you who read ... a meeting with Dan in a situation where he shows that it is possible to make something bad to something good ...

August 10th Nathali would have been 12 years. A difficult day, where thoughts about the first time I held her in my arms was joined by thoughts about the last embrace. We have experienced that if we plan something good, it is possible to get through days like this. I knew that Dan should have concerts in Sweden about  that time, but he had also mentioned that he was going to Norway .
We were willing to travel long distance if there was an opportunity to experience him again.
I can still feel the feeling after reading the answer ... He should have a concert in Fredrikstad August 10th On 11 he was free, and if we wanted, he said it would be a great honor  to come to us and perform a Memorial Concert for Nathali ...
We were unsure if we were strong enough to make it , but the clear voice from the deepest of my heart said the words I needed  ... " Of course, you must do it, Mom ! "

I have decided to share a small video clip from the memorial-concert .
The post "Smilet fra Hjertet" /(  The Smile from the Heart ) is written after this experience. I could not write about the concert then, but now is the right time .
It was a wonderful evening where everyone who attended had a unique experience. We didn't want this to be like a second funeral, it was her birthday! We hoped it would be something good and our way of saying "thank you" to family and friends who means so much to us. Nathali's spirit attended in a beautiful way, we felt her presence, and the room was filled with warmness, support and love from the people who love us.
I 'm sure she was smiling and enjoyed everything that happend .

This concert has in many ways became a turning point in sorrow for us and those who were attended.
Dan helped us to feel gratitude for having her in our lives, and it felt so good .

My mother described it this way:
"The Memorial concert with Dan became the " bridge" between the deep sorrow & pain on one side, and joy and gratitude on the other ."

We have balanced on the "slippery rocks" and felt the fear of falling. Family and friends have tried to help us, but they have also been afraid of taking wrong steps.
This evening we all felt that it was built a bridge where we can safely move between the bad and the good. We can walk side by side, or we can walk alone. We can go back and forward as often as we want, but also stop in the middle and take a big breath and a break if it's too hard to focus .

Since the concert evoked many memories and emotions for me and others , I do not show the public . (with the exception of my dear brother in law who looked after the BR recorder ...) I hope you will respect that the video is part of the blog post, and not share in other contexts without contact me first.
Welcome as my  Guest ...



Dan knows about my blog, and I became very proud and happy when he said yes to write some  words especially for you. He is a busy man with many days on the road and concerts, but I know he spent time to think what he wants to say to you ...

For You From Dan Reed

It is a great honor two pen something for the lovely , insightful and inspiring Bente and her most endearing and important Blog. Thank you for the kind invitation to share something with your readers , and can only hope that the experience that I highlight below brings some form of inspiration Thurs those who take the time to read the words below . With love ...

I had the great opportunity two interview the Dalai Lama 's personal physician back in 1992 in Northern India named Dr. Cheduk . He was in his late 80 's at the time , blind in one eye from his harsh treatment by the Chinese military while in occupied Tibet. He was freed from his imprisonment after Receiving help from Amnesty International and was , at the time , back at the side of His Holiness , the Dalai Lama who lived , and still lives , in exile in Dharmsala , India. Dr. Cheduk spoke no English so we had a translator, but what he taught me that day still resonates with me over 20 years later .


He spoke of the ' root ' of illness ... how to cope with loss as a part of life , and extension of the poison we get to experience living in this world , no matter how short or long ... and that through understanding every breath is a blessing , we can heal ourselves , and rise above grief and depression .


Dr. Cheduk said that there are three types of illness ... mental , physical and spiritual ... and all three of these illness are caused by three things ... attachment , hatred and delusions . (As they say ... all things come in three 's) , and it Appeared it was true in Tibetan Buddhism on more than a few subjects . As with anything that comes in three 's it stands two reasonthat two , if joined together , will always overpower the one left out , or not included. The same is true with illness and how we cope with stress, pressure , pain and depression .


First let me explain his view on attachment , hatred and delusions . I asked him why one man can smoke cigarettes for a few months and get lung cancer , while another one can start smoking when he was 12 , smokes a pack a day , and two lives in his 90 's? The good Doctor smiled then explained that the person who get cancer Quickly is most thunderstorms riddled with not only ' attachment' to the smoking habit , but also his two attachment Perceived power in the world , his ego, possibly money, many things that add stress to one 's life ... and may also have a healthy dose of ' hatred ' in his mental diet ... could be self hatred for smoking , hatred towards the neighbor for his dog going to the bathroom in his yard , or two for his boss never Recognizing or praising his accomplishments . And there is ' delusions ' ... where I ' could ' be in life ... where I ' should ' be in life ... imagining I would be truly happy if I had taken this or that turn in life instead of the path I am currently on . Regrets ... Hopes and ... Too many of each , instead of living in the moment .


The old man who never got cancer simply lead a more balanced life in these affairs , According To Dr. Cheduk . The man did not beat himself up for smoking , but rather enjoyed it , field no guilt , or little of it , in all his life decisions , Allowing his mental , physical and spiritual bodies two resonate a more healthy existence , instead of being burdened by the weight of doubt and self consciousness .


When the mental and physical are in balance, but the spiritual not in balance ... It is still two out of three humming in the right space and one can find insight , inspiration , ' light' for lack of a better word ... but if one spender all their time keeping the body in shape, but the mental and spiritual bodies are ill or in despair , then in time the body most thunderstorms will fail . If the mental and spiritual bodies are in a good place, but the body is falling apart , sometimes, and we have heard countlessother stories that attest to this ... the body can heal , and even Thrive again .


If we can mana to look in the mirror and admit our attachments , let go of hatred and dispel the illusions in our life ... then mental , physical and spiritual illness will have a hard time grabbing on to our system . Although this seems to make a lot of sense in the years since , it is often a hard sell in a world where we leave our physical wellness in the hands of a doctor , our mental health in the hands of psychiatrist , and our spiritual health in the hands of a religious leader or some form of religion. Very rarely are we aware , or even taught , that is the person in the mirror that we see every morning that can be in charge of all three if we so choose two . Of course we need guidance , help and modern medicine from time to time to help us on that journey ... but to empower ourselves is two empower our body and our mind .


All good lessons from a man who was in charge of the health of the temporal leader of the Tibetan people. Dr. Cheduk has since passed away but before we finished our conversation the translator leaned over to me and said , " Did you know Dr. Cheduk survived twelve years in prison surviving on nothing but water and gnawing on his leather jacket as a protest two his imprisonment ? " , two wooden I replied ... "You must be kidding ... how is that possible ? " . The translator who was also a doctor in Tibetan Medicine, although much younger , responded , " The Doctor used his mind-to turn the skin of the cow , the jacket , into the nutrients of the meat , and along with water this allowed him to Survive even though his body was quite ill at the end of the 12 years . It was this hunger strike that caught the attention of Amnesty International, and why he lost sight in one eye . "


I have since asked friends in the field of medicine if this was possible ... and all anyone can tell me is , " If that is true ... then it is something very strong mind over matter . "


Amen to that ... and to the depth , and the power , of the mind , body and soul .






If you have had the time to read everything we have written, you've also got the opportunity to know the proximity to your own life and your own thoughts . I hope this will inspire you to think that a good life is not just about money, status and everything you wish you had but can not get .... You have lots of values inside yourself!

I wish with all my heart that you will experience great moments you can keep as Christmas memories ..
Merry Christmas &  Happy New Year

Love from Bente

(Since we write this together, you are welcome to leave a comment for Dan if you want to. Don't be afraid to write in English ... he knows the language ;-) He has taken a few months break from the artist life now, but he will be back! More info on his homepage: http://www.danreed.com/ and  facebook )



søndag 1. desember 2013

Julekalenderen..



Kjære deg...

Dagene går..
Altfor fort for noen, og altfor seint for andre.

Nathali er tilstede i tankene hele tiden nå, og det skifter mellom gode minner, vonde bilder og ikke minst tankene om at hun aldri kommer hjem mer. Det nærmer seg 2 år, men det er først nå jeg har klart og tort å kjenne ordentlig etter... Jeg har visst det hele tiden, men har kun sluppet til noen tanker om gangen, for deretter å skyve dem bort igjen.
Man kan prøve å holde ting på avstand en stund, men så kommer det gjerne ekstra kraftig seinere. Jeg føler derfor det er på sin plass med en unnskyldning til de som kanskje har møtt meg og som føler at jeg har ignorert dem. Det har ikke vært vondt ment, men jeg har rett og slett ikke klart å være tilstede. Det er jo slik at dersom man ikke har det bra, så "ser" man at alle andre er veldig lykkelige, og det kan være vanskelig å møte ansikt til ansikt.
Fornuften sier at det ikke er sånn, men noen ganger havner den "bakerst" i køen.
Jeg har hatt det bra ganske lenge nå, men kjenner at det nærmer seg jul...og jeg gruer meg veldig!

Vi opplevde at julen fikk en helt annen betydning etter at vi ble foreldre. De årene vi ikke hadde barn ble det gjerne til at vi sa ja til å jobbe julaften for at andre skulle få være med familien. Det var liksom ikke så viktig med egne juletradisjoner for to voksne, og det viktigste var å være sammen med familiene våre en eller annen gang i løpet av julen. Bare det var et puslespill, men vi klarte alltid å lage julaften når vi endelig var sammen.
Når Nathali ble en del av oss, forandret også fokus seg. Det var ille bare å tenke at jeg kanskje måtte jobbe, og det ble enda mer viktig å være sammen med familien. Jeg leste ukeblader for å få inspirasjon og oppskrifter, jeg stresset med alt mulig for å gi henne det jeg trodde var ekte julestemning, og hvert år kjøpte vi pepperkakedeig i flere omganger siden det alltid var forsvunnet fra kjøleskapet når vi skulle bake. Vi stresset rundt for å finne gaver vi visste hun ville bli glad for, og vi hogde vårt eget juletre. ( selv om enkelte måtte bindes fast i veggen med fiske-sene for å stå oppreist. Er det tradisjon, så er det tradisjon!...ok, så fikk vi de to siste av naboen, men vi skulle plante nye!! )
Jeg prøvde å lage den perfekte julen...

Mesteparten av dette kan jeg gjøre nå også, og det vil bli en flott høytid...ifølge ukebladene.
Julekalender 2013
Problemet er bare det at jeg kan ikke kjøpe, bake eller pynte bort de tunge tankene. De er der uansett om jeg ønsker det eller ikke. Jeg er heldig som har en terapeut som tør å utfordre meg og får meg til å tenke over ting. Det er faktisk godt å føle at noen "tar tak" og ikke bare lar meg forsvinne inn i sorgen... Det er beinhard jobbing å skulle forholde seg til virkeligheten, men jeg ser jo at det er helt nødvendig. Jeg får veiledning i å  lære meg selv å leve med det som har skjedd. Det ser jeg på som en verdifull investering for resten av livet mitt.  Siste utfordringen jeg fikk var følgende: Jeg er nødt til å ta noen valg for hvordan jeg skal møte alt som kommer. Hva slags liv ønsker jeg å ha fremover? Skal jeg velge å la høytidene bli noe forferdelig og vondt som bare blir verre og verre jo mer jeg tenker på det, eller skal jeg bestemme meg for at jeg skal gjøre noe for at det skal bli noe fine dager? Dette er beinhard jobbing på følelsesnivå, og det er slitsomt. Jeg strever med å måtte ta store valg, men det hjelper ikke...jeg må ta dem!
Jeg prøver å tenke at jeg vil ha det bra samtidig som jeg ikke klarer å la det slippe helt til. Men kanskje jeg skal la det være bra nok ...kanskje det nærmeste jeg kommer "God jul & Godt Nytt År " er at jeg sier det til meg selv?

Jeg har laget en julekalender til meg selv for å prøve å fokusere på en god tanke hver dag. Den er ikke fancy eller eksklusiv, for det er innholdet som teller. Jeg har 24 små lapper i en krukke. På hver av disse har jeg skrevet stikkord om en god opplevelse vi hadde sammen, noen ord Nathali har skrevet, eller ting hun sa til meg. Det vil garantert dukke opp mange følelser med både smil og gråt, men jeg prøver allikevel...

Jeg tror det er to ting som gjør at folk gruer seg til jul...Fravær av noe godt og / eller tilstedeværelse av noe vondt.
Når jeg tenker etter, vet jeg at det er fraværet av alt det gode som er tungt å forholde seg til. Det å ikke få oppleve morgenene der hun hoppet ut av senga for å åpne kalender, ikke få personlig julepynt hun laget på skolen, ikke få ønskeliste og ikke få oppleve julaften, latteren og gleden sammen med henne... Alle de gode tingene som man blir ekstra oppmerksomme på i julen.
Tror mange kjenner seg igjen i dette, og man kan jo godt kjenne på det selv om man ikke har mistet noen for godt. Unge studenter som ikke har råd til å reise hjem, folk som må jobbe hjemmefra, partnerens tur til å ha barna eller rett og slett at økonomien har forandret seg og man ikke kan gi det man skulle ønske... Dette er jo vondt og trist, men ser man på den andre årsaken, er det kanskje mulig å forholde seg til allikevel.
Det er ingen sin skyld at jeg gruer meg...heldigvis...

Når jeg tenker på de som gruer seg til jul fordi de vet det vil skje vonde ting, får jeg vondt langt inn i hjertet. Jeg har møtt mennesker som vet hva de har i vente, og som vet at de bare må holde ut... Det er dette jeg mener med tilstedeværelse av noe vondt. "Familiekos" der de voksne skåler med juleakevitt, juleøl og juledram mens barna drikker julebrus,ser og hører alt som skjer...
Jeg mener den beste julegaven man kan gi sine barn og nærmeste er fravær av noe vondt og tilstedeværelse av noe godt. Så får heller de voksne "overleve" fraværet av noe de oppfatter som godt denne kvelden. Dette har ALLE  råd å gi til sine barn, partnere og familie...trygghet, tilstedeværelse og varme. Det koster ikke en krone, men kan være den mest verdifulle gaven man kan gi og få....

Julehøytiden kan derfor fremkalle mange følelser hos folk: Stress, forventning, savn, grubling, glede, utrygghet, redsel. sorg, samhold eller ensomhet. Alt ettersom hvilke liv vi lever...

Dette er vår andre jul uten Nathali, og vi har valgt å gjøre ting annerledes fordi det har føltes riktig i vår situasjon nå. Kanskje den gamle pynten kommer frem til neste år, eller kanskje den erstattes med ny julepynt som består av røde hjerter...tiden vil hjelpe oss med å finne svaret.

Når jeg tenker tilbake på julefeiringen når jeg var barn, er det noen få ting som peker seg ut, og som jeg husker veldig klart. Gode minner... Pappa kjøpte alltid julehefte, jeg elsket de grønne hermetiske ertene og den grumsete julebrusen hos farmor og farfar, mamma var like rolig uansett sprø svor eller ikke, og jeg husker at jeg gikk rett inn i stuen til mormor og morfar for å se om Charlie Chaplin- kulen hang på juletreet...Da var det jul!!!


Nå ser jeg at noen av de tingene jeg forbandt med jul videreførte jeg til Nathali. Hun fikk julehefte i julestrømpen, grumsete julebrus til jul, og hun fikk en helt spesiell og vakker "juletre-fugl" den siste julen hun levde.
Når mine besteforeldre døde fikk vi spørsmål om det var noe spesielt vi ønsket etter dem. Jeg hadde kun ett ønske....Charlie Chaplin...

Dessverre mistet Nathali den i gulvet ved et uhell, men det var overhodet ikke aktuelt å kaste. Nå har denne lille juletrekulen fått en dobbelt betydning...Halvparten minner meg om mormor og morfar, den andre halvparten som er borte, er Nathali... For meg vil den alltid være en helt spesiell og vakker kule uansett.
Det blir nok julepynten i år...

Jeg vet ikke om det kommer flere innlegg før jul, men jeg ønsker av hele mitt hjerte at du får oppleve en fin førjulstid...

Stor klem fra Bente





fredag 15. november 2013

Du er så mye mer enn jeg ser...

Kjære deg...


Noen ganger møter jeg mennesker ett kort øyeblikk og etterpå kan jeg sitte og fundere på hva var det som skjedde.. Hva var det med det mennesket som gjorde så enormt inntrykk? Hvorfor sitter jeg igjen med en god følelse og bare ønsker å være sammen med personen litt lenger..
Hva var det som fascinerte meg så inderlig?

Når jeg opplever slike møter med mennesker og tenker over det etterpå, viser det seg gang på gang at dette handler ikke om utseendet til personen. Det er ikke det jeg er opptatt av. Det er noe annet som jeg ikke helt klarer å sette fingeren på. Det kom fra innsiden og traff noe i meg.

Er det dette som kalles karisma og utstråling? Dette udefinerbare som bare er der uten at man kan sette ord på det. Hva er det som skjer egentlig? Hva er det som gjør en person så spesiell?
Jeg har inntrykk av at karisma brukes stort sett om store ledere, artister og andre viktige personer. Det gjør jo at vi som har vanlige, trauste og kanskje kjedelige liv ikke kommer inn under dette. Men er det sånn? Hvorfor kan ikke vi også tenke på dette som en unik mulighet til å oppnå noe i livet vårt som også vil være bra for andre? Hva om vi leiter etter disse menneskene blant de vi faktisk møter?

Hvorfor ønsker ikke alle å fokusere på det istedenfor et ytre utseende som til og med falmer og rynker seg etter å ha passert 40...?
Vi ser forskjellige ut alle sammen, og noen tror faktisk de er "født med" naturlig karisma og utstråling fordi de er innenfor det man oppfatter som pene mennesker. Et pent ansikt, en flott kropp og kanskje en livsstil som oser av vellykkethet. De tar seg frem i livet i troen på at dette er noe som henger sammen. De har ikke skjønt at dette kommer fra innsiden av mennesket, fra hjertet og hjernen. Jeg tror alle har karisma inni seg, men det er utstrålingen som gir den liv. Den er forskjellig fra menneske til menneske fordi det er personligheten som kommer frem. Jeg kan ikke ha lik utstråling som den som sitter ved siden av meg. Det er øyet som ser, kontakten som oppstår og følelsen den andre sitter igjen med  som avgjør det.

Jeg har aldri opplevd denne følelsen kun ved å se på en person som en slags fotomodell. Jeg må oppleve bevegelsene, stemmen, ordene og holdningene og tilstedeværelsen. Jeg kan selvfølgelig se at mennesker er pene og bli misunnelig, men etter å ha tenkt en del på dette de siste dagene har jeg kommet frem til noen tanker som jeg skal prøve å ta med meg videre.

Tenk om vi mennesker hadde hatt som mål å opptre på en slik måte at andre oppfattet oss som personer som strålte og hadde dette ekstra som var så godt å møte?
Tenk om vi kunne fokusere på at vi skulle gi noe til andre ved å gi det beste av oss selv..

Er det mulig å tenke at vi skal vise at vi er utrolig spesielle på innsiden, og at det ytre bare er en innpakning i forskjellige "gavepapir" rett og slett fordi vi er gave til de rundt oss?

Er det mulig å tenke at ikke alle liker "rosa" innpakningspapir, papir med reklame eller en ferdig gaveeske i gull? Jeg liker å gjøre noe spesielt med gråpapir for eksempel. Noen ganger har jeg til og med stått med strykejern for å rette ut et papir som har blitt krøllete... Gaven mister ikke verdien av den grunn. Den kan faktisk bli mer personlig og spennende.

Jeg tror at alle mennesker har dette i seg, men vi blir hemmet av at utseendet "løper foran oss". Det tar bare få sekunder for andre å gjøre seg opp et inntrykk, så vi har dårlig tid...
Dersom vi ikke vet noe om en annen person tror vi gjerne det beste om folk. Det vil si, vi gjør det dersom personen ikke skiller seg nevneverdig ut utseendemessig, dersom vi selv har kontroll på situasjonen og at vi føler oss trygge på oss selv.
Så fort vi oppdager negative trekk, legger vi mest merke til det og dette inntrykket er vanskelig å forandre. Vi blir usikre når vi oppdager at vi ikke snakker samme språk, at verdiene er altfor forskjellige eller at vi blir redde for ikke å være gode nok i oss selv. Jeg tror at vi mennesker alltid er på vakt mot farer, og dersom en negativ følelse dukker opp, er vi på vakt for hva som kan komme...

Er det mulig å ha med seg dette i tankene når jeg møter andre mennesker? Kan jeg tenke og øve meg på at jeg ønsker å møte mennesker på en god og ufarlig måte. En måte som gjør at de sitter igjen med et inntrykk av at jeg gir dem god energi, trygghet og at deres møte med meg har vært godt. Kan jeg ha som mål å skape gode relasjoner til andre mennesker ved bare å være meg?

Jeg liker tankene rundt dette, men tenker innimellom at dette høres utrolig flåsete og voldsomt ut. Når disse tankene kommer, tenker jeg på noen av de menneskene som virkelig har dette i seg. Mennesker som har påvirket meg og fått meg til å ønske at jeg også kan finne denne indre kraften som kan gjøre noe spesielt med andre.

Jeg vet det er mulig, for  den britiske psykologiprofessoren Richard Wiseman har forsket på effekten av karisma:
Hans testpersoner begynte ubevisst å etterligne både kroppsspråk og ansiktsuttrykk til de personene de oppfattet som karismatiske.
Når testpersonen endret sitt eget kroppsspråk, gav dette en avledende og positiv effekt på testpersonens følelser.
Med andre ord, den karismatiske persons kroppsspråk fikk testpersonen til å skifte fysiologi og dette førte til at personen følte seg mer vel... Voila!
Professor Wiseman sier: ”Helt generelt vil mennesker med en nær og positiv kontakt til deres egne følelser også kunne frembringe positive følelser i andre mennesker. Det er den andres følelsesmessige nærvær, som gjør at vi føler tilstedeværelsen, og at den andre blir oppfattet som meget karismatisk. Karismatiske mennesker hjelper oss altså med å kunne like oss selv.”

Det som er så flott når det gjelder karisma, er at det styrker deg uten å gjøre andre mindre. Det er fordi det er en slags “personlig makt”, som ikke tar styrken bort fra andre, men gir deg og dem muligheter til å oppnå en likeverdig flott opplevelse der begge vokser som mennesker.
De menneskene som oppleves som karismatiske har en spesiell evne til å få andre til å føle seg betydningsfulle. De er ikke opptatt av de selv skal være det. De får andre til å vokse....

Når jeg har skrevet dette innlegget har jeg samtidig følt en veldig motivasjon for å prøve å endre tankemønsteret mitt. Jeg ønsker virkelig å prøve å fokusere på andre ting enn jakten på skjønnhets-idealet. Jeg vil mye heller fokusere på utstråling, karisma og tilstedeværelse. Så får jeg se da om dette er mulig...
En ting har jeg i hvert fall lært ved å skrive dette...Når jeg har tenkt på disse spesielle personene har utseendet blitt redusert til øyne, blikk, smil, kroppsspråk og ord. Jeg tror allikevel det viktigste handler om empati,varme og inderlig tilstedeværelse.  Det har ikke vært i mine tanker om personen har veid for mye eller for lite, hvilke klær h*n går i, penger eller andre "symboler".

Kanskje du også vil bli overrasket når du tenker etter hvem du oppfatter som karismatiske, som stråler av god energi?
Jeg tror det, og jeg er ganske sikker på at dersom du forteller dette til den personen så vil du gi et av de flotteste komplimentene et menneske kan få...

Dette innlegget er et resultat av et møte med en ung mann som solgte bladet =Oslo på Karl Johan. Dette bladet selges av sosialt utstøtte, fattige, rusmisbrukere og andre vanskeligstilte. Jeg snakket ikke lenge med han, men ble sittende å tenke på han på bussen hjem... Det var noe helt spesielt med han, og han ga meg et flott øyeblikk...

Nå skal jeg ut og lete etter flere "forbilder" slik at jeg kan ha flere å lære av...

Stor klem fra Bente






tirsdag 5. november 2013

"Gaven..."

Kjære deg...


Forrige innlegget var tøft, men viktig for meg å skrive. Når jeg trykket på "publiser" etter å ha skrevet på det i flere dager, dunket hjertet litt ekstra. Jeg var redd det ble for tøft for folk å lese. Tilbakemeldingene forteller meg at folk tåler å høre om smerte, savn og glede på samme tid. Tusen takk for all støtte og takk til alle som delte innlegget videre.

I dag har jeg fundert mye, og jeg har kommet frem til at jeg tenker annerledes om ting nå enn jeg gjorde før. Jeg har forandret meg. Noen ting er mye verre, mens andre ting har gjort meg til en bedre utgave av meg selv på noen områder...

De siste dagene har vært veldig utfordrende, men jeg har også truffet folk som har gitt meg mye, og det har vært godt. Jeg er så glad for at jeg har fått kjenne på det, og det er grunnen til at jeg skriver nå.
Hvor flinke er vi egentlig til å få med oss det som er bra, og hvor flinke er vi til å tenke på det som ikke er bra...
Jeg er kjempegod på å bruke masse energi på alt det negative i livet mitt. Det er selvfølgelig spesielt med tanke på alt det som har skjedd med Nathali, men det det skjer jo mye annet i hverdagen også.

Ripe i lakken og defekt vifte i bilen, noe galt med traktoren når man trenger den, og et dyrt abonnement jeg skulle si opp men betalte allikevel ved en feil...det er bare så typisk meg, og så typisk at alt kommer når det ikke passer.
Skjer det noe galt roer jeg meg ikke med at det som har skjedd har skjedd, og at det neppe vil skje igjen med det første.
Nei, jeg går rundt og grubler, ergrer meg og forbereder meg på at det kommer mer. Jeg vet ikke når det kommer, men jeg har en følelse av at det kommer snart.
Hvorfor er det sånn? Hvorfor finner vi oss i at vi fokuserer så utrolig mye på det negative og gjerne lar det få rulle til en enorm snøball...
"Ja, det måtte jo komme", Hva blir det neste?" Jaja, nå er det bare å vente på at noe annet går galt, og jeg er forberedt på det VERSTE"
Murphys lov er gjeldende på dette området: «hvis noe kan gå galt, så vil det også gjøre det (og fortrinnsvis på det verst tenkelige tidspunkt)» http://no.wikipedia.org/wiki/Murphys_lov
Hvorfor skjer alt dette med meg????

Jeg vil tro de fleste kjenner seg igjen, og at dette ikke er fremmed.
Du har kanskje allerede rukket å tenke på situasjoner der du kjenner irritasjon, frustrasjon og fortvilelse bare ved å tanken. Du føler kanskje at livet er urettferdig siden alt skjer med deg og ikke naboen din. Litt bedre fordeling hadde kanskje vært greit..

Siden jeg ikke ønsker at du skal sitte med frustrasjon etter å ha lest bloggen, går jeg videre...

Hvordan er det med de gode og positive tingene som skjer? Hvor mye energi, tanker og følelser bruker du på det?
Hvor ofte lar du den "snøballen" rulle og vokse seg stor?
Tenker du på samme måte om gode ting du opplever i livet ditt? Hvor ofte tenker du: "Ja, det måtte komme noe godt." Kommer jeg til å oppleve noe mer fint snart?"
YES!!, da er det bare å glede seg til at det skjer noe mer bra i livet mitt, og jeg er forberedt på det BESTE.
Hvorfor skjer alle disse gode tingene med meg??? Hva har jeg gjort for å fortjene det?

Jeg er ikke like god på disse tankene som de negative, men jeg har vært nødt til å prøve å tenke dem. Som regel kan man tenke at det må jo komme noe godt etter mye vondt, men har man hatt det bra en stund, "venter" man på at det skal gå over.
Noen som kjenner til : "Det er for godt til å være sant" eller "Nå har jeg det bra - bank i bordet"
Når vi leter etter noe godt i livet, må vi ha et åpent hjerte og slippe det inn. Begynner vi å analysere for mye, ender vi gjerne opp med å miste den gode følelsen. Jeg har forandret meg mye i forhold til dette. Jeg har måttet åpne opp og kjenne på følelsene. Jeg kan ikke lenger løpe fra de vonde uansett hvor fort jeg løper, men som hjelp har jeg klart å åpne mer opp for de gode og kjenne hva de gjør for meg.
Det er derfor jeg kan snakke om ting som har skjedd på en måte som er vanskelig å forstå for den som er på utsiden. Noen ganger er jeg redd for å bli oppfattet som merkelig fordi jeg legger mye mer i en episode enn hva andre gjør. Jeg må jo passe seg for å ikke snakke for høyt om opplevelser som egentlig ikke er spesielle i det hele tatt, men som betyr enormt mye for meg. Det naturlige ville være å si "ikke legg for mye i det, Bente.."

Men hva er da riktig...

Skal jeg roe ned de gode tankene slik at de passer inn i mønsteret der fornuften overtar og analyserer, eller skal jeg rett og slett bare kjenne på hva som kjennes godt ut og gi blaffen i hva andre måtte tenke og mene om den saken. Er vi virkelig så opptatt av hva som er riktig utad at vi ikke kjenner etter hva hjertet trenger?
Jeg legger ofte hånden på hjertet for å kjenne etter hva det prøver å fortelle meg. Rett og slett fordi det får meg til å stoppe opp litt og kjenne på det som er på innsiden, ikke bare tankene i hodet og fysisk i kroppen.
Hvis jeg velger å bestemme over meg selv og jeg gir meg selv tillatelse til å oppleve på min egen måte og i samsvar med mitt hjerte.. da må jo opplevelsen bli sterkere, mer ekte og mer min?

Det andre mennesker sier er tilfeldigheter, kan ha en helt annen "forklaring" og følelse for meg.

Hva ville du tenke dersom jeg fortalte at bloggen rundet 12.000 besøk på bursdagen til Nathali. Samme dagen som hun ville fylt 12 år.....
For meg er dette en hendelse som har gitt meg noe godt. Det var tøft med bursdagen, og derfor ble det veldig spesielt at bloggen, som betyr mye for meg ga meg denne opplevelsen..
Det føltes som om leserne ønsket å gi meg noe spesielt og godt. En slags markering på dagen hennes.
Fornuften min sier at dette er tilfeldigheter og at det var flaks jeg sjekket. Jeg er ikke inne på den hver dag, så det er ikke sikkert jeg hadde tenkt over det engang dersom jeg hadde ventet noen dager.
Men jeg var heldig og fikk se det, og jeg valgte å gjøre det til en veldig spesiell og god opplevelse...
Det som kan bety den store forskjellen er hva man fokuserer på, og hvilke tanker man velger å spinne videre.
Hvis jeg får et bedre liv med å tenke at ting skjer for at jeg skal kjenne noe godt, så blir det en god opplevelse for meg. I det store og hele er dette ikke noe folk trenger å bry seg om. De kan tenke på det når jeg forteller det, men det vil ikke påvirke dem på samme måten. Med andre ord, dette er noe jeg gir Til: Bente Fra: Bente...

Jeg liker ikke at folk prøver å overbevise meg om at deres tanker og meninger er de riktige bare fordi de selv føler de har funnet svaret. Det håper jeg heller ikke at folk tenker om meg. Jeg famler rundt hele tiden og prøver ut forslag som kan gi meg et bedre liv. Du som leser kan godt mene at det jeg skriver er tull og tøys, men husk: vi har ikke levd det samme livet.. Du har din historie, og jeg har min...
Jeg liker å snakke med mennesker som er åpne og godtar at vi er forskjellige fordi vi har opplevd ulike ting de årene vi har levd. Det er jo summen av alt dette som har påvirket og formet oss. Det er jo det som gjør oss alle så unike.

Dette gjør også at vi reagerer, tenker og handler ulikt på den samme opplevelsen...

To mennesker sitter ved siden av hverandre.. Et vakkert menneske smiler mot dem...Den ene blir glad, tar det til seg i hjertet og smiler stort tilbake. Et godt øyeblikk!!
Den andre snur seg rundt for å sjekke om dette smilet egentlig er til noen andre, tenker at det er sikkert ikke til meg, men tar til slutt sjansen på å smile forsiktig slik at man ikke gjør for stort nummer ut av det.. i tilfelle...
Hvem er du?
Tar du imot med åpne armer dersom du føler at du trenger det, eller analyserer du opplevelsene "i hjel" slik at de mister halve virkningen underveis??

Noen ganger velger jeg å tenke at gode ting  som skjer er små "gaver" til livet mitt.
Små gaver gitt med kjærlighet fordi noen vil gi meg noe godt. Noen ganger er "giveren" ukjent, og jeg aner ikke hvorfor ting skjer, men jeg velger å ta imot med hjertet, tenke mitt, og takke...

Tusen takk og varm klem til alle dere som følger meg på vegen...

Hilsen Bente


lørdag 26. oktober 2013

Livets siste side...

Kjære deg...


I dag lørdag 26 oktober er det " Donordagen".
Organdonasjon er et viktig, men også veldig følsomt tema. Denne dagen har fokus på liv og død samtidig, og dette er jo det mest alvorlige man møter på i livet. Jeg vet at jeg har skrevet om det før, men det har opptatt tankene mine de siste dagene...

Jeg vet hva dette handler om, og det er vel naturlig at jeg gjenopplever alt som skjedde den kvelden og natten vi mistet Nathali. Det vil si.. jeg klarer ikke håndtere eller huske alt, men opplevelsen kommer i doser slik at jeg klarer å forholde meg til det.
De som har greie på traumer sier at kroppen og sinnet ikke slipper til mer enn man kan tåle. Det føles ikke sånn, men jeg vet samtidig at det ligger veldig mye på vent som kommer når jeg er klar for det. Kanskje det bare er små øyeblikk med flashbacks og bilder eller det er overveldende følelser som bare varer og varer. Trøsten er at de roer seg til slutt...
Når jeg skriver om det her, føles det nesten som det blir litt mer ufarlig. Det er noe av det som er så bra med å dele ting med andre. Når jeg leser etterpå skjønner jeg at jeg har overlevd denne gangen også.

I februar skrev jeg innlegget "Fra Hjerte til Hjerte". http://hjertevennbha.blogspot.no/2013/02/fra-hjerte-til-hjerte.html
Her forteller jeg om at Nathali var organdonor sammen med ordene til et foreldrepar som har et barn som trenger hjerte. Dette er et veldig spesielt innlegg som betyr enormt mye for meg, og jeg blir like rørt hver gang noen sier at det har fått dem til å tenke og si ja til organdonasjon. Jeg kan ikke fortelle om Nathali uten å fortelle hele historien hennes...også slutten. Dersom noen ønsker å dele innlegget videre blir jeg veldig takknemlig.

Jeg liker historier som slutter godt, og jeg har en tendens til å la være å lese siste siden i en bok dersom jeg skjønner at den bare er trist. Jeg har ikke lyst til å sitte igjen med de tankene etterpå. Det kan godt skje mye dramatikk underveis, men slutten bør være god på en eller annen måte.
Vi opplevde fantastiske år sammen med Nathali. Vi opplevde enormt mye godt, men hadde også utfordringer i livet vårt. Et vanlig liv med mange kapitler.
Forskjellen på vårt liv og andres, er den siste siden. En brutal og forferdelig slutt på en nydelig historie om en liten familie. En slutt man skulle ønske man kunne forandre, eller i hvert fall skrive et lite kapittel til der ting ble bra.
Jeg kan ikke gjøre om slutten og få henne tilbake, men jeg kan faktisk la tankene sørge for at livet hennes har fått en fin avslutning, og jeg vet at hun vil like den...

Nathali ønsket selv å være organdonor dersom hun skulle dø fra oss. Jeg sitter ofte og lurer på hvorfor denne samtalen kom bare få mnd før hun døde, men jeg er veldig takknemlig for at vi hadde snakket sammen om det, og jeg kan fremdeles se for meg at hun sitter på den høye stolen og smiler. For henne var dette noe av det flotteste man kunne gjøre for et annet menneske. Hun ville ha svar på alt, og syntes det nesten var magisk at det gikk an. Nå husker jeg faktisk noen av ordene hennes..
"Tenk på de legene da, mamma.. De må være de flinkeste i hele verden som kan gjøre dette!!!... "og tenk på de som venter på at de skal dø, og så får de nytt hjerte og blir helt friske isteden. Når man er død, så har man jo ikke bruk for det så da må det jo være bra å gi det til noen som trenger det..."
Hun fortalte det til besteforeldrene og venner, og var enormt stolt av at hun visste så mye om disse tingene, og at hun ville redde andre dersom hun døde.

Hun hadde et naturlig forhold til døden siden hun opplevde at dyrene hennes døde. Vi hadde verdige begravelser for både høner, kyllinger og katt. Hun ville bli dyrlege, og visste at dette var noe hun ville møte på. Noe av det hun var opptatt av, var at de ikke hadde det vondt, og at de sikkert hadde det  veldig morsomt oppe i dyrehimmelen.

Det er kun personer som dør av hodeskader forårsaket av ulykker, blodpropp eller hjerneblødning som er aktuelle donorer.
Dette er jo dødsfall som kommer veldig brått, og derfor er det er så viktig å tenke på dette når livet er normalt. Man vet aldri når det kan skje, så jeg oppfordrer de som leser dette til å gjøre noe med det I DAG som er donordagen. Ta stilling, og fortell det til dine nærmeste... Det er mange stands rundt omkring i Norge i dag, så det er mange donorkort som får nye eiere...
Jeg tror at mange ville tenkt og snakket mer om dette dersom det også var mulig ved alvorlige sykdommer som man dør av. Da kunne man forberedt seg sammen med den det gjaldt, og man kunne snakket masse om det som en avslutning på livet. Slik er det dessverre ikke.
Jeg har også ofte tenkt på de menneskene som opplever å miste noen brått i for eksempel en ulykke, men som allikevel ikke kan donere. Det må være vondt å vite at personen ønsket å "gi livet videre", men ikke fikk muligheten.
På den ene siden er det bra at det er så få som dør på denne måten, men for de som venter på livsviktig organ er det snakk om liv eller død om denne personen eller pårørende har valgt å si ja...Heldigvis viser det seg at de fleste sier ja!!

Donorkort (eller app på mobiltlf) er fint å bruke for å åpne opp og snakke om temaet. Har man skaffet seg et slikt kort ( gratis på legekontor og apotek) må man skrive opp navnet og tlfnr til to pårørende. Ved å informere disse sørger du for at de vet at du har sagt ja til å være organdonor. Når de da blir spurt om den dødes syn på donasjon, slipper de å tenke egne tanker. De trenger bare å si : Ja, jeg vet at han/hun har sagt ja. Dersom det ikke har blitt snakket om, må de tenke hva personen ville ønsket selv eller hva man tenker er riktig. Vi satt med en følelse av at vi sørget for at Nathali fikk det som hun ønsket, men som foreldre føltes det også veldig riktig.
Det er samtidig veldig viktig for meg å si at dette kortet ikke er avgjørende for saken.. Det er et hjelpemiddel og synlig bevis på hva man ønsker. Det er jo ikke alltid man har det med seg, og derfor er det utrolig viktig å fortelle de rundt at man har tatt dette standpunktet.

Noen ganger tenker jeg mye på hva som ville være best av det verste... ville det vært bedre at vi visste at hun hadde en medfødt tynn årevegg og at den antagelig vil sprekke en eller annen gang og kunne være forberedt, eller er det godt at vi var totalt uvitende alle sammen...
Vi har sluppet veldig mye smerte, og Nathali hadde et friskt og godt liv den tiden hun var sammen med oss.. De som venter på et livsviktig organ har smerten, usikkerheten og håp/håpløsheten med seg i livet hele tiden.

Vi snakker ofte om hvordan dette ville vært dersom vi ikke hadde snakket om det på forhånd, dersom omstendighetene var mer brutale og dersom vi hadde vært uenige. Hadde vi sagt ja, eller hadde vi sagt nei der og da fordi vi ikke taklet spørsmålet fordi vi var i sjokk og ikke klarte å tenke en eneste fornuftig tanke. Det viser seg at de aller fleste sier ja. Jeg tror mye av skepsisen ligger i uvitenhet, og utryggheten for at det ikke blir gjort nok i behandlingen dersom man sier ja. Vår opplevelse er at alt som var mulig ble gjort for å redde livet hennes. Det var ikke tvil om at vi hadde mistet henne. Man får ikke dette spørsmålet før personen er erklært død (hjernedød).
Først da tar man stilling til det...
Det er bra at pårørende blir spurt personlig fremfor at det blir laget et donor-register. Det er viktig at man får muligheten til å få spørsmålet fra en person som også kan gi svar på de spørsmålene som måtte dukke opp. Mange er veldig opptatt av at det bør være register man kan melde seg inn i, men for oss var den personlige oppfølgingen det som gjorde det til den verdige avslutningen det faktisk ble...

Alle visste at jenta vår var død, men respekten og verdigheten de viste henne og oss på sykehuset gjorde at vi satt med en følelse av at dette var noe høytidlig og vakkert midt oppi alt det grusomme.

Når vi etterpå fikk vite at transplantasjonene hadde gått bra og at 7 barn får leve takket være henne...ja da gråt vi også....
                                 Siden donasjon skjer anonymt, synes jeg disse silhuettene passet bra...            

Jeg føler at dette må bli siste siden i Nathali sitt liv her på jorden...
"Etterordet" vil hele tiden bli fylt med nye ord, der er det ingen avslutning...

Kroppen er borte..
Livet er gitt videre til andre..
Men sjelen din er alltid sammen med meg...

Jeg håper jeg har klart å fortelle om dette på en måte som bidrar til at du som leser det sitter igjen med en følelse av at dette temaet ikke er farlig å snakke om... Kan vår historie og opplevelse hjelpe folk til å ta standpunkt og føle stolthet over at de velger å si ja til å gi livet i gave til noen som trenger det dersom de dør...da er jeg sikker på at Nathali smiler og takker deg...


Lurer du på noe om Organdonasjon finner du de fleste svarene her: http://www.organdonasjon.no/  eller på fb siden: https://www.facebook.com/organdonasjon?fref=ts

Takk for at du tok deg tid til å lese...

Mange blogger har såkalte "giveaway" der de gir bort noe fint.
Dagens gave fra meg vil derfor være:
Når jeg dør, ønsker jeg å gi bort organene til en som trenger dem... "I give you my heart"

Klem fra Bente


torsdag 10. oktober 2013

Vennskap på prøve..

Kjære deg...

Det kan ta litt tid mellom hvert innlegg, men det skyldes at jeg ikke ønsker å legge ut ting bare for å "produsere".  Jeg må kjenne at jeg kan stå for ting 100% og det må komme fra hjertet, ikke bare fra noen tastetrykk.

I dag har jeg gått rundt og tenkt mye. Mange gode tanker, men også noen som har utfordret meg veldig.
Jeg har tenkt på vennene mine...

Jeg har hatt bursdag, og denne dagen kjente jeg på en dyp, dyp takknemlighet for å ha så mange varme og flotte mennesker i livet mitt. Det er en vanskelig dag, siden jeg kjenner ekstra på savnet av tegningen og klemmen som alltid kom på morgenen, sammen med "Gratulerer med dagen, Gamla"!!
Takket være alle hilsenene fikk jeg pauser med gode øyeblikk. Jeg kjente en enorm støtte, tilstedeværelse og varme fra folk rundt omkring.
Det er lett å kjenne denne gleden over vennskap når man opplever slike øyeblikk, men hva med de andre dagene. Hvem er vennene mine i hverdagene?

Når denne tanken kom, satte det i gang en stor prosess i hodet mitt. Jeg spurte meg selv om hvem som er vennene mine. Hvorfor spurte jeg ikke: Hvem jeg er vennen til?
Hvem ser på meg som en av de nærmeste vennene, og hvorfor??? Hva er det ved meg som gjør at de faktisk velger å ha meg som en viktig brikke i livet? Hvilke kvaliteter er det de setter pris på?
Og ikke minst...  Er jeg tilstede for dem når de trenger meg?

Jeg tror nok at alle kommer til et punkt i livet der man kjenner på følelsen av å ha blitt sviktet når man virkelig trengte det som mest. Jeg har opplevd det, og det er vondt, veldig vondt... Jeg har også følt sorg fordi jeg har måttet innse at noen jeg trodde ville stille opp var fullstendig fraværende. Man sier gjerne at det er i motgang og krise man ser hvem som er de virkelige vennene, og det er jeg enig i. Det er da man virkelig ser hva folk er i stand til å gi til andre, på samme måten som man kjenner fraværet. Man ender opp med tanker som kan være veldig vonde. Hvorfor har de ikke tatt kontakt når de vet at jeg har det vondt?

Jeg kunne fortsette i denne tankerekken og synes synd på meg selv, men så skjedde det noe som forandret alt. Jeg begynte å tenke på hva jeg gjorde for vennene mine. Klarer jeg å gi dem noe, slik de gir av seg selv til meg? Har jeg vært tilstede og gitt av meg selv, eller har jeg sviktet når de har trengt meg mest? Hvilke situasjoner kan jeg med hånden på hjertet si at jeg gjorde alt for å være en god venn for en som trengte meg?
Det er ikke noen god tanke å måtte innse at jeg også har sviktet. Noen ganger har jeg bevisst holdt meg unna fordi det har blitt for vanskelig å håndtere, mens andre ganger har jeg rett og slett å tatt den enkle "jeg er her hvis du trenger meg" og håpe at de selv tar kontakt. Det er ikke fordi jeg ikke ønsker å gi av meg selv, for alle har nok et ønske om å være den som stiller opp og bidrar. Det har nok vært mer at jeg ikke helt har visst hva jeg skal gjøre, hva jeg skal si eller at jeg ikke har prioritert og satt av tid til å ta kontakt.
Når man går igjennom store kriser, er det naturlig at man ikke klarer å være tilstede og støtte andre. Man har mer enn nok med å klare dagene. Men hva med de årene før alt skjedde.. hvor var jeg da? Når jeg var full av energi på jobben, tok utfordringer på strak arm og hadde en flott familie. Jeg vet det nå. Jeg hadde nok med eget liv da også. Jeg hadde en veldig viktig jobb, jeg ville være sammen med familien, jeg var sliten, eller et eller annet som sikkert var fryktelig viktig der og da..
Jeg skulle vært flinkere til å se de rundt meg, fortalt dem at jeg så dem og spurt om hvordan de egentlig hadde det... Det kan koste både tid og tilstedeværelse, men nå vet jeg at det ikke finnes noe mer verdifullt man kan gi til en annen person.
Er det er derfor noen har falt fra på vegen? Har avstanden mellom oss vært der lenge før krisen skjedde, men jeg har ikke merket det? Har jeg vært så opptatt med eget liv at jeg ikke fanget opp de stille signalene? De er lettere å overse enn de store omveltningene som dødsfall, sykdom, skilsmisse og andre kriser. Når de store tingene skjer føler man at man ikke har noe valg. Man føler at man bør bry seg, men vet ikke på hvilket nivå man er i vennskapet. Jo lenger man tenker over hvordan man skal gripe det an på riktig måte, jo vanskeligere blir det å ta kontakt...og til slutt har man "sviktet"...
Etter å ha tenkt gjennom dette, er jeg ikke så sikker på at folk har sviktet meg slik jeg har tenkt tidligere. Utfordringen har rett og slett blitt for stor for vennskapet vårt...

Ok, så har jeg fått denne erfaringen...man skal ikke ta venner for gitt!!! Man skal passe på dem som virkelig betyr noe, og sørge for å være en god venn for dem.
Jeg har ingen problemer med å ramse opp alle de tingene som gjør at enkelte personer betyr enormt mye for meg, men jeg må også prøve å la dem få samme opplevelsen med meg. Jeg ønsker at de skal oppleve glede sammen med meg, men også at jeg kan holde rundt dem når de har det vondt. Jeg ønsker at de skal kjenne at jeg virkelig bryr meg om dem, og jeg ønsker at de skal kjenne trygghet i at de kan stole på meg når de trenger å prate om hvordan de egentlig har det. Jeg ønsker at de skal være glade for at de har meg som venn.
Hadde jeg fått disse tankene når livet var enklere, kunne jeg nok tatt meg sammen og skjerpet meg. Når man lever i krise blir man veldig egoistisk, og mye av livet dreier seg om det man tenker på. Et vennskap tåler de utroligste ting, men man må sørge for at den andre personen også får påfyll underveis. Blir vennskapet enveis der man bruker den andre til å få ut alle de vonde følelsene, tror jeg det blir tappet sakte men sikkert. Jeg vil gi vennene mine gode ting også. Det er godt at noen holder rundt meg og trøster, men jeg ønsker også at de skal le og ha det gøy sammen med meg, at de skal slappe av og at de skal føle at de får påfyll av energi. Jeg ønsker ikke tappe dem. Jeg vil at vi skal dele vonde, men også gode tanker og opplevelser...


For meg er det ekte vennskap...

Håper at det fremdeles vil komme noen flotte høstdager som du kan oppleve sammen med en venn...

Stor klem til deg fra Bente

lørdag 14. september 2013

"Livets GPS.."

Kjære deg...

I forrige innlegg lovte jeg at det vil komme et eget der jeg skriver om møtet med Dan Reed. Ja, det vil komme, men jeg er ikke ferdig med å "plassere alle brikkene".

I mellomtiden kommer det noen tanker som de fleste sikkert vil kjenne seg igjen i.
De fleste blogg-innleggene er skrevet ut ifra mitt liv uten Nathali. Om savnet og sorgens landskap. Men akkurat nå sitter jeg og tenker på at livet er mer... Jeg, Bente er her fremdeles. Jeg har erfart at det ikke er mulig å forutse hvor lenge man får lov til å leve, og det er helt greit. Men jeg er her akkurat nå.

Man bruker veldig mye tid på å planlegge livet, og det er helt nødvendig. Man har forpliktelser og et ansvar for at livs-logistikken fungerer. Man tenker på fremtiden og ønsker å ha ting på plass. Det gir ro, trygghet og en følelse av kontroll. Med unntak av noen eventyrlystne tror jeg de fleste synes det er trygt med alt som er kjent og forutsigbart. Så lenge man har det i bunnen, kan man oppsøke noen utfordringer for å tilføre litt spenning i hverdagen. Jeg er en slik traust og kjedelig person. Jeg liker å ha oversikt over dagene, over menneskene jeg møter og livet. Det er derfor det blir så innmari vanskelig når alt man har planlagt blir borte og man må planlegge på nytt og leve i et komplett kaos... Jeg tror og håper at det vil bli bedre, men jeg kan ikke bestemme når det skal skje.

Når dette er som verst må jeg være alene. Det holder i massevis å bare være meg. Jeg klarer ikke møte andre mennesker med lykkelige, trygge og harmoniske A4 liv. Det matcher rett og slett ikke mine tanker, og jeg klarer ikke å delta i en vanlig samtale. Dette er ikke noe som bare gjelder for sorg. Dette gjelder like mye for de som opplever andre typer av krise og utfordringer i livet. Jeg tenker at fysisk og psykisk sykdom, samlivsbrudd, arbeidsledighet og rett og slett en følelse av å ikke klare å strekke til lenger, kan føre til de samme reaksjonene. Når man opplever at livet på en eller annen måte bare skjærer rett ut i grøfta.
Man har lagt inn reiseruten på "livs-GPS'en" og har en klar formening om målet. Man har til og med en forventet ankomsttid  Alle er forberedt på at det kan bli endel venting pga at noe er under arbeid, at det kan bli rødt lys en liten stund, at vegen er både dårlig og smal, men det har man med i planleggingen av reiseruten. Noen mennesker opplever faktisk at livet blir som en motorveg...det går fryktelig fort, man ser ikke stort av hva som skjer underveis, men man når målene mye raskere enn man trodde. Det må jo være bra, for da har man til og med god tid til å rekke å sette seg nye mål.. eller...?

I sommer var vi på vestlandet, og for en person som er redd for tunneler er dette en enorm prøvelse. Det vet alle som har en eller annen fobi. Noen ting klarer man rett og slett ikke gjennomføre siden kroppen sier ifra både fysisk og psykisk. Jeg kjørte ikke selv, men hjertebank og panikkangst er heller ikke godt som passasjer. Vi hadde plottet inn reiseruten der vi prøvde å unngå så mange tunneler som mulig. Plutselig var den der...et enormt stort svart hull som jeg ikke ante konsekvensene av. Jeg visste at den var veldig lang i km, men ikke om jeg ville klare å puste meg gjennom den. Alt stoppet...også vi. Heldigvis har jeg en mann som fant frem kart, og det fantes faktisk en vei utenom. Den så ikke bra ut, siden den var fryktelig smal og svingete. Vi var ikke sikre på hva som ville møte oss, men siden det var eneste alternativet til tunnelen, var det bare å kjøre og håpe det  ville gå bra.
Det gjorde det, men der og da fikk jeg mange tanker om at det føltes som livet mitt. En skikkelig kronglete veg på utsiden av der de andre kjørte. Vi møtte ikke så mange andre heldigvis, men de vi møtte var hensynsfulle og oppmerksomme sjåfører. Vi snakket samme språk. Vi hadde tid til å vente på hverandre, og smilte når vi passerte hverandre på det smaleste.

Sånn er livet mitt nå...Jeg hadde fin flyt gjennom livet frem til den dagen jeg kjørte av vegen og alt stoppet opp. Jeg ser at andre kjører på i samme tempo, mens jeg, og mange med meg må ta en alternativ rute for i det hele tatt å komme frem. Den tar nok mye lenger tid, den er uforutsigbar og svingete, den er smal og til tider veldig ensom og den er ikke merket på GPS. Vi må finne ut hvor den går underveis.

Men!! Det er faktisk noe som er bra med å måtte ta en "alternativ rute" i livet..
En mulighet til å stoppe opp og kjenne hvor godt det er å puste...
En fantastisk utsikt der jeg kan se alt det vakre rundt meg..Både natur og mennesker
Møte mennesker som er tilstede og som kjenner på samme utfordringer som meg...
Og ikke minst...ha muligheten til å stoppe opp og kjenne på hvem jeg er, og hvilke utfordringer jeg har foran meg.

Jeg skulle ønske at dette GPS bildet også stemmer for livet mitt.

Jeg håper at jeg vil komme inn igjen på den vegen som er enklere å kjøre..i hvertfall noen ganger i løpet av "turen". Jeg vil nok være en sinke, men da får jeg slippe de som har det travelt forbi meg..
I mellomtiden får jeg forholde meg til alle omkjøringene og prøve så godt jeg kan.

Jeg vet ikke, men kanskje du er en av dem jeg møter her, kanskje du også må ta noen sideveier fordi livet ditt krever det. Jeg vet ihvertfall en ting... Vi som møter hverandre litt på utsiden av allfarvei får en mulighet til å se og oppleve ting som andre ikke aner at eksisterer. Vi får en livserfaring som faktisk kan være god lærdom midt i det verste i livet.

Jeg vet ikke hvem jeg vil møte på, men gir du meg et hint skal jeg ihvertfall smile til deg, ønske deg alt godt på turen videre og si:
"Kjør forsiktig, ta deg pauser og HUSK: Noen er glad i deg"!



Stor varm klem fra Bente